Jacques Tati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jacques Tati
Kabarett der Komiker; Jacques Tati 013575a.jpg
Født Jacques Tatischeff
9. oktober 1907
Le Pecq
Død 5. november 1982 (75 år)
Paris
Gravlagt ancient cemetery of Saint-Germain-en-Laye
Barn Sophie Tatischeff
Yrke
6 oppføringer
Filmskuespiller, skuespiller, filmregissør, manusforfatter, komiker, filmprodusent
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Livssyn Katolisisme
Utmerkelser Prix Louis-Delluc, Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes, Æres-César
IMDb IMDbRedigere på wikidata

Jacques Tati eller egentlig Jacques Tatischeff (født 9. oktober 1907[1],[2] i Le Pecq, Yvelines, død 5. november 1982 i Paris) var en fransk filmregissør, manusforfatter, komiker og skuespiller.

Bakgrunn og karriere[rediger | rediger kilde]

Statue av Jacques Tatis filmfigur Monsieur Hulot ved Hôtel de la Plage i Saint-Marc-sur-Mer i Saint-Nazaire framstilt i komedien Les vacances de Mr Hulot.
Scenografi med funkis-villaen fra filmen Mon Oncle utstilt i kultursenteret Cent Quatre i Paris.

Jacques Tatis far var russisk, hans mor nederlandsk, men Jacques vokste opp i Frankrike. Som liten var han interessert i sport, spesielt rugby, senere ble det sykling. Tati ble imidlertid pantomime-kunstner, og begynte å lage komiske kortfilmer med seg selv i hovedrollen på 1930-tallet. I 1947 kom kortfilmen L'École des facteurs som regnes som en forstudie til spillefilmen Jour de Fête (Fest i byen) året etter. I denne filmen spiller Tati en landsbypostmann. Figuren ble meget populær, men Tati brukte ham ikke igjen i flere filmer.

Tati ble mest kjent for den lett åndsfraværende Monsieur Hulot, karakteristisk fremstilt med hatten på skrå, pipe, paraply og et merkelig ganglag. Denne figuren opptrådte første gang i Feriesabotøren fra 1953. I 1958 kom Min forunderlige onkel som ble belønt med en Oscar-pris i Hollywood som årets beste utenlandske film.

Tati skrev manus, regisserte og spilte hovedrollen i de fleste av filmene sine. Dessuten klipte og produserte han flere av filmene selv. Tati var perfeksjonist og arbeidet grundig med alle detaljer, med lyder, bevegelser og bildekomposisjoner. Det gikk derfor lang tid mellom hver film, og produksjonene ble dyre. Særlig kostbar ble Playtime fra 1967, der Tati fikk bygd opp deler av en liten by. Tati forsvarte seg med at filmsettet ikke var dyrere enn det ville ha vært å leie inn en berømt filmstjerne. En stjerne ville imidlertid sikret amerikansk distribusjon av filmen. Uten slik spredning hjalp det ikke at filmen hadde en viss suksess i Europa, og Tati måtte gå til skifteretten, der han mistet rettighetene til alle sine filmer.

Hans siste to filmer, Trafic fra 1971 og Parade fra 1974 var lavbudsjettsproduksjoner. Trafic var den fjerde og siste Hulot-filmen og fremstiller campingbil-designer Hulots forsøk på å ta seg frem gjennom kaotisk trafikk.

Filmstil[rediger | rediger kilde]

Til tross for sin beskjedne produksjon på seks spillefilmer er Tati en av filmhistoriens mest særpregede komikere. Filmene hans har lite dialog og fremstår som lett surrealistiske. Humoren er ikke verbal og handlingsorientert som i tradisjonelle filmer, men baserer seg ofte på detaljer i bilder og lyd. Komikken veksler mellom det underfundige, barnslige og lett satiriske. Filmene viser ofte konflikten mellom det moderne, konformistiske forbrukersamfunnet og det idylliske småbylivet, en motsetning Herr Hulot betrakter med undring og forvirring.

Filmer[rediger | rediger kilde]

Kortfilmer m.m.[rediger | rediger kilde]

Spillefilmer (manus, regi og roller)[rediger | rediger kilde]

Kun roller[rediger | rediger kilde]

Sidefakta[rediger | rediger kilde]

Den britiske komikeren Rowan Atkinson brukte Monsieur Hulot som en av forbildene for sin TV-figur Mr. Bean.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jean-Loup Passek,Dictionnaire du cinéma,Larousse,1995,ISBN: 2037500025
  2. ^ Offisiell nettside

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]