Benedikt XII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Benedikt XII
Papa Benedictus Duodecimus.jpg
FødtJacques Fournier
1280
Saverdun
Død25. april 1342[1]
Avignon
Gravlagt Notre-Dame des Doms d'Avignon
Utdannet ved Universitetet i Paris, Sorbonne
Beskjeftigelse Geistlig, katolsk prest, teolog
Nasjonalitet Frankrike

Benedikt XII. egentlig Jacques de Novelles også kalt Jacques Fournier (født 1285 i Saverdun; død 25. april 1342 i Avignon) var pave mellom 1334 og 1342. Han residerte i Avignon.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Intet er kjent om Jacques Fourniers bakgrunn eller hans liv innen han som ung inntrådte i cistercienserordenen. Først var han i klostrret i Boulbonne, og senere flyttat han til Fontfroide, hvis abbed var hans utenomekteskapelige farbror. Han studerte senere teologi ved universitetet i Paris, der han tok doktorgrad.

Biskop[rediger | rediger kilde]

I 1317 ble han biskop av Pamiers og kom til å bekjempe katarernr. Ni år senere, i 1326, ble han innsatt som biskop av Mirepoix.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

I 1327 ble Fournier utnevnt av pave Johannes XXII til kardinalprest med Santa Prisca som tittelkirke.

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

Etter pave Johannes XXIIs død i 1334 trådte konklavet sammen for å utse ny pave. Kardinal Jean-Raymond de Comminges syntes å være den opplagte ettertrederen, men da han nektet å love å forbli i Avignon og i stedet ville flytte tilbake til Roma, mistet han sin støtte. Kardinal Fournier ble dermed uformodet valgt til pave, uformodet selv om han var en av få i kardinalkollegiet som virkelig var meritert for oppgaven, og skjønt hans opphav var hyllet i mørke og han ikke hadde noen egen formue. Han ble valgt med to tredjedeler av stemmene og den 8. januar 1335 besteg han pavetronen.

Pontifikat[rediger | rediger kilde]

Han innledet sitt pontifikat med atskillige reformtiltak både vedrørende embedskumulasjonen og vedrørende klostervesenet, likesom han stod uberørt av den ellers i kurien florerende nepotismen. I følge Ægidius av Viterbo skal Benedictus ha ytret: «En pave skal være som Melkisedek: uten far, uten mor, uten avstamning».

I politikken ble han ved sin tronbestigning mindre vel bevandret. Han søkte fremfor alt gjenopprette freden innen kirken, såvel på det læremessige område som i forholdet til den verdslige makt. Han inngrep utjevnende i stridene på den iberiske halvøy og opptrådte forsonlig selv mot Ludvig av Bayern skjønt alle forliksforsøk strandet på grunn av det franske hoffs intriger. Fra denne fase av striden mellom kurien og Ludvig stammer kurforeningen i Rense 1338.

I likhet med den konkurrent han hadde slått ut, kardinal Comminges, var Benedikt bestemt på å gjenføre pavedømmet til Roms, og han gav derfor ordre fra Avignon å restaurere Peterskirken og Lateranet. I Roma syntes utsiktene gode for å ta imot paven, men kardinalskollegiet anså at det var umulig å leve og virke i et Italia som var herjet og splittet av partistrider. Benedikt besluttet å oppføre pavepalasset i Avignon i 1339.

Benedikt var meget intressert av teologi, hvorfor han i 1335 lot utlyse fire måneders studier i patristikk. Arbeidet ble lagt frem 29. januar 1336 i bullen Benedictus Deus der gudsopplevelsen som helliga personer ble definert. Han bekjempet energisk visse lærrr som oppstod blant noen fransiskanere (fraticelli, Marsilius av Padova, Wilhelm av Ockham, Mikael av Cesena), blant annet stilte han seg bak pave Johannes XIIs standpunkt i fattigdomsstriden.

For å få bukt med illojalitet på Irland forsøkte han å få Edvard III av England til å gjennomgjøre en inkvisisjon der. Han forsøkte å virke for gjenforening med østkirken, og sendte kirken i Armenia bistand da de ble invadert av muslimene.

Benediktus har i en satire av Petrarca og blant ikke-katolikker iblant blitt ansett de mer kritiserte paver, mens han i andre leirer inntok en hedersplass.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jan Ballweg: Konziliare oder päpstliche Ordensreform. Benedikt XII. und die Reformdiskussion im frühen 14. Jahrhundert. Spätmittelalter und Reformation N.R. 17. Mohr Siebeck, Tübingen 2001, ISBN 3-16-147413-9.
  • Friedrich Wilhelm Bautz: «Benedikt XII» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 486–487.
  • Hans Kühner: Benedikt XII. In: Hans Kühner: Lexikon der Päpste. Kirchengeschichte, Weltgeschichte, Zeitgeschichte. Von Petrus bis heute. Aktualisierte Lizenzausgabe. Fourier, Wiesbaden 1991, ISBN 3-925037-59-4.
  • Bernhard Schimmelpfennig: Zisterzienserideal und Kirchenreform. Benedikt XII. (1334–1342) als Reformpapst. In: Zisterzienser-Studien 3 (= Studien zur europäischen Geschichte, 13). Colloquium Verlag, Berlin 1976, ISBN 3-7678-0421-2, S. 11–43.
  • Verschiedene Autoren: La papauté d'Avignon et le Languedoc 1316–1342 (= Cahiers du Fanjeaux - Collection d'Histoire religieuse du Languedoc aux XIIIe et XIVe siècles, 26). Editions Privat, Toulouse 1991, ISBN 2-7089-3424-4 (Sammelband mit 17 Fachaufsätzen sowie Einführung und Schlusswort in französischer Sprache, davon 8 Beiträge mit direktem Bezug im Titel auf Jacques Fournier/Benedikt XII., auch zur Reform der Dominikaner Inhalt).
  • Franz J. Felten: München, Paris und Avignon im Frühjahr 1337. Anmerkungen zur Wirkmächtigkeit von Geschichtsbildern. In: Bayern und Europa. Festschrift für Peter Claus Hartmann zum 65. Geburtstag. Hg. v. Konrad Amann [u. a.]. Frankfurt/a. M. [u. a.] 2005, S. 1–16
  • Franz J. Felten: Die Ordensreformen Benedikts XII. unter institutionengeschichtlichem Aspekt. In: Institutionen und Geschichte. Theoretische Aspekte und mittelalterliche Befunde. Hg. v. Gert Melville. Köln, Weimar, Wien 1992 (= Norm und Struktur. Studien zum sozialen Wandel in Mittelalter und Früher Neuzeit 1), S. 369–435.
  • Franz J. Felten: Auseinandersetzungen um die Finanzierung eines Kreuzzuges im Pontifikat Johannes' XXII. (1316-1334). In: L'Hostie et le denier. Les finances ecclésiastiques du haut Moyen Age à l'époque moderne. Actes du colloque de la Commission internationale d'histoire ecclésiastique comparée, Genève, août 1989. Édités par Marcel Pacaut et Olivier Fatio avec la collaboration de Michel Grandjean. Genf 1991 (= Publications de la Fac. Théologie de l'Université de Genève 14), S. 79–99.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Johannes XXII
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Klemens VI