Kūkai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Statue av Kūkai i Sangyo-an, Tonosho, prefekturet Kagawa, Japan.

Kūkai (空海, født 27. juli 774 i Zentsūji, Kagawa, Sanukiprovinsen, Japan, død 22. april 835Kōyafjellet, Japan) var en buddhistisk munk, siviltjener, intellektuell, poet og kunstner i Heian-tidens Japan. Han er posthumt kjent under navnet Kōbō-Daishi (弘法大師), «stormesteren som utbredte buddhismen».

I 807 grunnla han den esoteriske skolen shingon-shū (真言宗) eller «det sanne ord». Dette er Japans avlegger av vajrayāna eller tantrisk buddhisme. Tilhengere omtaler ham ofte med ærestitler som O-Daishi-sama (お大師様), «den ærede store lærer» og Henjō-Kongō (遍照金剛), «vairocanadiamanten».

Kūkai var kalligraf. Han tillegges oppfinnelsen av kana, skriften som i kombinasjon med kinesiske tegn (kanji) brukes til å skrive det japanske språket. Ifølge tradisjonen skrev han det japanske diktet Iroha, men dette er ikke attestert.

Hans religiøse skrifter teller omkring 50 verk om tantrisk buddhisme, hvorav flere er oversatt til engelsk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • BDK English Tripitaka, Book 98 (2004). Shingon Texts. Numata Center for Buddhist Translation & Research, mars 2004. ISBN 978-1886439245. 
  • Hakeda, Yoshito S. (1972). Kukai: Major Works. Columbia University Press, 15. oktober 1972. ISBN 978-0231059336. 
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)