Kjøkkenmødding
Kjøkkenmødding kommer fra dansk køkkenmødding og betyr en forhistorisk haug med kjøkkenavfall.[1] Skallaget er metertykt, og består særlig av østers, muslinger og snegler. Det finnes også dyreknokler og redskaper av bein og flint. Kjøkkenmøddinger forekommer spesielt i ertebøllekulturen som derfor også kalles «kjøkkenmøddingkulturen».[2]
Historie[rediger | rediger kilde]
Det var zoologen og oldtidsgranskeren Japetus Steenstrup som oppfant ordet, i forbindelse med at han og arkeologen J.J.A. Worsaae under en utgravning ved Mejlgård på Djursland oppdaget at skalldyngene ikke var naturlige, men menneskeskapte. Steenstrup var en av grunnleggerne av dansk «myr-arkeologi».[3]
Begrepet brukes i dag i arkeologiske sammenhenger for avfallshauger fra den senere perioden av eldre steinalder. En kjøkkenmødding inneholder vanligvis husholdningsavfall som østers-, snegle- og muslingeskall, sildebein, kull, kokestein og avskjær fra redskapstilvirkning.
Størrelsen varierer fra små tynne ansamlinger til 350 meter lange, 30-40 meter brede og opp til 2 meter tykke avfallssamlinger. Kjøkkenmøddinger er tallrike i Danmark, men finnes også i Bretagne, Portugal, Storbritannia og Norge m.fl.
De eldste kjøkkenmøddingene i Skandinavia forbindes med kongemosekulturen ca 6400-5400 f.Kr. (perioden med varmere klima og havstigning, da uroksen og elgen forsvant i Danmark),[4] og de største stammer fra ertebøllekulturen.
Østers utgjorde ikke en betydelig del av steinalderfolkenes kost, men var noe man spiste i månedene mars-april.