Psykologikk

Psykologikk er «den logiske strukturen til et system av påstander som klargjør psykologisk common sense». Psykologikk i denne forstand (og i en lett utvidet forstand – som betegnelse på et alternativt grunnsyn på psykologien som vitenskap) er et resultat av den norske pionér-psykologen Jan Smedslunds arbeid over de siste 35 til 40 årene, og representerer en helt unik – og til dels også kontroversiell – posisjon i vitenskapelig psykologi.

Ordet «psykologikk» er tidligere blitt brukt av andre forfattere – bl.a. av Abelson og Rosenberg i en artikkel i Behavioral Science (1958,3,1-13) og av Louis Wolfgang Brandt i boken Psychologists caught (Toronto: University of Toronto Press, 1958).

Historikk

Psykologikken kan føres tilbake til den amerikanske sosialpsykologen Fritz Heiders tenkning. Han skrev i 1958 boken The psychology of interpersonal relations, som har hatt en enorm innflytelse på amerikansk sosialpsykologi og som bl. a. la grunnlaget for den såkalte attribusjonsteorien.

Fritz Heider

Heider la merke til at vi daglig – og lenge før vi har noen kjennskap til vitenskapelig psykologi – observerer, beskriver, forklarer og forutsier menneskelige handlinger og opplevelser, og at vårt dagligspråk egner seg utmerket til nyanserte beskrivelser av dette. Et første skritt mot en dypere forståelse av psykologiske fenomener ligger derfor i å tenke over og analysere det vi allerede vet eller tror vi vet. En bevisstgjøring og systematisering av hovedtrekkene i den intuitive eller previtenskapelige psykologi kan gi en bakgrunn for å forstå og vurdere de vitenskapelige begreper og teorier som senere har vokst fram.

Heider fant at en stor del av de beskrivelser som forekommer i dagliglivets psykologi, kan formuleres ved hjelp av et ganske lite antall grunnbegreper, særlig når man tar med begreper som er avledet fra disse. Eksempler på slike grunnbegreper, som Heider drøfter inngående, er

• «bevissthet om verden», (uttrykk som «tror at», «vet at» brukes for å beskrive hvordan verden fortoner seg for en person),
• «erkjenne» (den prosess hvorved personen får viten utenfra),
• «påvirkning fra omgivelsene» (det skjer noe med oss; vi bli utsatt for krefter utenfra),
• «årsaker» (spesifiseringen av hvem eller hva som er ”årsaken” til noe er sentral i dagliglivets psykologi),
• «kunne» (hjelpeverb som uttrykker en persons mulighet for å kunne foreta en handling eller forårsake en forandring),
• «prøve» (som sier at en person aktivt går inn for å oppnå et gitt slutt-resultat)
• «ønske» (som uttrykker en persons preferanse for et bestemt mål, men som må holdes atskilt fra «prøve», fordi en person kan ønske noe, men ikke prøve, f.eks. fordi vedkommende tror at hen ikke kan),
• «like eller mislike» (viten om hvem eller hva en person misliker, er vesentlig for å kunne påvirke personens atferd),
• «tilhøre, eie, høre sammen med» («belonging») (ting kan tilhøre en person som eiendeler; de kan høre sammen med vedkommende som produkter av personens arbeid, ting og mennesker kan oppfattes som en enhet fordi de tilhører samme kategori, osv.),
• «burde eller få lov til» (nettverket av påbudte, forbudte og tillatte handlinger er svært viktige i dagliglivets analyse av psykologiske prosesser).

I motsetning til sine fortolkere innenfor den amerikanske, sterkt empirisk pregede tradisjonen, var Heider klar over at en lang rekke av de relasjonene som kunne formuleres mellom grunnbegrepene (og som til sammen dannet et system) hadde karakter av å være begrepsmessige sannheter eller analytiske utsagn, dvs. utsagn som er sanne i kraft av meningen til de ord og uttrykk som inngår i utsagnet – og som fremtrer som meningsløse eller motsigende dersom de negeres. (Det vanligste eksemplet er «en ungkar er en ugift mann»). Slike utsagn kan ikke – som empiriske utsagn – («ungkarer er vanligvis røde i kinnene») – falsifiseres ved observasjon og eksperiment.

Han pekte på at relasjonen mellom prøve, kunne og handle var av en slik karakter (for at en person skal kunne utføre en handling, A, må personen både prøve å utføre A og kunne utføre A), likeledes forholdet mellom ønske og tilfredsstillelse (hvis en person ønsker X og får X, og ingen andre forhold spiller inn, så vil personen bli tilfreds) og forholdet mellom tilhørighet (”belonging”) og like el. mislike (det består en tilstand av harmoni eller likevekt mellom størrelser som hører sammen, dersom alle disse størrelsene er positive (til hverandre) eller negative (til hverandre)).

«Man kan si at vi er mye mer implisitte Newtonianere enn implisitte Baconianere», skrev Heider i The psyco\hology of interpersonal relations.

«Som eksempler på disse formelle forbindelsene, som ligger til grunn for vår naive tenktning, kan vi henvise til relasjonene mellom kunne, prøve og lykkes (kapittel 4): Utsagnet om at noen som kan noe og prøver å gjøre dette, vil lykkes i å gjøre det, er analytisk og behøver ikke å bevises gjennom eksperimenter. Relasjonen mellom ønske og tilfredsstillelse (kapittel 5) er også av samme karakter. Det er sannsynlig at den gjensidige avhengigheten mellom å tilhøre og positive eller negative følelser (kapittel 7) er av samme karakter.»

Heider var altså mer opptatt av strukturen i de brillene (det begrepssystemet) vi ser psykologiske fenomer gjennom enn han var opptatt av disse fenomene selv (slik de fremtrer når vi har «glemt» både brillene og deres struktur). Han hadde begynt å innse at det han beskrev var a priori og analytiske (nødvendig sanne, nonkontingente) relasjoner. Annerledes: Heider var ikke en sinnets geograf, men en sinnets geometriker. Han hadde en demrende erkjennelse av at man ikke kan ha en vitenskapelig geografi uten en vitenskapelig geometri. Man har innenfor psykologien vanligvis oversett dette, på grunn av en massivt empirisk tradisjon, som ikke bryr seg med å skjelne mellom logisk-semantiske eller begrepsmessige sammenhenger på den ene side og empiriske sammenhenger på den annen side.

Heider i Oslo

Heider besøkte Oslo (Institutt for sosialvitenskap) i begynnelsen av 1950-årene Hans bok ble grundig lest og han ga viktig inspirasjon til det nye norske sosialpsykologiske miljøet (Rommetveit, Skårdal, Smedslund, m-fl.) på den tiden. Piaget-eksperten Smedslund stiftet bekjentskap med Heiders tanker, men tok dem først på alvor opp etter at han hadde fått alvorlige motforestillinger mot Piagets psykologi på slutten av 60-tallet.

Uwe Laucken

En annen psykolog, som også har foretatt inngående studier av dagliglivets psykologi, er tyskeren Uwe Laucken. I 1973 kom hans bok Naive Verhaltenstheorie I denne boken klargjør han – ved hjelp av en språkanalytisk metode hvor han stadig gjør bruk av eksemplifiserende dialoger – store deler av den dagligspråklige «teori» som den alminnelige personen («hverdagspsykologen») gjør bruk av når hen skal forklare sine medmenneskers opplevelser og atferd.

Laucken ekspliserer således bl. a. den naivpsykologiske «teori» om kognitive prosesser, den naivpsykologiske «teori» om motivasjonelle prosesser, følelsenes naivpsykologi, «teorien» om hvordan observerbar atferd frembringes, persepsjons-«teorien», «teorien» om menneskets disposisjoner (trekk, osv) og «teorien» om samvirket mellom psykologiske disposisjoner og psykologiske prosesser.

I en metateoretisk analyse av «den naive atferdsteorien» (dvs. dagliglivets psykologi) fortolker han denne innenfor en logisk-empiristisk ramme, og nettopp som en «teori» i Carnap, Hempel og Nagels forstand.

Hans konklusjon er – i tråd med dette – at «den naive atferdsteorien» lider under uklare «operasjonelle definisjoner», at brukeren av den lett tyr til ad hoc-antagelser, osv., slik at den alt i alt må betraktes som selvopprettholdende og «empirisk ufalsifiserbar».

Ved at Laucken på denne måten ganske kunstig betrakter dagliglivets psykologi som en «teori» i positivistisk forstand, dvs. som et system av generelt gyldige og empirisk prøvbare lover, istedenfor å betrakte den som et delvis realitetskonstituerende begrepssystem som prestrukturerer området av psykologiske fenomener, overser hans imidlertid at dagliglivets psykologi har karakter av å være a priori og nødvendig sann, dvs. at den representerer et system av begrepsmessige (analytiske) sannheter.

Jan Smedslund

Det er denne forståelsen den norske psykologen Jan Smedslund har lagt til grunn gjennom sitt arbeid med å utvikle psykologikken. Han ser på psykologikken som en klargjøring og systematisering av den psykologiske forståelsen (det psykologiske begrepssystemet) som ligger innebygget i kulturens dagligspråk, og som går forut for, og som danner forutsetningen for ethvert forsøk på å utvikle en vitenskapelig psykologi. Mens Euklid så det som sin oppgave å klargjøre hvordan vi må forstå spatiale forhold, ser Smedslund det som sin oppgave å klargjøre hvordan vi må forstå psykologiske forhold (dvs. forhold som eksisterer for og mellom personer). Resultatet av hans arbeid med å gjennomføre denne oppgaven foreligger i form av et stort antall artikler og bøker. Hans første forsøk på å sammenfatte sitt arbeid i en aksiomatisk eller deduktiv form, forelå i 1988, i form av Systemet PL. Dette ble publisert i boken ”Psycho-logic”. En revidert versjon av Systemet PL – i form av Systemet EL (”Elements of psychologic” – med en underforstått referanse til Euklids ”Elements of geometry”) kom i 1997, med boken ”The structure of psychological common sense”.

Dagligspråk og generelt gyldige «lover»

En korrekt forståelse av psykologikken og dens rekkevidde forutsetter at leseren har innsikt i to forhold: For det første – dagligspråkets fundamentale status. For det andre – umuligheten av å etablere – eller snarere «oppdage» – psykologiske «lover» som både er generelt gyldige og emprisk prøvbare.

Dagligspråk

(1) Dagligspråket er i motsetning til konstruerte språk (f.eks. logiske og matematiske kalkyler) og teoretiske språk (f.eks. Einsteins relativitetsteori, psykoanalytisk metapsykologi, forsterkningsteori og matematisk læringsteori) et naturlig språk. Et naturlig språk snakkes av alle (kompetente) medlemmer av en gitt kultur. Slike språk beskrives gjerne som historisk gitte, uten eksplisitte bruksregler og med termer som ofte er vage og upresise. De er foranderlige, både synkront og diakront; Daglignorsk består i dag av et mangfold dialekter som påvirker hverandre (synkron forandring). Daglignorsk anno 2007 er ikke helt det samme som daglignorsk 1493 (diakron forandring). Naturlige språk anvendes også gjerne for alle mulige formål, og ikke, som de konstruerte og teoretiske språk, bare i spesielle sammenhenger.

Det finnes flere gode grunner til å mene at dagligspråket, med det nettverket av begreper som ligger innebygget i det, kan betraktes som helt fundamentalt – i betydningen ´en ufravikelig betingelse for´ (et ”sine qua non”) – for studiet av psykologi (og forsåvidt også for alle andre vitenskaper):

• (i) Dagligspråket forstås av alle voksne mennesker i den relevante kulturen, inkludert psykologer, og det brukes for alle mulige formål. Vi tar det alltid for gitt i vår omgang med andre mennesker, og – ikke minst viktig – innlæringen av det er den del av den «sosialiseringsprosessen» som fører frem til det som kalles en ”normal person” Kort sagt: Uten dagligspråk, ingen personer, og dermed heller ikke noe studieobjekt for psykologien!

At dagligspråket er underkastet kontinuerlig forandring og reorganisering, slik det ofte hevdes, er egentlig ikke å gi noen spesielt dekkende karakteristikk. Det språket man snakker som 70-åring er sjelden særlig annerledes enn det språket man snakker som 17-åring. Ethvert forsøk på å beskrive egne opplevelser i et helt idiosynkratisk språk (individuelt, særegent, ”privat” språk), støter dessuten ikke bare på alvorlige praktiske vanskeligheter, men fører også til en fremmedgjøring fra ens medmennesker, til psykiatriske intervensjoner, osv. ( Ettersom mennesker har en sterk tendens til å understøtte hverandres språkbruk, tenderer dagligspråket mot en høy grad av stabilitet, og de forandringer som finner sted med hensyn til syntaks og terminologi er sjelden hverken hurtige eller omfattende.”For å sammenfatte, dagligspråket gjennomsyrer alle individers totale verden og dette språket er stabilt og yter motstand mot forandring”. Sannsynligvis foreligger det også tverrkulturelt (mellom ulike naturlige språk) en høy grad av grunnleggende likhet og stabilitet. At de aller fleste språk kan læres av fremmede og lar seg oversette til hverandre, er forhold som kan tolkes til inntekt for et slikt synspunkt. Det samme gjelder den polske lingvisten Anna Wierzbickas forskning. Hun har funnet mellom at 30-50 semantiske primitiver (ord som er grunnleggende og som ikke kan defineres) gjenfinnes i de aller fleste av verdens språk. Under alle omstendigheter er det svært vanskelig å forsvare en ekstrem lingvistisk relativisme á la den som har vært tillagt sosialantropologene E. Sapir og B. L. Whorf.

• ii) All vitenskapelig virksomhet må ta sitt utgangspunkt i dagligspråket og dets implisitte begrepssystem. Man kan hverken kritisere dagligspråket, eller utvikle et helt (nytt) teknisk språk, uten å ta dagligspråket for gitt. Dagligspråket er et nødvendig mellomledd i svært mye vitenskapelig kommunikasjon. Det er vanskelig å tenke seg hvordan en psykoanalytiker skulle kunne sette seg i inn i og forstå radikalt behavioristiske teser, eller hvordan en kjernefysiker skulle kunne sette seg inn i og forstå et zoologisk begrepssystem, dersom de ikke hadde en felles basis i dagligspråket. Det samme gjelder utdannelse av vitenskapsmenn og anvendelsen av vitenskapelige teorier, prinsipper i vår daglige verden. Begge deler ville bli umulig uten dagligspråket som en felles basis.

Når det gjelder psykologi er det dessuten slik at selv om psykologen f.eks. kan studere hvordan barn lærer dagligspråket og hvordan dagligspråket fungerer hos voksne, så må vedkommende fortsatt forutsette dette språket og anvende det ved utføring av forskningsoppgaven.. En grunn til dette er at den nødvendige kommunikasjon med forsøkspersonene ellers ville bli umulig. En annen og like viktig grunn ligger i at dagligspråket er med på å konstituere de psykologiske fenomenene, eller den psykologiske realiteten, som utgjør den vitenskapelige psykologiens studieobjekt. At det forholder seg slik skyldes at de mennesker som skal studeres, inkludert psykologen selv, beskriver, forklarer og forutsier sin egen og andre menneskers opplevelse og handling ved hjelp av dagligspråket. Videre opplever og handler de også relativt til dette språkets distinksjoner. Et vitenskapelig forsøk på å beskrive, forklare og forutsi må derfor både ta hensyn til og anvende allerede eksisterende dagligspråklige beskrivelser, forklaringer og forutsigelser. Paradigmatisk sett, dvs. under helt ideelle omstendigheter, når personen er helt ærlig og har relevant og fullstendig kunnskap om seg selv, foreligger det faktisk en identitet mellom forskerens beskrivelser, forklaringer og forutsigelser og forsøkspersonens.

• (iii) Et sentralt poeng i det foregående kan sammenfattes i en påstand om at det består et innvendig eller indre (og ikke noe utvendig eller ytre) forhold mellom språk og psykososial realitet.

Med et innvendig eller indre forhold forstås forholdet mellom to værender som begge er hva de er i kraft av den andre. ”De viser gjensidig hen til hverandre. De er ikke identiske med seg selv, men utgjør til sammen en enhet”. Joachim Israel uttrykker dette slik:

«Språket er en nødvendig betingelse for at vi skal kunne snakke om virkeligheten. Forsøker vi å avskaffe språket og dets grunnleggende logiske regler, avskaffer vi også virkeligheten. Om vi på den annen side benekter at språket handler om virkeligheten og er en del av denne, avskaffer vi språket, ettersom vi da bare forstår det som referanse og ikke som en del av virkeligheten. I dette henseende er virkeligheten en nødvendig forutsetning for språket. I tillegg kommer at vi ikke kan tale om språket uten å tale om virkeligheten. Derfor må vi anta at begrepene 'språk' og 'virkelighet' er av en slik art at de ikke kan anvendes uavhengig av hverandre».

Konklusjon: Det er innlysende at teoretisk og empirisk arbeid innenfor en vitenskapelig disiplin ikke kan utføres uten et språk med et tilhørende sett av begreper. All forskning må derfor ta sitt utgangspunkt i et slikt sett av begreper. I lys av de ovenstående punktene (i), (ii) og (iii) kan disse begrepene vanskelig tenkes å være andre enn dem som ligger innebygget i dagligspråket.

Generelt gyldige lover

(2) En vitenskapelig teori er et system av vitenskapelige ”lover”. En vitenskapelig ”lov” er videre et all-utsagn som sier at for alle medlemmer, x, av en gitt klasse, så er det slik at hvis x har egenskapen A, så har x også egenskapen B. Eller, om vi uttrykker det symbolsk, og lar tegnet ”V” stå for ”alle”, og tegnet ”>” stå for ”hvis-så” eller ”impliserer”: V(x) (A(x) > B(x)). Vitenskapelige ”lover” tar altså, litt forenklet, form av ”hvis-så”-utsagn som forbinder to eller flere variabler med hverandre, slik: ”Alltid hvis A, så B” (universell lover) eller ”Alltid hvis A, så med en viss sannsynlighet B” (statistiske eller stokastiske lover). Et eksempel: ”Alltid hvis en jernstang varmes opp, så utvider den seg”.

For at en lov skal være empirisk prøvbar, må det kunne tenkes at den kan slå feil (selv om den ikke gjør det i virkeligheten). Selv om alle jernstenger som har vært varmet opp frem til i dag, har utvidet seg, så kan det allikevel tenkes at en jernstang som varmes opp i morgen, allikevel ikke gjør det. Denne tanken er ikke meningløs eller selvmotsigende (kontradiktorisk). Dette betyr at forholdet mellom A og B må være kontingent, eller at A og B må være logisk uavhengige av hverandre.

Viktigere er det allikevel at eksistensen av empiriske lover (teorier med generell gyldighet) forutsetter eksistensen av reversible prosesser, dvs. prosesser som er slik at de uforandret kan spoles tilbake fra endepunkt til startpunkt. Et fenomen, X, undergår en reversibel forandring fra X ved tidspunktet t1 til X´ ved tidspunktet t2 hvis (og bare hvis) X´, gjennom den samme sekvensen av ledd, igjen kan transformeres til X ved t3. Empiriske lover (teorier) med generell gyldighet forutsetter således at fenomener gjentar seg i samme form, eller, med andre ord, at det samme skjer på nytt og på nytt.

Finnes det psykologiske ”lover” i denne forstand? Svaret må bli et bestemt ”nei”. Av følgende grunner:

Psykologiske prosesser, dvs. de ting som finner sted i en person, er intensjonale, dvs. de er alltid «rettet mot noe» eller er «om noe». Dette gjelder såvel handlinger som (indre) kognitive prosesser (se, høre, føle, tenke, osv.). Handlinger er alltid rettet mot å oppnå en eller annen forandring i personens situasjon, og kognisjoner alltid rettet mot å oppnå en forståelse som er handlingsrelevant. Handlinger har mål og kognisjoner genererer mening. Det er ytterst vanskelig å tenke seg at det som finner sted i en person ikke er «for å ....» oppnå et eller annet. Du handler for å oppnå noe; du ser, hører å tenker for å finne ut noe. Det bør tilføyes at ordet ”prosess” her viser til at handling såvel som kognisjon finner sted i tid, og at mening ikke er noe statisk, men noe som bygges opp og forandres.

Et grunnleggende kjennetegn ved personer er at de sensitive overfor og reagerer på hendelser. Intensjonalitet betyr rett og slett sensitivitet overfor det som finner sted, og spesielt overfor konsekvenser eller overfor hva som følger av hva, og er utenkelig uten dette. Intensjonalitet innebærer også sensitivitet overfor alt som antas å ha potensiell relevans for oppnåelsen av nåtidige eller andre mål.

Sensitivitet overfor opplevde konsekvenser innebærer at personer ”nedtegner” (husker) sekvenser av typen ”A-B”, slik at en ny presentasjon av A fører til en antesipering (erindring) av B. Målrettethet betyr at utfall vurderes etter deres verdi for måloppnåelsen. Handlinger som synes å lede i retning av måloppnåelse blir opprettholdt, og handlinger som ikke synes å lede i retning av måloppnåelse blir oppgitt. På samme måte med oppfatninger og tanker: De som synes å bli bekreftet blir opprettholdt, mens de som synes feil blir oppgitt.

Det bør bemerkes at ikke alt som følger umiddelbart etter en handling blir oppfattet som en konsekvens. Hvis det at jeg klør meg i hodet umiddelbart følges av at PC-en krasjer, så fører ikke dette til en forventning om at jeg, hvis jeg klør meg i hodet på nytt, vil oppleve nok ett PC-krasj. Det er bare de konsekvensene som blir oppfattet som forenlige med omgivelsenes lokale struktur som er kandidater for læring. På den annen side sier vi ikke om handlinger som er totalt insensitive for opplevde konsekvenser at de er intensjonale.

Det ovenstående betyr nettopp at handlinger ikke kan være styrt av lover. En lov sier at ”Alltid hvis A, så B (eller med en viss sannsynlighet B)” En liten pike strekker armen etter en kopp med melk for å drikke (A), men opplever at koppen glipper og melken spilles på gulvet (B). Etter noen gjentagelser av denne sekvensen, sier mor: ”Hold slik!” Piken gjør som mor sier, strekker armen etter melkekoppen for å drikke, griper fast om koppen (A´) og lykkes slik i å drikke (B´). En eldre pleiepasient strekker skjelvende armen etter en kopp kaffe for å drikke (A), men opplever at koppen glipper og at kaffen spilles (B). Uansett hva pleierne gjør (instruerer, formaner, straffer, osv.), skjer det samme om og om og om igjen. I det første tilfellet endres sekvensen fra A-B til A´-B´, og vi har nettopp med en handling, og ikke med en lovmessighet å gjøre. I det andre tilfellet er sekvensen helt lovmessig, alltid hvis A, så B, og vi har nettopp ikke med en handling, men med et (sykdoms-) symptom, en parkinsonistisk skjelving, å gjøre. Mennesker handler, og handlinger er intensjonale og konsekvenssensitive. Dermed forandres de når konsekvensene forandres og kan ikke følge ubrytelige lover.

At handlinger er konsekvenssensitive betyr at personer lærer og husker. De overvåker og bevarer det som foregår og som synes potensielt relevant for måloppnåelsen. Denne kontinuerlig pågående læringen innebærer at personlige eller psykologiske prosesser er strengt irreversible. Irreversibilitet betyr at du aldri kan vende tilbake til utgangspunktet og fullstendig omgjøre (avlære) noe. Du kan lære at A blir etterfulgt av B, og deretter lære at A blir etterfulgt av C. Du kan så avlære det siste, og igjen lære at A blir etterfulgt av B. Men det betyr imidlertid ikke at du har kommet tilbake til det opprinnelige utgangspunktet. Din tro på at A (igjen) blir etterfulgt av B har nå nemlig som sin kontekst erindringen om at engang ble A etterfulgt av C. Konklusjon: Siden intensjonale prosesser er irreversible, kan de ikke følge ”lover” i den forstand som ble nevnt innledningsvis.

Dette betyr ikke at man ikke kan finne regelmessigheter (inkludert statistiske tendenser) på dette området, men det betyr at disse regelmessighetene beror på stabile konsekvenser, og at de derfor alltid kan være gjenstand for mulig forandring.

Mye av det ovenstående sammenfattes i følgende sitat:

”Argumentet går som følger: Psykologiske fenomener er historiske i den forstand at de blir akkumulativt bestemt av tidligere hendelser. Denne virkning av tidligere erfaring på senere erfaring kan kalles læring i vid forstand. At læring finner sted overalt betyr at det blir vanskelig å finne noen generelt gyldige statiske regelmessigheter. Nesten ethvert trekk ved menneskelig atferd kan modifiseres ved læring og kan derfor ikke gjøre krav på generell gyldighet. På samme måte er nesten ethvert trekk ved selve læringsprosessen modifiserbart ved læring og kan således heller ikke gjøre krav på generell gyldighet. Til slutt synes det også slik at nesten ethvert trekk ved det å lære å lære kan modifiseres ved læring (lære å lære å lære, etc.). I den utstrekning det foregående er riktig, følger det at enhver generell teori med empirisk innhold må være falsk, siden dens forutsigelser alltid kan falsifiseres ved administrasjon av en passende læringsprosedyre. I overensstemmelse med dette kan empiriske teorier bare ha gyldighet når de begrenses til relativt snevre områder som type forsøksperson, situasjon, kultur, tidsperiode, etc. Det eneste unntaket når det gjelder det foregående synes å være de ikke-modifiserbare artsspesifikke egenskaper som kan finnes”.

Konklusjon: I psykologien er det umulig å etablere teorier som både er generelt gyldige og empirisk prøvbare.I psykologien finnes det altså ikke generelt gyldige empiriske lover som så å si kan «oppdages» gjennom observasjoner og eksperimenter. Personlig opplevelse og handling er ikke underlagt – eller «styrt» – av slike lover. Allikevel fremviser personlig opplevelse og handling en frapperende regelmessighet, og vi kan ofte med stor treffsikkerhet forutsi andre personers atferd. Ja, uten en slik regelmessighet og forutsigbarhet ville egentlig ikke et ordnet samfunn være mulig. Hvordan skal dette forklares?

Svaret ligger i at barnet gjennom sosialiseringsprosessen har tilegnet seg en ”livsform” (Wittgenstein), det har lært kulturens dagligspråk, skikker, sedvaner, osv. og derved blitt til en person. Menneskene har gjennom en lang historie utviklet et felles meningssystem, dvs. språklige og kulturelle regler som gjør dem beskrivbare, forklarbare, forutsigbare og kontrollerbare for hverandre. Et kompetent medlem av kulturen har tilegnet seg kulturens «common sense» (sunne fornuft) og forstår derfor bl. a. at katter er dyr, at mor og far er foreldre, at man skal vise medmennesker omsorg og respekt, at «ungkar» betyr «ugift mann», at man må kunne redegjøre for sine handlinger når noen spør om grunnene til dem, at man ikke skal gå på rødt lys, osv. osv. Personer blir altså ikke styrt av upersonlige (naturvitenskapelige) ”lover”, men av regler som langt på vei er et produkt av dem selv. Personer er regelstyrte vesener.

Hvilken konklusjoner må vi trekke av de ovenstående punkter (1) og (2)?

For det første: Hvis det er riktig at vi i psykologien ikke kan finne ”lover” som både er generelt gyldige og empirisk prøvbare, følger det at en teoretisk psykologi, som (liksom enhver annen vitenskap) har det generelt gyldige som siktemål, bare kan bestå i å formulere, systematisere og bevise utsagn som klargjør de begrepene vi må bruke for å fatte den psykologiske virkeligheten, samt de innbyrdes relasjonene mellom disse begrepene.

For det andre: Hvis det videre er riktig at en beherskelse av dagligspråket og dets implisitte (”innebygde”) nettverk av begreper utgjør ikke bare en nødvendig forutsetning for å kunne bli en person, men også en nødvendig forutsetning for i det hele tatt å kunne utføre meningsfylte observasjoner av og fremsette meningsfylte teorier om personer, da følger det også at teoretisk psykologi må ta utgangspunkt i dagligspråket og det begrepsnettverk som ligger innebygget i dette, og at dagligspråket kommer til å utgjøre den fundamentale rammen for studiet av psykologi.

Sammenfattende betyr dette:

Teoretisk psykologi består av forsøk på å formulere, systematisere og bevise utsagn som uttrykker eller klargjør dagligspråkets psykologiske begreper, samt de innbyrdes relasjonene mellom disse.

Kortere, og med vekt på produktet:

Psykologisk teori består av utsagn, eller systemer av utsagn, som klargjør og presiserer (de logiske relasjonene mellom dagligspråkets psykologiske begreper.

Sunn fornuft

Uttrykket ”sunn fornuft” eller "common sense" skal her uttrykkelig forstås i betydningen ´felles (common) mening (sense).´ Eksistensen av et felles kommunikasjonsmedium eller språk er en helt nødvendig forutsetning for at noe skal ha delt mening, dvs. for at noe skal kunne forstås på samme måte av flere personer. "Noe" refererer her også til objekter som kan sanseerfares, ja, til den såkalte "ytre realitet" overhodet. Det er et internalt, og ikke et eksternalt, forhold mellom sansning, oppfatning og begripelse på den ene side og språk på den annen side.

Det språk som i siste instans er felles for alle medlemmer av en gitt kultur er dagligspråket. En første bestemmelse av begrepet ´common sense´ kan derfor formuleres slik:

Common sense = den forståelse av verden som ligger innebygget i (som muliggjøres av) dagligspråket.

Dagligspråket legger meget sterke semantiske "føringer" på hva vi kan si og på hva vi ikke kan si, og derfor på hva vi nødvendigvis må si, dersom vi skal uttrykke og oppføre oss forståelig. Vi kan f.eks. si "forbausete personer har nettopp opplevd noe uventet" eller "personen var fysisk (kroppslig) tilstede i selskapet". Det gir imidlertid ikke mening å si at "forbausete personer har nettopp opplevd noe ventet" eller "personen var tilstede i selskapet, men hadde (tilfeldigvis) glemt kroppen sin hjemme".

Den eksemplifiserte type semantiske "føringer" kan logisk sett uttrykkes i form av implikasjoner, dvs. "Hvis-så"-utsagn som er nonkontingent sanne. I utsagnet "Hvis P er forbauset i S ved t, så har P nettopp opplevd noe (for P) uventet i S ved t" er det slik at hvis antesedenten er sann, så må også konsekventen være sann.

Mot denne bakgrunn kan det gis følgende definisjon av ´common sense´:

Common sense i kulturen, K =df. klassen av alle implikasjoner som tas for gitt av alle (kompetente) medlemmer av kulturen, K.

Common sense har tre kjennetegn som alltid har gjort den lite attraktiv (for ikke å si foraktet) fra en vitenskapelig synsvinkel,,

1. Den er intuitiv og ikke-reflektert bevisst. Først når noen sier at "forbausete personer har nettopp opplevd noe ventet" blir vi klar over at vi alltid (intuitivt) har tatt det motsatte for gitt.
2. Den deles av alle kompetente medlemmer av kulturen. "Kompetanse" må her defineres ved henvisning til beherskelse av dagligspråket, og det foreligger på dette punkt en uunngåelig sirkularitet.
3. Common sense sannheter er, slik vi har antydet ovenfor, "selvinnlysende", dvs. ved nærmere undersøkelse viser de seg å være a priori og nonkontingente.

Selv om dagligspråket i et fylogenetisk perspektiv må betraktes som et (empirisk) produkt av fellesmenneskelige erfaringer, så er common sense, i den betydning som avgrenses her, ikke noe empirisk fenomen. Common sense er bygget inn i dagligspråket. Med common sense menes altså ikke et sett av felles erfaringsbaserte oppfatninger ("det mannen i gata tror") som kan korrigeres og overskrides ved vitenskapelig forskning. Dagligspråket og dets innebygde common sense utgjør tvertimot en a priori ramme for det som kan forstås og aksepteres overhodet.

Psykologisk sunn fornuft

Psykologi kan sies å være et vitenskapelig studium av "subjektive verdener", dvs. av det som eksisterer for personer:

Noe, X, er et psykologisk fenomen =df. X eksisterer for P.

Nå er det slik at dagligspråket inneholder en nesten uoverskuelig rikdom av ord og uttrykk som viser til psykologiske fenomener, eller, litt annerledes: Dagligspråket rommer et omfattende nettverk av psykologiske begreper. Dette nettverket av begrepsmessige forbindelser utgjør et omfattende system av implikasjoner. Vi kan derfor (i tråd med det foregående) definere psykologisk sunn fornuft ( common sense) slik:

Psykologisk sunn fornuft (common sense i kulturen, K =df. klassen (systemet) av alle implikasjoner som vedrører psykologiske fenomener, og som tas for gitt av alle (kompetente) medlemmer av kulturen K.

Som vi allerede har nevnt flere ganger, er det bare ved vi sosialiseres inn i kulturen, dvs. bare ved at vi langsomt tilegner oss dagligspråket og dets tilhørende livsformer (Wittgenstein, 1968), at vi fremstå som (fullt utviklete) personer. Det å bli en person betyr derfor at man tilegner seg kulturens psykologiske common sense og kommer i besittelse av en (felles) common sense psykologi. Noen enkle konsekvenser av dette kan uttrykkes på følgende måte:

1. Uten dagligspråk og psykologisk common sense kan det ikke eksistere personer. Det skulle være innlysende at et individ som ikke forstår hva et ønske er, som ikke aner hva en handling er, som ikke forstår at respektløs behandling gjør andre sinte, osv, osv. neppe vil kunne overleve i kulturen uten andres omsorg, og neppe kan betraktes som en fullt utviklet person.
2. I tråd med (1): Uten dagligspråk og psykologisk common sense kan det ikke eksistere meningsfylt sosial samhandling. Også dette skulle være innlysende: Uten et visst minstemål av felles forståelse, inkludert felles psykologisk forståelse, faller grunnlaget for all tale om sosial realitet og samhandling bort.
3. Uten dagligspråk og psykologisk common sense blir det umulig å gjøre noen relevante vitenskapelige psykologiske observasjoner. Selv den enkleste observasjon eller det enkleste "naturvitenskapelige" eksperiment i psykologien forutsetter et komplisert sett av antagelser om en felles språklig-kulturell kontekst. En spørreskjemaundersøkelse om ekteskapelig tilfredshet forutsetter at svargiverne kan identifisere og ordfeste egne ønsker og følelser. Hvis et eksperiment innebærer at forsøkspersonen skal trykke på en knapp, så må forsøkspersonen forstå hva "en knapp" er, kunne forstå og oppfatte en kommando, osv. Psykologens situasjon er helt parallell til sosialantropologens.
4. Til slutt: Hvis psykologiske teorier ikke tar utgangspunkt i, eller lar seg oversette (tilbake) til dagligspråk og common sense, vil de ikke kunne ha noen praktisk betydning. Hvis A handler overfor B med utgangspunkt i et språk eller et sett av oppfatninger som B ikke forstår, vil ikke A´s handlinger bli forståelige for B. Men dette betyr at A s handlinger overfor B blir meningsløse og utforutsigbare for B, og vice versa: At B s handlinger overfor A blir meningsløse og uforutsigbare for A. I et slikt felt av gjensidig uforståenhe, blir psykologisk praksis umulig,.

På bakgrunn av det ovenstående synes følgende konklusjon uunngåelig:

Dagligspråket med dets innebygde psykologiske common sense går forut for og styrer all meningsfylt psykologisk datainnsamling, teoridannelse og praksis.

Psykologikk

Vitenskapelig virksomhet forutsetter begrepssystemer som er språkfestet på en åpen, direkte og presis måte, dvs.som er mest mulig eksplisitt formulert. Psykologisk common sense er imidlertid, som vi har sett, i stor utstrekning intuitiv og "taus". Den er noe vi bare tar for gitt. Skal psykologisk common sense få noen vitenskapelig verdi, må den derfor eksplikeres. Vi skal definere en gyldg eksplikasjon av psykologisk common sense slik:

Noe, X, er en gyldig eksplikasjon av psykologisk common sense i kulturen, K =df. X er et utsagn som uttrykker en implikasjon vedrørende psykologiske fenomener, og alle medlemmer av K er enige om at X er korrekt og at negasjonen av X er ukorrekt (dvs. kontradiktorisk eller absurd).

Et deduktivt eller aksiomatisk system er et system av utsagn, S1...Sn, som er ordnet slik at noen av utsagnene, A1...An, bare tas for gitt og ikke gis noe bevis, mens de resterende utsagn, (S1...Sn) – (A1...An), strengt logisk bevises ut fra A1...An gjennom mer eller mindre omfattende rekker av gyldige slutninger. Utsagnsmengden A1...An omfatter gjerne et sett av grunnantagelser eller aksiomer, et sett av udefinerte termer, primitivene, (som imidlertid kan bli definert implisitt gjennom aksiomene), og eventuelt et sett av eksplisitte definisjoner. Utsagnsmengden (S1...Sn) – (A1...An), dvs. de avledete utsagnene, kalles gjerne korollarier (følgesetninger som ikke behøver å bevises,men som følger direkte fra et aksiom, en definisjon eller et teorem) og teoremer (læresetninger som må bevises ut fra aksiomene og definisjonene). Deduktive eller aksiomatiske systemer kan ha ulik grad av formalisering, fra systemer som er bygget på konstruerte tegn og der en ser helt bort fra tegnenes ev. mening, dvs. det semantiske aspektet, til systemer som fremviser liten grad av formalisering, og som er basert på dagligspråkets semantikk.

Vi er nå i posisjon til å gi en avgrensning av begrepet ´psykologikk´ :

En psykologikk, PL. i kulturen, K =df.et deduktivt (aksiomatisk) ordnet system av (større eller mindre deler av) alle de utsagn som utgjør gyldige eksplikasjoner av psykologisk common sense i kulturen K.

To hovedkrav kan stilles til en psykologikk:

1. Systemets utsagn bør være velformete. Dette innebærer ikke annet enn at systemets utsagn bør være formulert så presist og forsiktig som mulig.
2. Systemets utsagn bør være valide, dvs.de bør gi tilnærminger til konsensus innenfor en gitt populasjon (den korresponderer til kulturen, K).

En psykologikk gir en formalisert eksplikasjon av psykologisk common sense og består bare av nonkontingente utsagn. En psykologikk er derfor ikke empirisk prøvbar. Den utgjør et formalt system, og kan, dersom vi tenker oss en mer utarbeidet og omfattende versjon, sammenliknes med andre formale systemer, som f.eks. Euklid´s geometri,. Euklid forsøkte å eksplikere våre intuitive oppfatninger av romlige forhold. Psykologikken representerer et forsøk på å eksplikere våre intutive oppfatninger av psykologiske forhold. På samme måte som geometri anvendt i f.eks. kartografi, ikke kan si noe om de enkelte, bestemte landskaper, bare noe om de mulige og umulige former landskaper kan anta, slik kan psykologikken ikke si noe bestemt om de enkelte menneskers opplevelser og handlinger, bare noe om de mulige og umulige former disse opplevelser og handlinger kan få, og om mulige og umulige måter å påvirke dem på.

Systemet EL: Et sammendrag

For å gi leseren et mer presist inntrykk av hvordan et forsøk på å formulere en mer helhetlig psykologikk fortoner seg, skal det her gjengis et sammendrag av Smedslunds System EL (”Elements of psychologic”) som ble presentert i boken ”The Structure of psychological common sense”. Dette systemet er en revisjon av det opprinnelige Systemet PL – ”Psycho-logic”, som ble publisert i en bok av samme navn i 1988, og omfatter 22 primitiver, 43 definisjoner og 56 axiomer, samt diverse teoremer. Innholdsmessig er forskjellen mellom de to systemene svært liten. Det foreliggende sammendraget er nødvendigvis meget kort. Den fullstendige teksten finnes i ”The structure of psychological common sense”. Nummereringen av definisjonene, aksiomene og teoremene er den samme som i denne boken. Bevisene for teoremene er utelatt. ”P” står for (en) ”person”. Tegnet ”=df” betyr ”er ved definisjon lik”.

Systemet EL

1. Psykologikken dreier seg om personer. Personer er bevisste.

Aksiom 1.1.3: Per bevisst X =df. X eksisterer FOR P.

Det finnes tre former for virkelighet (Definisjon 1.1.6, 1.1.7, og 1.1.8.)

Definisjon 1.1.6: Den subjektive virkeligheten for en person =df. det som eksisterer for denne personen.

Definisjon 1.1.7: Den sosiale virkeligheten til et samfunn =df.det som enhver i dette samfunnet tar for gitt, og enhver tar for gitt at enhver tar for gitt, og enhver tar for gitt at enhver tar for gitt og enhver tar for gitt at enhver tar for gitt.

Definisjon 1.1.8: Den materielle virkelighet =df. Det som eksisterer uavhengig av personer.

Personer handler kontinuerlig og handling er intensjonal.

Definisjon 1.2.3. Intensjonal =df. styrt av en preferanse for å oppnå et mål.

Personers handlinger er også normative, dvs, de angår det som er riktig (primitiv term) og det som er galt (primitive term).

Det er to former for bevissthet:

Definisjon 1.4.1. P er ikke-reflektert bevisst X =df. P er bevisst X, men P er ikke bevisst AT P er bevisst X.

Definisjon 1.4.3. P er reflektert bevisst X =df. P er bevisst AT P er bevisst X.

Personer lærer.

Aksiom 1.5.2. Læring (virkningen av erfaring) er irreversibel.

Aksiom 1.5. 15. P´s bevissthet om fremtiden består av ekstrapoleringerfra P´s bevissthet om fortiden.

2. Personer handler (primitiv term).

Aksiom 2.2.3. P gjør A hvis, og bare hvis, P kan gjøre A og P prøver å gjøre A.

Definisjon 2.4.11. Den forventete nytte av å gjøre A, for P=df. produktet av den forventete utfallsverdi (resultatverdi) av A, for P, og den forventete sannsynligheten, for P, for at A har dette utfallet (fører til dette resultatet).

Aksiom 2.4.2. P prøver å maksimere forventet nytte.

3. Personer ønsker (primitiv term) og oppfatter (primitiv term).

Aksiom 3.1.3. P ønsker X hvis, og bare hvis, P, under ellers like omstendigheter, foretrekker X fremfor ikke-X.

Aksiom 3.3.5: P´s ønske A er sterkere enn P´s ønske B, hvis, og bare hvis, P handler i overensstemmelse med A og ikke i overensstemmelse med B, når A og B er i konflikt, og ingen andre forhold spiller inn.

Definisjon 3.4.4: For P, så er X tilfelle =df. For P, så er X konsistent med alt annet som er tilfelle.

Axiom 3.4.2. P oppfatter (tror) X, hvis, og bare hvis, for P, så er X tilfelle.

Aksiom 3.4.5. P´s oppfatning A er sterkere enn P´s oppfatning B, hvis, og bare hvis, P handler i overensstemmelse med A og ikke i overensstemmelse med B, når A og B er i konflikt og ingen andre faktorer spiller inn.

4. Personer føler (primitiv term).

Aksiom 4.1.1: P´s følelser følger fra P´s bevissthet om forholdet mellom P´s ønsker og P´s oppfatninger.

Teorem 4.3.7: Når P´s følelser X og Y er i konflikt, og når ingen andre forhold spiller inn, så er X sterkere enn Y, hvis, og bare hvis, P prøver å handle i overensstemmelse med X og ikke i overensstemmelse med Y.

5. Personer er sosial vesener. Nøkkelbegrepene for å analysere mellompersonlige prosesser er respekt, omsorg, forståelse (primitiv term), kontroll og tillit.

Definisjon 5.1.2. P behandler O med respekt =df. P behandler O riktig.

Definisjon 5.2.1: P har omsorg for O = P ønsker at O skal ha gode følelser.

Aksiom 5.3.1: P forstår hva O mener med å si eller gjøre A, hvis, og bare hvis, P og O er enige om hva som, for O, er ekvivalent med A, følger fra A, motsier A, og er irrelevant for A.

Definisjon 5.4.0: (E er en hendelse.) P kontrollerer E =df. P kan få E til å opptre eller ikkeopptre i overensstemmelse med P´s ønsker.

Det er tre viktige former for kontroll:

Definisjon 5.4.6. P har egen-kontroll over handlingen A =df. P kan gjøre eller ikke gjør A i overensstemmelse med P´s ønsker, og uavhengig av andre personers ønsker.

Definisjon 5.4.8. P har andre-kontroll over handlingen A =df. P kan få O til å gjøre eller ikke gjøre A i overensstemmelse med P´s ønske, uavhengig av O´s ønsker.

Definisjon 6.4.1. P har selv-kontroll når det gjelder handlingen A =df.P gjør eller gjør ikke A i overensstemmelse med P´s refleterte ønsker og oppfatninger, og uavhengig av P´s ureflekterte ønsker og oppfatninger.

Tillit er et sentralt anliggende i alle personers liv.

Definisjon 5.5.5. P har tillit til O =df.P tror at O ikke vil gjøre P noe vondt.

Teorem 5.5.25: P har tillit til O, hvis, og bare hvis, P tror at O har omsorg for P, at O forstår P, at O har egen-kontroll, at O har selv-kontroll og at O har relevant ”know how” (dvs. evne, kunnskap).

6. Personer forandrer seg.

Teorem 7.2.10: Hvis en person erkjenner en motsigelse (inkonsistens) i sitt system av oppfatninger (”belief system”), så vil P, for å eliminere denne motsigelsen (inkonsistensen), forandre sitt system av oppfatninger på den måten som er minst mulig omfattende.

Smedslund skriver selv om dette systemet at det har sett dagens lys som følge av vedvarende anstrengelser i retning av å klargjøre hva vi alle vet implisitt eller ”taust”. Han nevner også at det har vist seg bemerkelsesverdig stabilt over det siste tiåret, til tross for stadige mindre revisjoner og forbedringer.

Er Systemet EL valid?

For at et utsagn skal representere en gyldig klargjøring (eksplikasjon) av psykologisk sunn fornuft må det være slik at alle medlemmer av den relevante kulturen er enige om at utsagnet, slik det står, er korrekt, og at negasjonen (benektelsen) av utsagnet er ukorrekt. Alle må med andre ord være enige om at utsagnet er ”innlysende”. Utsagnet må være ”konsensuelt evident”.

Har psykologikkens definisjoner og aksiomer denne status? Er systemet valid?

For å undersøke dette har Smedslund i årenes løp gjennomført flere konsensus-studier, dvs. han har i form av spørreskjemaer (konstruert med den nødvendige presisjon og enkelthet) forelagt større eller mindre deler av systemet for kompetente språkbrukere (vanligvis engelske og norske universitetsstudenter, men også personer som har snakket ewe, arabisk, tamilsk, og vietnamesisk, samt profesjonelle kliniske psykologer). I disse spørreskjemaene har utsagnene (eller implikasjoner av dem) i randomisert orden blitt forelagt informantene, både slik de står og i form av negasjoner av dem, og informantene har måttet ta stilling til om de er enige/uenige i utsagnene/negasjonene.

Konsensus-studiene har bl. a. omfattet grunnregler for praktisering av psykoterapi, common sense prinsipper som ligger til grunn for sosial læringsteori, de nødvendige og tilstrekkelige betingelser for tillit, samt større deler av Systemet EL. Jevnt over har graden av konsensus vært meget høy, gjennomgående har 97% av informantene vurdert de relevante common sense-utsagnene som ”innlysende”, etter at svarene er blitt korrigert for manglende konsentrasjon og misforståelser.

Innvendinger mot psykologikken

Psykologikken er basert på den antagelse at de psykologiske ordene og uttrykkene i dagligspråket har en relativt stabil kjernemening, eller annerledes, at de psykologiske begreper som finnes i dagligspråket kan avgrenes ved hjelp av klassiske definisjoner, dvs. definisjoner som angir de nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe skal falle inn under begrepet. I denne forbindelse kan dette rettes fire alvorlige innvendinger mot prosjektet om å etablere en psykologikk, nemlig innvendingene om kontekstualitet, "indre omstridthet", prototypiskhet og manglende universalitet. ,

(1) Innvendngen om kontekstualitet går ut på at ords mening alltid bestemmes av helhetssammenhengen eller konteksten, og at det alltid er mulig å manipulere brukskonteksten for et gitt ord eller uttrykk slik at det kan bety hva som helst. Svaret på denne innvendingen er at det ikke bare er slik at kontekstmeningen bestemmer ordmeningen. Det er også slik at ordmeningen bestemmer kontekstmeningen.(knfr. den hermeneutiske sirkel). Dessuten: Hvis mening var en funksjon utelukkende av kontekst, ville et ord skifte mening hver eneste gang det ble brukt, og meningsfylt kommunikasjon vil bli umulig. Hertil kommer eksistensen av praktisk nyttige ordbøker, meningsfylte språklige konstruksjoner som "Basic English", osv.

(2) En beslektet innvending går ut på at visse (filosofiske) ord og uttrykk prinsipielt synes å kunne diskuteres i det uendelige, uten at man kommer til enighet. Eksempler på slike begreper er frihet, rettferdighet, og det gode. Disse ords mening synes å være omstridt på en "indre", dvs. prinsipiell måte. Svaret er at dette forhold ikke synes å forhindre eksistensen av en viss "grunnmening" eller "kjernemening". Man kan ikke diskutere noe i det uendelige uten at man har en viss grad av felles forståelse av hva man diskuterer. Ingen uenighet uten enighet!

(3) En tredje innvending går ut på at klassiske definisjoner (som spesifiserer både nødvendige og tilstrekkelige begrepskjennetegn) ikke lar seg etablere i analysen av dagligspråklige ord og uttryk, og at det eneste man (i beste fall) kan operere med er prototypiske definisjoner av typen "X er en Y hvis n av N kriterier er oppfylt". Problemet med prototypiske definisjoner er imidlertid at de bare forflytter definisjonsproblemene ned til underkriteriene, og at et system av slike definisjoner blir håpløst komplekst og logisk uhåndterlig.

(4) Til slutt har man innvendt mot idéen om en psykologikk at dagligspråket (og kulturen) stadig forandrer seg, og at denne mangel på stabilitet stiller seg avgjørende i veien for enhver universalitetspretensjon på psykologikkens vegne. Svaret på denne innvendingen er at dagligspråket (og særlig grunnstrukterene i det) forandrer seg uhyre langsomt, og at stabilitet er regelen heller enn unntaket. Vi kan fortsatt lese Platons og Sokrates verker, Aischylos´ dramaer, osv. uten altfor store problemer. Når det gjelder psykologikkens transkulturelle gyldighet synes foreløpige undersøkelser å gi grunnlag for optimisme.

Psykologikkens nytteverdi

Når det gjelder nytteverdien av å utvikle en psykologikk kan følgende anføres.

(1) Prosjektet tvinger en til å gjennomtenke den rolle aprioriske språklige strukturer (spesielt dagligspråket) spiller for psykolog-faglig virksomhet, og fremtvinger herigjennom økt forutsetningsbevissthet og et høynet refleksjonsnivå.

(2) Psykologikken er også viktig fordi den kan bidra til å forhindre pseudoempirisk forsking. Dette begrepet kan defineres slik:

Pseudoempirisk forskning =df. forskning hvor man ved empiriske metoder (dvs. ved innhøstning av erfaringsdata) søker å bekrefte eller avkrefte "hypoteser" som egentlig er a priori og nødvendig sanne.

Det ville være et eksempel på pseudoempirisk forskning om en vitenskapsmann forsøkte å teste hypotesen, "Hvis en person er forbauset, så har personen nettopp opplevd noe (for ham/henne) uventet", ved å lage et eksperiment der han/hun målte forsøkspersonenes fysiologiske arousal etter presentasjon av stimuli hvis forekomst forsøkspersonene (i en annen, men ekvivalent utgave) hadde vurdert som høyst usannsynlig. Et annet eksempel ville være å teste hypotesen, "Hvis P er i godt humør, så vil P ha en tendens til å legge merke til de lyse sidene ved tilværelsen", ved data innhentet gjennom administrasjon av en humør- og en persepsjonstest. Den kjente psykologen Thorndike undersøkte om forsøkspersoner bedret sine prestasjoner i linjetegning når de hadde bind for øynene. Resultatet var negativt. Thorndike overså åpenbart muligheten av at utsagnet "Hvis en person skal lære noe av å utføre en handling, H, så må personen få informasjon ("feedback") om konsekvensene av H" er a priori og nonkontingent.

Eksemplene kunne lett forfleres, og nærmere analyser, av blant annet Smedslund, tyder på at omfanget av pseudoempirisk forskning innenfor tradisjonell utviklingspsykologi, personlighetspsykologi og sosialpsykologi er betydelig.

Med mindre man har utviklet et logisk sett klart og presist begrepssystem (en psykologikk) blir det umulig å avgjøre eksakt hva som følger fra hva, dvs. hvilke setninger er analytiske (nødvendig sanne) og hvilke som er empiriske. Arbeidet med psykologikken tvinger en med andre ord til å skille mellom hva som er og hva som ikke er empiriske problemstillinger, og vil dermed kunne hindre pseudoempirisk og/eller epistemisk uklar forskning, dvs. forskning der man ikke vet om den hypotesen man tester er av begrepsmessig eller en empirisk karakter.

(3) Liksom empiriske teorier kan også formale systemer tjene til (økonomisk) beskrivelse, forklaring, predikasjon og kontroll. (Knfr. analogien til geometrien). Psykologikken kan gjøre det lettere å se og forutsi mulige opplevelsesmessige og handlingsmessige sammenhenger, samt mulige måter å påvirke dem på.

(4) Ved å utvikle en psykologikk (og bare herved) oppstår en mulighet for genuine teoretiske fremskritt eller overskridelser. Bare ved konsekvent å utarbeide en psykologikk, blir det mulig systematisk å utarbeide teoretiske alternativer (nye ikkedagligspråklige begrepssystemer) og undersøke deres praktiske brukbarhet og meningsfylde. (Knfr. de såkalte "ikke-Eklidske geometrier", der man negerer eller utelater ett eller flere aksiomer i den klassiske geometri.)

Psykologikk og praksis

Hvilke konsekvenser har så dette psykologikk-perspektivet for en psykolog som beskjeftiger seg med å forstå og behandle mentale problemer?

Svaret kan sammenfattes i følgende overordnede påstand:

I sitt møte med personer og deres mentale problemer må den kliniske psykologen arbeide konkret og ikke abstrakt. Han/hun må fungere som en bricoleur hvis viktigste orienteringsmiddel er psykologikken.

Med Hegel er det konkrete det som betraktes i lys av sin kontekst eller helhetssammenheng. Det abstrakte er derimot det som betraktes løsrevet fra sin kontekst.

Den tradisjonelle (naturvitenskapelig orienterte) psykologien har en tendens til å betrakte kliniske fenomener abstrakt, dvs. som isolerbare og utvendig (nonkontingent) relaterte størrelser som må "forklares i hop" ved hjelp av empirisk validerte systemer av "kausallover". Disse forsøker man så å legge til grunn for utvikling av diverse klassifikasjonssystemer (DSM IV, ICD 10), diagnostiske teknikker (MMPI, NEO-PI-R) og behandlingsteknikker (eksponeringstrening, responseprevensjon, sosial ferdighetslæring, kognitiv terapi, osv.)

Som nevnt er imidlertid psykologi, in casu klinisk psykologi, en hermeneutisk vitenskap, en meningsvitenskap. Psykologiske fenomener er konkrete, dvs. deres mening er kontekstuelt bestemt. Betraktes de isolert fra (sin) kontekst, forandrer eller mister de sin mening. Videre: Jo mere en person, eller et klinisk psykologisk fenomen, betraktes i sin konkrete fylde, jo mere unikt, dvs, forskjellig fra andre fenomener, blir det.

Den kliniske psykologen må derfor fungere konkret og kontekstsensitivt, og ikke abstrakt og klassifiserende. Gjennom kommunikasjon (samtale) må han/hun skaffe seg informasjon om og forståelse av unike personer, som befinner seg i en unik livssituasjon, og som har en unik livshistorie. Psykologen blir det Levi-Strauss (1959) i "The savage mind" kaller en bricoleur, dvs. en fleksibel "altmuligmann" som er en ekspert på å løse uvanlige problemer med uvanlige midler. En slik funksjonsmåte forutsetter med logisk nødvendighet at psykologen må ha en åpen, fenomenologisk holdning, dvs. en høy grad av toleranse for flertydighet og evne til ikke å generalisere fra andre personer i andre livssituasjoner. Videre må han/hun subjektivisere, og ikke objektivisere: Enhver person handler, på et gitt tidspunkt, alltid logisk (og dermed forståelig) ut fra sine subjektive premisser. Det sier seg selv at denne form for praksis står i et nærmest antitetisk forhold til en praksis basert på rigide diagnostiske systemer, tester, standardiserte intervjuer, skjematiserte behandlingsprogrammer, osv.

I sitt forsøk på å utføre effektiv bricolage vis-à-vis mentale problemer innenfor en gitt normativ kontekst, nemlig den som defineres av fagets etiske retningslinjer, har den kliniske psykolog flere "hjelpemidler": Det viktigste av disse er som nevnt (1) psykologikken. Bruken av denne skal vi komme tilbake til i det følgende. Hertil kan "psykolog-bricoleuren" falle tilbake på (2) sin egen tidligere klienterfaring, (3) sin generelle viten om kulturen og dens samhandlingsformer, samt (4) den viten som finnes i faglig vitenskapelig litteratur. Denne inneholder uunngåelig mange common sense sannheter, men dessuten også et veldig fonn av faktisk-empiririsk kunnskap, dog med en gyldighet som er begrenset til de aktuelle sosiale og historiske forhold. De nevnte "hjelpemidler" gir ikke grunnlag for noen praktisk nyttige generaliseringer, men danner et jordsmonn for idéer som kan anvendes i problemløsningen vis-à-vis den enkelte klient. (En idérik problemløser er nødvendigvis bedre enn en idéfattig.) Til slutt må alle de nevnte elementene intergreres i (5) den kliniske psykologens egen person, som, gitt at den ikke inneholder for mange begrensninger, er og forblir hans/hennes viktigste arbeidsinstrument.

Det følger av det foregående at den kliniske psykologen ikke har noen almengyldige og empirisk prøvbare teorier som han/hun kan anvende i sin praksis. Hovedhjelpemidlet må derfor bli psykologikken. Som et deduktivt system av begrepsmessige sannheter kan dette sammenliknes med geometrien: På samme måte som en sjøfarer må navigere gjennom stadig nye og skiftende farvann ved hjelp av nødvendig sanne geometriske (trigonometriske) prinsipper, slik må den kliniske psykolog manøvrere i forhold til stadig nye og skiftende personer ved hjelp av nødvendig sanne psykologiske prinsipper.

Geometri gir mulighet for både å beskrive, predikere og forklare fysiske størrelser og konstruere praktiske prosedyrer. Teoremet om at vinkelsummen i en trekant er 180° inneholder en beskrivelse av trekanter i sin alminnelighet, men gir også grunnlag for en prediksjon : Vet vi at vi har med en likesidet trekant å gjøre, og at vinklene A og B samlet er 120° kan vi forutsi at vinkel C er 60° At vinkel C er 60° forklares på sin side av at vi har med en likesidet trekant å gjøre. Dersom en gitt måleprosedyre gir som resultat at vinkelsummen i en slik trekant er 154°, forkaster vi ikke det geometriske teoremet, men derimot måleprosedyren, og konstruerer ev. en ny, som gir det ønskede resultat.

Det som gjelder for geometrien har også gyldighet for psykologikken:

I "Selvfølelsens psykologikk" - Systemet SPL – hevder Waldemar Rognes [1] logisk å ha bevist at mentale problemer forutsetter et negativt selvbilde dvs. en selv-oppfatning definert ved følgende komponenter: "Jeg er en ikke-omsorgsverdig og/eller ikke-forståelig og/eller ikke-respektabel og/eller ikke-autonom person". Dette innebærer med nødvendighet at hvis man kan endre et negativt selvbilde i positiv retning, så vil man derved enten svekke og/eller eliminere de mentale problemene. Et negativt selvbilde er således et hovedangrepspunkt i alle former for psykologisk behandling. Ingen vil imidlertid bli tilskyndet til å utføre (truende) selvbildeforandrende handlinger i et utrygt forhold til en terapeut de ikke har tillit til. Tillit er derfor et sine qua non for positiv endring av selvbildet. I denne sammenheng blir TEOREM 5.2.25 i Systemet EL ytterst relevant:

Teorem 5.5.25: P har tillit til O, hvis og bare hvis, P tror at O har omsorg for P, at O har egenkontroll, at O har selvkontroll, at O forstår P og at O har relevant "know how" (kunnskap).

Uten å kunne gå i detalj mht. alle de involverte begreper, skal det her bare påpekes at teoremet foruten å gi en beskrivelse av hva det vil si at noe er et tillitsfullt forhold, også gir mulighet for å predikere når en person vil ha tillit til en annen. Hvis den andre er omsorgsfull, har egen-kontroll og selv-kontroll, osv. og viser dette på en slik måte at personen oppfatter (tror) det, så vil tillit etableres. Omvendt vil tillit kunne forklares ved en henvisning til de betingelser teoremet spesifiserer. Viktigst: Teoremet gir grunnlag for å formulere en teknisk norm, eller stratgisk regel, ev. en prosedyre, som utgjør et sentralt moment i all psykologisk behandling, nemlig: "Hvis du vil hjelpe en person med mentale problemer, så må du vinne personens tillit". Og: "Hvis du vil vinne en persons tillit, så må du opptre slik at personen tror du har omsorg, egenkontroll, selvkontroll, osv." Hvis du har forsøkt å opptre på denne måten uten at klienten er blitt hjulpet, vil du ikke forkaste Teorem 5.5.25, men begynne å reflektere over om du allikevel tilrettela betingelsene skikkelig: "Har jeg virkelig vist at jeg er interessert i hva som det beste for denne klienten på lang sikt?" "Har jeg virkelig vist at jeg ikke blir styrt av andre eller annet i arbeidet med denne klienten?" Har jeg virkelig vist at jeg forstår klientens subjektive premisser?" Osv. Teoremet gir således et utmerket grunnlag for å gjennomtenke og korrigere egen atferd, prøve på nytt og lykkes bedre.

I "Selvfølelsens psykologikk" (Systemet SPL) formuleres hele 135 strategiske regler for hvordan endre en persons selvbilde i positiv retning, mange av dem formalistiske og trivielle. Men når trivialitetene settes i system, blir resultatet mindre trivelt og betydelig mer dekkende i forhold til den kliniske virkelighetens kompleksitet og nyanserikdom.

For en klinisk psykolog, som alltid står under handlingstvang og dessuten må handle hurtig, har praksis ut for psykologikken tre viktige fordeler fremfor teorier av tradisjonelle type: (1) Informasjon kan bearbeidet raskt, og, i den utstrekning systemet er velutviklet, med liten usikkerhet og tvil. (2) Forsåvidt systemet er helt eksplisitt og reflektert bevisst, vil man lettere enn klienten kunne se relevante sammenhenger og handlingsalternativer. (3) Siden psykologikken ikke anvender esoteriske termer som f.eks. kateksis, differensiell forsterkning, overføring, selvkohesjon, borderline, osv., men er et teknisk språk som ligger tett opp til dagligspråket, unngår man også det oversettelsesproblen, det indoktrineringsproblem og det autoritetsproblem som commom sense-fjerne teorier lett skaper. Common sense klinikeren snakker et språk som både klienter og medarbeidere forstår, og bidrar således til likeverd og tillit.,.

Psykologikk og empirisk forskning

Mange har hevdet at psykologikken er et anti-empirisk prosjekt, som vil bremse utviklingen av empirisk-psykologisk forskning. Det er en grov misforståelse. Psykologikken hevder kun det meningsløse i empirisk-psykologisk forskning som tar sikte på å etablere eller ”oppdage” angivelig almengyldige (generelt gyldige) lover og teorier på den ”rene” psykologiens område, dvs. der det er snakk om å relatere psykologiske variabler (det som er tilfelle for personer) til andre psykologiske variabler. Dette området omfatter stort sett kognitiv psykologi, personlighetspsykologi, klinisk psykologi og sosialpsykologi. Det er bare med dette siktemålet og på dette området at observasjoner og eksperimenter (den eksperimentelle metode forutsetter nettopp at det er meningsfylt å søke etter almengyldige lover) ikke gir mening og resulterer i pseudoempirisk forskning. Gitt andre siktemål og/eller andre områder av psykologien (evolusjonspsykologi, biologisk psykologi, nevropsykologi, osv.) er empirisk forskning uomgjengelig nødvendig, selv om den vil kunne profittere på psykologikkens vekt på skjerpet begrepsanalyse.

Noe mer presist kan man si at fem typer empirisk forskning i psykologien er helt meningsfylte sett fra psykologikken standpunkt: Den ”hybride”, den kapasitetstestende, den deskriptive, den prosedyretestende, og den heuristiske.

1. Den ”hybride” forskning. Dette er forskning som forsøker å kartlegge forholdet mellom ikke-psykologiske (f.eks. fysiske, somatiske, nevrologiske, biologiske) variabler på den ene side og psykologiske variabler på den andre side. Det dreier seg altså om en slags ”blandings”- eller ”hybrid” forskning. Nevropsykologisk forskning er et typisk eksempel. Hvilke områder av hjernen er involvert når personer utfører kompliserte regnestykker, artikulerer seg språklig på bestemte måter, eller utfører tvangshandlinger? Hvilke transmittorsubstanser mangler (eller er det for mye av) ved affektive lidelser, scizofreni, osv. Risikoen for å utføre pseudoempirisk forskning er her svært liten.
2. Den kapasitetstestende forskning. Mye psykologisk forskning tar sikte på å undersøke hva personer kan eller er i stand til og hva de ikke kan og ikke er istand til, og hvilke forskjeller som eksisterer mellom personer når det gjelder dette. Denne forskningen tar med andre ord sikte på å utforske grensene eller randbetingelsene for personlige (psykologiske) prosesser og funksjoner. Hvor mange informasjonsenheter er personer umiddelbart i stand til å huske? Hvor mange oppgaver (og av hvilken type) kan personer utføre på en og samme tid? På hvilket alderstrinn er barn i stand til å tenke formelt-logisk? Osv.
3. Den deskriptive forskning. Empiriske psykologske utsagn kan som sagt ikke være generelt gyldige. Men gjennom empirisk forskning kan man allikevel søke å etablere (“lokalt gyldige”) empiriske regelmessigheter som kan generaliseres til gitte populasjoner i en gitt situasjon til en gitt tidspunkt (tidsintervall). Eks.: ´Det finnes flere psykotikere i storbyers sentrum enn i storbyers periferi´. ´Prostituerte arbeider tryggere på massasjeinstitutter enn på gata´. ´Personer med en positiv hodning til ekteskapet bekymrer seg mindre for helsen enn personer med en negativ holdning til ekteskapet´, osv. Slik forskning kan være nyttig for bl.a. planleggingsmessige og sosialpolitiske formål.
4. Den prosedyretestende forskning. At vinkelsummen i en likesidet trekant er 180° kan ikke falsifiseres gjennom empiriske undersøkelser. Men ved å prøve ut ulike empiriske metoder for vinkelmåling. kan man forkaste dem som gir ustabile resultater langt fra 180° og beholde dem som stabilt gir resultater meget nær 180°. Dermed etableres et reliabelt og valid måleinstrument. Det er nødvendig sant at effektiv kommunikasjon forutsetter evne til desentrering. Hvis resultatene på en kommunikasjonstest ikke predikerer resultatene på desentreringtest, må man derfor slutte at enten den ene eller begge er ugyldige, og fortsette et empirisk utviklingsarbeid inntil man har fremskaffet tester (metoder, prosedyrer) som stabilt gir de ønskete (dvs. nødvendige) prediksjoner. Denne forskningen tar altså sikte på å nå frem til (praktiske) tester eller prosedyrer som fungerer under de gitte sosiohistoriske forhold og er høyst nyttig. Det meste av den psykoterapiforskning som utføres innenfor dagens kliniske psykologi har f.eks. denne karakter.
5. Den heuristiske forskning. Av og til kan innhøstning av empiriske data med utgangspunkt i en (kanskje løst formulert) hypotese igangsette et tankearbeid som bidrar til at hypotesen skjerpes i en slik grad at dens analytiske karakter oppdages og innses. Empirisk virksomhet bidrar i slike tilfelle til å gi “mat for tanken”, dvs. som et grunnlag for eget oppdagelsesarbeid, og har dermed en heuristisk funksjon.

Avslutning

«Psykologikk» står «for den logiske strukturen til et system av påstander som klargjør psykologisk common sense», dvs. den forståelse av psykologiske forhold som ligger innebygget i dagligspråket. Psykologikken er først og fremst utviklet av den norske psykologen Jan Smedslund, som har bygget videre på arbeidene til den amerikanske sosialpsykologen Fritz Heider og den tyske sosialpsykologen Uwe Laucken. Siden det er umulig i psykologien å etablere psykologiske teorier (systemer av lover) som både er almengyldige og empirisk prøvbare, og siden dagligspråket har en fundamental status og er uomgjengelig nødvendig for psykologisk fungering, følger det at psykologikk er den eneste mulige form for generelt gyldig psykologisk teori. Etter en nærmere gjennomgåelse av begrepene sunn fornuft, psykologisk sunn fornuft og psykologikk, blir et sammendrag av Smedslunds System EL («Elements of psychologic») presentert, og mulige innvendinger (kontekstualitet, indre omstridthet, prototypikalitet og universalitet) presentert og imøtegått. Psykologikken er spesielt nyttig fordi den bidrar til å øke psykologenes forutsetningsbevissthet, deres evne til å skjelne mellom begrepsmessige sannheter og empiriske utsagn, samt til å hindre pseudoempirisk forskning. Den er også nyttig fordi den tjener som et orienteringsinstrument for den praktisk arbeidende psykolog, som må fungere som en «bricoleur», dvs. konkret og kontekstsensitivt. Psykologikken er ikke en anti-empirisk disiplin, men er åpen for meningsfylden i empirisk-psykologisk forskning av «hybrid», kapasitetstestende, deskriptiv, prosedyretestende og ev. heuristisk karakter.

Eksterne lenker

• Psykologisk tidsskrift: 2003: Nr 3: Jan Smedslund: Fra psykologi til psykologikk: Vårt fag i forandring