Japansk zen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Japansk zen (japansk: 禅) er en benevnelse på de japanske avleggerne av Chán, en skole innenfor mahayanabuddhismen som legger sterk vekt på dhyāna og śamatha (meditasjon). Det er en meditasjon som gir innsikt i ens egen Buddhanatur, eller tomheten (Śūnyatā) som en iboende egenskap ved eksistensen.

Zen har sin bakgrunn i Kina, og ankom Japan i 1187 da Myōan Eisai etablerte skolen Rinzai. I 1227 etablerte Dōgen skolen Sōtō. Den tredje store skolen innenfor japansk zen er Ōbaku som ble grunnlagt av Ingen i 1661.

Utover disse store retningene ble skolen Fuke-shū grunnlagt av den kinesiske Zen-mesteren Puhua (770-840). Den var en avlegger av Rinzai, og ble bragt til Japan i 1254 av Shinchi Kakushin. Den eksisterte frem til slutten av 1800-tallet. Videre grunnla Hakuun Yasutani i 1954 skolen Sanbo Kyodan, som er inspirert av både Rinzai og Sōtō.

religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.