Jerseys megalittiske monumenter
Jerseys megalittiske monumenter er flere store steinsettinger fra steinalderen på øya Jersey, inkludert ganggraver og dysser. De har sin opprinnelse over en lang tidsepoke, fra rundt 4 800 f.Kr. til 2 250 f.Kr., et tidsspenn som dekker neolittikum («ny steinalder»), også kalt for bondesteinalderen, og kobberalderen.
Før denne tidsepoken er det bevis for bosetning på stedet La Cotte de St Brelade både av neandertalere og moderne menneskers forfedre. Disse eksisterte i tidsepoken som er eldre enn de før nevnte, og som kalles for paleolitikum («gammel steinalder»), og tilhørte perioden med jegere og samlere. Disse tidlige menneskene skaffet seg mat ved jakt, og ved levninger fra La Cotte, er det kjent at ullhåret mammut var en del av deres diett.
Historie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]
På den tid da megalittiske monumenter ble bygd på Jersey var mennesker allerede bosatte på stedet, og Jersey var ennå ikke en øy, men forbundet med det europeiske kontinentet med en landforbindelse. Først rundt 6 800 f.Kr. ble Jersey løsrevet fra fastlandet og ble en øy som de andre Kanaløyene.
Den nye steinalderen (neolittikum) skilte seg fra den gamle steinalderen (paleolitikum) ved de steinredskapene som ble benyttet, økser, kniver og lignende, men den viktigste forskjellen at de ikke lenger var jegere som vandret etter ville dyr og jaktet på bytte. Isteden bosatte de seg på et sted og drev landbruk og antagelig fiske. For de neolittiske folkene som kom fra det som i dag er Frankrike må Jersey ha hatt et kjent og attraktivt miljø, rik på skog og langt større enn nå da havstigningen ennå ikke nådd dagens nivå.[1]
Befolkningen bosatte seg langs kysten og arbeidet seg innover skogslandet. Av deres bosetninger er det ikke funnet noen levninger. Fra arkeologiske undersøkelser andre steder vet man at de hadde ganske enkle hus av tømmer og flettverk, og forseglet med jord og leire. Organisk materiale fra disse bosetningene har gått tapt, men deres dysser (gravkamre bygd av store steiner) og det som på norsk kalles bautasteiner (høye, enslige steiner), men som på engelsk betegnes som menhirer. Ved Le Pinacle i Saint Ouen var det et sted for produksjon av steinøkser,[2] og på Green Island (La Motte) i Saint Clement etterlot de seg møddinger med skjell som viser deres tilstedeværelse.[1]
Tiden mellom den første neolittiske tiden og den senere bronsealderen på Jersey strekker seg rundt 3000 år. Det er indikasjoner på to betydelige folkebevegelser (eller kultur): en som kom fra hjerte av Europa via elvedalene Donau og Rhône, den andre opp fra Middelhavet gjennom Frankrike og til atlanterhavskysten.[1] Det var den siste gruppen som kom fra sør som var involvert i byggingen av den megalittiske tradisjonen og reiste de første steinsettingene på Jersey, da ganggraver.[1] De kalles ganggraver ettersom de hadde et indre kammer med en trang gang inn til denne.
Jersey tilhørte kulturelt den Morbihankulturen, oppkalt etter en region i sørlige Bretagne, et av tre neolittiske sentre i Europa for innovasjon og vekst. Det omfattet særlig Bretagne, Normandie og Kanaløyene, og med forgreininger opp Loire-Paris-aksen, og Garonne-aksen til sørlige Frankrike. Det var maritim kontakt med det mer spredte senteret i Irland (Boyne) med forgreninger til Orknøyene. Det tredje neolittiske senteret var Tagus i sørlige Portugal. Perioden fra rundt 4000 til 2700 f.Kr. hadde stor endring i det kulturelle landskapet mot Atlanterhavet. Fra opptatthet av ulike strategier for matproduksjon, økte folketallet, og framveksten av mektige eliter som var i stand til å mobilisere store arbeidsgrupper for å reise monumentale byggeprosjekter. Mot slutten av nevnte periode vaar det mektige forfedregraver over alt som signaliserte deres krav på området. Slik makt vitner om voksende sosial kompleksitet. I sørvest er de mest opplagte vitnemålene befestede bosetninger, og i nordvest de store gravmonumenter, skapt for å være i harmoni med årsyklusene.[3]
De eldste gravmonumentene er ganggraver, noe som kan bevitnes i Bretagne hvor disse befinner seg ved kysten, mens senere dukket det opp en eklere og annerledes utgave av den monumentale steingrav som kalles for gallerigrav (allée couverts). I motsetningen til en ganggrav hadde de ikke langstrakt passasje inn til det indre kammeret. I Bretagne befinner disse seg spredt i de eldre områdene og dessuten dekker hele innlandet, datert til de siste århundre av 3000-tallet f.Kr. Det antyder at i sen neolittisk tid hadde kystbefolkningen spredt seg og trengt inn i innlandet. Det indikerer kanskje også en mindre streng hierarkisk organisering. Gallerigravene spredte seg til Normandie og innover mot Paris, og utover til Kanaløyene. Gallerigravene fortsatte å bli bygd ved slutten av 3000-tallet og begynnelsen av 2000 f.Kr. og mange fortsatte å være i bruk ved begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., en tid hvor trossystemene var i betydelig endring og den megalittiske tradisjonen var over.[4]
Ettertiden har gjerne tolket ganggravene og dyssene som gravhauger for stammens høvdinger. Senere jernaldergraver i både keltiske og germanske kulturer (arkeologisk er det liten forskjell) ble høvdingen gravlagt med gravgods, som våpen, stridsvogn eller skip og lignende. Det er funnet levninger av mennesker i dyssene på Jersey, både av kvinner og menn, og således rimelig å anta at de hadde denne funksjonen, men antagelig ikke utelukkende for en bestemt høvding. Dyssene er heller ikke samlet i nærheten av hverandre, hvilket var vanlig for slektens gravhauger, som i Norge, men spredt rundt på Jersey i nærheten av kysten. Kun ett av stedene på Jersey kan tolkes som en høvdinggrav, La Hougue Boëte.
De levninger av mennesker som er funnet er få i antallet, og som i tilfellet med La Sergenté er de helt fraværende. Det er også tilfellet flere steder i Bretagne hvor det er avdekket beinlevninger fra dyr, men ikke mennesker. Det antyder at disse ganggravene, som de kalles ikke nødvendigvis var graver, og helt sikkert ikke for høvdinger. På den mest framtredende, La Hougue Bie, er levningene fra mennesker spedt utover gangen innover og i kammeret innerst uten noen tilsynelatende organisering. Mange steder på De britiske øyer og på det europeiske fastlandet ble disse steinmonumentene åpnet i neolittisk tid og nye gravleggelser gjort. Et sted hadde fem forskjellige gravmetoder for kun dobbelt antall mennesker.
Steinmonumentene var således mer enn kun gravsted for den neolittiske befolkningen. En mer nyttig analog til vår tid er å tenke på dem som neolittiske kirker eller katedraler.[5] I henhold til arkeologen Mark Patton: «Om man utgravde Westminster Abbey vil man finne menneskebein, som i de fleste katedraler og kirker, dog vil ikke Westminster Abbey, selv om det inneholder graver, bli beskrevet som en grav eller mausoleum.» [6] Historikeren Ronald Hutton er av samme oppfatning: disse dyssene var hovedsakelig benyttet som religiøse sentre, og hver av dem ville ha vært et «fokus for en gruppe av spredte gårder eller en bosetning, knyttet sammen som en klan eller familie», mye av en forløper til hva vi i dag betrakter som et sogn eller prestegjeld.[7]
Arkeologiske steder[rediger | rediger kilde]
Datering av stedene kan variere i ulike kilder; her er de hentet fra Peter Hunt.[1]
La Pouquelaye de Faldouet[rediger | rediger kilde]
La Pouquelaye de Faldouet er en neolittiske ganggraven, dekket av en jordhaug av mindre steiner, er i sognet Saint Martin. Den er en fem meter lang ganggrav som leder inn til et stort, sirkulær kammer på 14 meter. Kammeret har 4 mindre sidekamre eller celler, skjønt det var antagelig flere opprinnelig. Denne fører til en stor sluttstein på rundt 24 tonn. Den nåværende strukturen er rekonstruert, og kan således var misledende. Menneskebein fra minst tre personer har blitt avdekket foruten også keramikk, steinøkser og flintsteiner. Antagelig dato er 4000-3250 f.Kr.[8]
Les Monts Grantez[rediger | rediger kilde]
Les Monts Grantez er en neolittiske ganggraven ligger i Saint Ouen og var tidligere liggende under en lav jordhaug på rundt 18 ganger 9 meter. Alle bæresteinene er av granitt, skaffet lokalt, men noen av dem fraktet fra området Corbière i sørvest. Passasjen inn til det indre kammeret hvor sluttsteinene er originale. Utgravninger i 1912 fant beinlevninger fra seks voksne og et barn, foruten noe keramikk, ble det også funnet dyrebein fra kuer, griser, sauer, villhest og dådyr. I en nisje i den innerste enden av gangveien ble det funnet levninger av enda en voksen person, plassert i en sittende posisjon, støttet opp av en haug steiner. Antagelig dato 4000-3250 f.Kr.[9][10][11]
La Sergenté[rediger | rediger kilde]
La Sergenté er beliggende på åpen land vest for Le Parcq de L'Oeillière og med en siktlinje til La Table des Marthes. Denne lille ganggraven i sognet St Brelade er særegen for Jersey og Kanaløyene ettersom taket har buete kragesteiner. Passasjen er kort og fører inn til en sirkulært, bikubeformet kammer. Det finnes lignende takkonstruksjoner i Bretagne, Normandie og Spania. Ved utgravningen i 1923 ble det funnet store mengder grus innenfor som antagelig var rester fra takvelvet. Antagelig datering 4500-4000 f.Kr.[12][13]
Mark Patton bemerket takvelvet krevde stein som skifer som gir lange, flate steinplater, og på Jersey er slike steiner ikke tilgjengelig. La Sergenté, som er blant de eldste ganggravene på Jersey, falt av den grunn sammen etter at den var bygget grunnet uegnet byggematerialer. Den konstruksjonen ble ikke gjentatt andre steder på Jersey.[6][14]
Stående steiner ved Les Blanches Banques[rediger | rediger kilde]
Ved Les Blanches Banques i prestegjeldet Saint Brélade er det reist en rekke stående steiner, menhirer (eller bautasteiner), hvor kun tre gjenstår. De består av granitt som er fraktet fra et annet sted på Jersey, hvilket indikerer de forhistoriske byggfolkene betraktet stedet som av særskilt betydning. De gjenværende kalles beskrivende for The Broken («Den brukne»), The Great («Den store»), og The Little («Den lille»). De gjenværende ble restaurert etter arkeologisk undersøkelse i 1922. Ved dette ble også funnet en steingrav med beinrester av rundt tjue mennesker. Antagelig datering er satt til 2850-1500 f.Kr.[15] Sistnevnte er årsaken til at det også kalles også for The Ossuary («Beinhuset»).[16]
Overlevne og bevarte menhirer er sjeldne på Jersey. De finnes også La Dame Blanche i Saint Clement, begge steder utforsket i mellomkrigstiden. Det andre mulige steiner som gjenstår å bli undersøkt.[17][18]
La Ville ès Nouaux[rediger | rediger kilde]
La Ville ès Nouaux i Sankt Helier er to strukturer: en steinsirkel (engelsk: Cist-in-Circle) og en gallerigrav. Sistnevnte gallerigrav er den eldste strukturen. Rett nord for denne er det plassert en sirkel reist av steiner, rundt 6 meter i diameter og innenfor denne er den indre sirkelmarkering bestående av to stående steiner, eller orthostater,[19] to kampesteiner og en dekkstein. Denne var antagelig opprinnelig dekket av jord eller leire. Denne strukturen ble oppdaget i 1883 etter å ha vært tildekket av sanddyner og var tom da den ble utforsket. Antatt datering er 2850-2300 f.Kr.[15][20][21]
Le Pinacle[rediger | rediger kilde]
- Se hovedartikkel, Le Pinacle
Le Pinacle i Saint Ouen er et av de viktigste arkeologiske stedene på Jersey. Stedet har vært i bruk siden neolittisk tid og fram til minst gallo-romersk tid. Det er levninger fra en neolittisk grav og produksjon av polerte steinøkser som inngikk i komplekst gavebyttehandel med de nærliggende øyene og fastlandet. Det er også funnet fundamentet av gallo-romersk tempel, datert ved en romersk mynt. Stedet er ikke valgt av forsvarshensyn eller jordbruk, men antagelig først grunnet lokal stein for produksjon av økser og i tillegg ved at stedets utforming med en stor og høyreist bergklippe har gitt området en særskilt hellig betydning. Den eldste bruken er datert til rundt 4850-4250 f.Kr.[22][23]
La Hougne des Geonnais[rediger | rediger kilde]
La Hougne des Geonnais befinner seg også i Saint Ouen og er en ganggrav dekket av en jordhaug, men er i stor grad ødelagt av steinbrudd før stedet ble arkeologisk undersøkt i 1929. Ved undersøkelsen var det ingen dekkstein igjen og den opprinnelige strukturen er derfor gått tapt. Det var grus fra den tidligere haugen og et stort antall keramikkfragmenter i slynget rundt. Nye undersøkelser i 1985 og 1990 fastslo at et kammer ble konstruert i antagelig to faser. Det ble funnet mer keramikk, flintskrapere, pilspisser og en ødelagt kvernstein. De tapte reiste steinene ble erstattet i 1990 av moderne granittsteiner. Den antatte dato er 4000-3250 f.Kr.[22][24][25]
La Hougne des Platons[rediger | rediger kilde]
La Hougne des Platons i sognet Trinity er en steingrav som opprinnelig besto av en dekkstein som hvilte på tre vegger av steinplater. Flere av steinene er blitt fjernet og overført til La Hougue Bie. Hva som er igjen er jordhaug, 8 meter i diameter og rundt 1,5 meter høy, lukket inne av en sirkel av store blokker av vulkansk tuffstein. Antatt datering er satt til 2850-2250 f.Kr.[22]
Le Couperon[rediger | rediger kilde]
Le Couperon i Saint Martin er en delvis restaurert gallerigrav, men den store jordhaugen over er forsvunnet. En ytre ring av 18 steiner har overlevd. Til tross over betydelig ødeleggelse er formen på den opprinnelige dyssen kjent. Den var et rektangulær indre kammer, 8 meter langt, bygget med stående støttesteiner og store dekksteiner. Det ble funnet noen få flak av flint og fragmenter av keramikk.[26] Antatt datering er gitt til 2850-2250 f.Kr.[27]
Et tilstøtende vakthus ble bygget i 1689 av lokal stein. Det ga tak til den lokale militsen som betjente et kanonbatteri rett ved.[28]
La Pouquelaye de Faldouet[rediger | rediger kilde]
La Pouquelaye de Faldouet i Saint Martin er for arkeologer «en av de mest fengslende steder på Jersey».[8] Det representerer en utvikling i utformingen i ganggravene på Jersey og som kulminerte med den ved Le Mont de la Ville (som siden ble flyttet til England). Dets kammer som er 14 meter langt. Den er omgitt av en rundt jordhaug bygd opp av små steiner. Inngangen fører til et sirkulært område med fire små steingraver på sidene, skjønt det var antagelig enda flere opprinnelig. Gangen går videre til et indre kammer formet som en hestesko med en enorm stor dekkstein som veier rundt 24 tonn.[8] Det er sannsynlig at det innerste, hesteskoformete kammeret var den opprinnelige ganggraven og at området foran ble grav ut senere for å gi plass til en andre ganggrav.[29] Antatt datering er 4000-3250 f.Kr.[8]
Le Dolmen du Mont Ubé[rediger | rediger kilde]
Le Mont Ubé er en ganggrav i Saint Clement som ble oppdaget av steinhoggere i 1848. Den er i stor grad ødelagt. Dens dekksteiner er knust, innholdet forstyrret og jordhaugen over spredt utover. Den hadde et arrangement på fire kamre i den vestlige enden.[8] Graven er flaskeformet og dets kammer er 7,3 ganger 3 meter. Gangen inn er 5 meter.[30] Steinen består av lokal dioritt og granitt som har blitt fra 1 km unna i Le Hocq. Til tross for ødeleggelsene ble det funnet et titalls potter, en bolle av lokal design, flint og steinredskaper, steinøkser, polerte steinsmykker eller pendler, og en druekopp som er unik for Kanaløyene. Både brente som ubrente levninger av mennesker ble avdekket i steingravene.[31] Antatt datering er 4000-3250 f.Kr.[8]
Green Island (La Motte)[rediger | rediger kilde]
Green Island rett utenfor kysten av Saint Clement har vært en halvøy fram til en gang på 1600-tallet, men erodering har gjort den til en tidevannsøy. Det er antatt at det var en av de opprinnelige sentrene for den neolittiske bosetningen på Jersey. Det har blitt funnet levninger av en steinrøys i øst og i sørøst levninger av steingrav med minst 18 steiner i vegg og steintak som har sunket ned i jorden. Det er også en del møddinger fra rundt 1500 til 3000 f.Kr. Steingravene har blitt fjernet og overført til La Hougue Bie museum. Datering for den første bosetningen er antagelig rundt 4000 f.Kr.[32]
La Hougue Bie[rediger | rediger kilde]
- Se hovedartikkel, La Hougue Bie
La Hougue Bie er et historisk sted med en neolittisk ganggrav, middelalderkapell, og et museum. Det ligger ikke ved kysten, men i innlandet i sognet Grouville. Etter som det arkeologiske stedet av stor betydning er et multihistorisk sted vil kun ganggraven omtales her. Ganggraven i en stor og høy gravhaug ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1924. Det synes som om den bevisst ble forseilet for rundt 4000 år siden og har vært uberørt siden. Det er den eneste ganggraven som har celle i vestenden av det indre kammeret, skjønt lignende formgivning har blitt funnet i Newgrange på Irland, foruten steder på Orknøyene og i Bretagne.[33]
Ganggraven består av en smal korridor som leder fram til en stort ovalt kammer med to side kamre på nord og sørveggene. En opphøyd plattform fører til en lite kammer eller celle i enden på vestlig side av hovedkammeret. Dette området var antagelig det mest hellige området.[34] Steinene for ganggraven har blitt fraktet fra steinbrudd i sør, sørvest og sørøst av stedet fra en avstand av 3,5 km. Steinene har omhyggelig blitt utvalgt for å sikre at taket hadde jevn høyde. Gulvet hadde grus og småstein fraktet fra en strand ved kysten. Det ble funnet levninger av mennesker av begge kjønn, dessuten av ulike dyr, pilhoder av flint, keramikkrester og en stor kvernstein som var bevisst lagt ved inngangen. Antagelig datering er 4000-3250 f.Kr.[33]
La Mont de la Ville[rediger | rediger kilde]
La Mont de la Ville er en ganggrav som tidligere sto på en stedet av Fort Regent, en høyde midt i Jerseys hovedstad Saint Helier. Den ble demontert i 1788 og satt opp på nytt i England på en private eiendom sør for elven Themsen i Henley-on-Thames.[35] Den har en særegen formgivning bestående av dekket passasje som fører fram til en sirkulært kammer uten tak. Arrangert rundt kammeret er en rekke steingraver som hver av dem hadde en dekkstein. Det var ingen forhistoriske funn avdekket fra stedet i Jersey da den ble demonert.[36]
Victor Hugo, som var politisk landflyktig på Jersey, hadde interesse for forhistoriske steiner, og sammenlignet deres tilstedeværelse med antikke monumenter i Hellas. Han beklaget og sørget over at La Mont de la Ville ble fraktet til England.[37]
La Table des Marthes[rediger | rediger kilde]
La Table des Marthes er en stor, flat steinplate av granitt i sognet Saint Brélade. Den måler 3,8 ganger 2 meter 0,76 meter. Da den ble undersøkt i 1850 støttet den enden av en rekke med steinsøyler. Nå ligger den flatt på bakken. Keramikk, brent stein og ødelagte steinøkser ble funnet ved. Det er ukjent hvilken struktur den var en del av.[38][39] Steinens navn, La Table des Marthes, «Vitnenes stein», kan henvise til en kjent skikk å signere viktige dokumenter på denne steinen.[40]
La Hougue Boëte[rediger | rediger kilde]
La Hougue Boëte er en 4,5 meter høy og lukket gravhaug i sognet Saint John. Ved utgravninger i 1911 ble det funnet et indre kammer med fire sidekamre. I selve gravhaugen ble det funnet skallen av en mann og hodet av en hest. I 2003 ble den ene tannen til hesten karbondatert til mellom 60 f.Kr. og 50 e.Kr. Disse ble således lagt langt ned i haugen senere enn selve byggingen av gravhaugen selv.[41] Dette er den eneste kjente megalittiske steingraven med en rund gravhaug av denne typen på Kanaløyene og kan kulturelt knyttes til tidlige neolittiske steingraver i sørlige Bretagne.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, ISBN 1-870544-11-1, Sociétes Jersiaise, s. 4
- ^ «Le Pinacle», Prehistoricjersey.net
- ^ Cunliffe, Barry (2004): Facing the Ocean. The Atlantic and Its People, Oxford Univeristy Press, s. 211
- ^ Cunliffe, Barry (2004): Facing the Ocean. The Atlantic and Its People, Oxford Univeristy Press, s. 171-172
- ^ «Neolithic Tombs in Jersey - Why were they built?», Sociétes Jersiaise
- ^ a b Patton, Mark (1987): Jersey in Prehistory. Jersey: La Haule Books. ISBN 9780861200177
- ^ Hutton, Ronald (1991): The Pagan Religions of the Ancient British Isles; Their Nature and Legacy (PDF), Oxford: Blackwell, ISBN 978-0631189466
- ^ a b c d e f Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 39
- ^ Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 36
- ^ Les Monts Grantez, Prehistoric Jersey
- ^ Grantez Headland, National For Trust Jersey
- ^ Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 35
- ^ «La Sergenté», Prehistoric Jersey
- ^ «La Sergenté», Dolmens in Jersey - Dolmens en Jèrri, Société Jersiaise
- ^ a b Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 34
- ^ Patton, Mark (2002): Statements in Stone: Monuments and Society in Neolithic Brittany, Routledge, s. 175
- ^ «Schedule of sites of archaeological importance» (PDF), Gov.je
- ^ «Les Blanches Banques (SSI)», Gov.je, utvidet beskrivelse av området
- ^ «orthostat», Wikionary
- ^ Ville ès Nouaux, Megalithic Portal
- ^ Ville-ès-Nouaux, Prehistoric Jersey
- ^ a b c Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 37
- ^ Le Pinacle, Prehistoric Jersey
- ^ «La Hougue des Geonnais», Prehistoric Jersey
- ^ «Le Dolmen des Geonnais», Dolmens in Jersey - Dolmens en Jèrri, flere bilder
- ^ «Le Dolmen du Couperon», Prehistoric Jersey
- ^ Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 38
- ^ «Couperon Dolmen», Spotting History, også kart som viser lokaliseringen.
- ^ «Faldouet Dolmen - Burial Chamber (Dolmen) in Channel Islands and Isle of Man in Jersey», Megalithic Portal
- ^ «Le Mont Ubé - Passage Grave in Channel Islands and Isle of Man in Jersey», Megalithic Portal
- ^ «Le Dolmen du Mont Ubé», Prehistoric Jersey
- ^ Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 39-40
- ^ a b Hunt, Peter (1998): The Dolmens of Jersey, s. 41
- ^ «La Hougue Bie», BBC
- ^ «Mont de la Ville - Passage Grave in England in Berkshire», Megalithic Portal
- ^ «Le Mont de la Ville», Prehistoric Jersey
- ^ «Victor Hugo in Jersey», Jersey Heritage Trust
- ^ «La Table des Marthes», Prehistoric Jersey
- ^ «La Table des Marthes», Dolmens in Jersey - Dolmens en Jèrri, flere bilder
- ^ «La Table des Marthes - Natural Stone / Erratic / Other Natural Feature in Channel Islands and Isle of Man in Jersey», Megalithic Portal
- ^ La Hougue Boëte, Prehistoric Jersey
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Cunliffe, Barry (2004): Facing the Ocean. The Atlantic and Its People, Oxford Univeristy Press, ISBN 0-19–285355-4.
- Hawkes, Jacquetta (1939): The Archaeology of the Channel Islands, bind 2: The Bailiwick of Jersey
- Hawkes, C. F. C. (1940): The Prehistoric Foundations of Europe to the Mycenean Age
- Hibbs, James (1988): Dolmens of Jersey: A Guide,
- Hunt, Peter (1998): A Guide to The Dolmens of Jersey, Société Jersiaise.
- Hutton, Ronald (1991): The Pagan Religions of the Ancient British Isles; Their Nature and Legacy, Wiley-Blackwell
- Johnston, David E. (1981): The Channel Islands, An Archaeological Guide, Phillimore & Co Ltd
- Johnston, Peter (1986): The Archaeology of the Channel Islands, Phillimore & Co Ltd
- Patton, Mark (1987): Jersey in Prehistory, La Haule Books
- Patton, Mark (1993): Statements in Stone: Monuments and Society in Neolithic Brittany, Routledge
- Patton, Mark; Rodwell, Warwick; Finch, Olga (1999): Hougue Bie (se også La Hougue Bie Conservation Statement Arkivert 7. oktober 2015 hos Wayback Machine. (PDF))
- Sebire, Heather (2005): The Archaeology and Early History of the Channel Islands. ISBN 0-7524-3449-7.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Dolmens in Jersey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Prehistoricjersey.net
