Jacob Mangers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Jacques Mangers»)
Jacob Mangers
Født18. mars 1889[1][2]Rediger på Wikidata
Stolzembourg
Død7. jan. 1972[1][2]Rediger på Wikidata (82 år)
Luxembourg by
BeskjeftigelseKatolsk prest (1920–), katolsk biskop (1932–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetLuxembourg

Jacob Mangers (født 18. mars 1889 i Stolzembourg - Stolzebuerg - i Storhertugdømmet Luxembourg, død 7. januar 1972 i byen Luxembourg) var katolsk overhyrde i Oslo som apostolisk vikar og som biskop fra 1932 til 1964.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mangers var sønn av gårdbruker Johan Mangers (1862–1944) og Anna Maria Schmit (1864–1948).

Han trådte inn hos maristene studerte han først ved kongregasjonens skole i Differt helt øst i provinsen Luxembourg i Belgia. Deretter studerte han filosofi ved universitetet Institut catholique i Paris og teologi ved Det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas (Angelicum) i Roma. Der tok han i 1918 doktorgraden i filosofi og i 1920 doktorgraden i teologi.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i Roma 3. april 1920.

I 1925 ble han sendt til Norge, hvor han først ble hjelpeprest i St. Paul menighet i Bergen. En av oppgavene hans var å forberede opprettelsen av en ny menighet i Haugesund, og 1. januar 1926 flyttet han dit. Han ble så den første sognepresten i St. Josef menighet i Haugesund. I 1931 ble han flyttet over til stillingen som sogneprest i St. Svithun menighet i Stavanger.

Apostolisk vikar, biskop[rediger | rediger kilde]

Etter biskop Olav Offerdahls korte periode som apostolisk vikar i 1930 ble monsignore Henrik Irgens utnevnt til administrator, en oppgave han utførte med dyktighet.[trenger referanse] Utnevnelsen av Jacob Mangers til apostolisk vikar (og til titulærbiskop av Selja) den 12. juni 1932 kom derfor som en overraskelse.[trenger referanse] Mangers reiste til Roma for å be pave Pius XI utnevne Irgens isteden, men oppnådde ikke dette.

Den 24. august samme år ble han bispeviet i katedralen i Luxembourg av den stedlige biskop Pierre Nommesch. De medkonsekrerende biskoper var to hjelpebiskoper fra de nærmeste bispedømmer til hans hjemland, hjelpebiskop Paul Justin Cawet for Namur i Belgia og hjelpebiskop Anton Mönch fra Trier i Tyskland.[3]

Biskop Mangers regnet med å bli i sitt embete i 10 år for så å vike plassen for Irgens,[trenger referanse] som imidlertid døde 1938.

Biskop Mangers viste seg som en god administrator og fikk vikariatets økonomi på fote igjen.[trenger referanse] Minst like viktig var hans evne til å sette mot i menigheter, geistlighet og ordenssøstre, som den gang utgjorde en stor andel (på ett tidspunkt ca. 18 %) av katolikkene i landet. De hadde vært igjennom vanskelige år. Biskopen var sjeldent omgjengelig og godt likt.[trenger referanse] Han ble personlig kjent med de fleste katolikker i Sør-Norge og husket nesten alle ved navn.[trenger referanse] Kun på ett punkt er han blitt kritisert, nemlig for overdreven sparing.[trenger referanse] Det ble opprettet to nye sogn i Mangers' embetstid, Lillestrøm og Hønefoss.

Under andre verdenskrig var Den katolske kirke i Norge i en særlig utsatt stilling. De fleste prester og ordenssøstre var utenlandske statsborgere og kunne utvises uten formaliteter.[trenger referanse] Mangers gjorde det klart at han tok avstand fra okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling, demonstrativt i et hyrdebrev 16. april 1940, mer diplomatisk senere. Biskopen sluttet seg til protesten mot NS' lov om ungdomstjeneste februar 1942, og november 1942 henstilte han til Innenriksdepartementet å frita katolikker av jødisk familie fra diskriminerende bestemmelser.[trenger referanse] Han lot være å underskrive Den midlertidige kirkeledelses protest mot jødeforfølgelsene i et fåfengt håp om å oppnå dette.[trenger referanse] I et hyrdebrev 1944 betegnet han nazistenes raselære som hedenskap.

Mangers ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1950. Han var også kommandør av den luxembourgske Eikekroneordenen.

I 1953 ble det apostoliske vikariatet oppgradert til bispedømme, og han ble dermed første katolske biskop av Oslo i moderne tid.

13. desember 1964 fratrådte han etter å ha nådd vanlig pensjonsalder for katolske biskoper, 75 år. Han fikk da, som det var vanlig på den tid, tittel til et titularbispedømme, og det ble Afufenia.

Han flyttet til Zitha-klosteret i byen Luxembourg og døde der 7. januar 1972. Han ble gravlagt i sine foreldres grav i Bissen.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Minner i hjembyen[rediger | rediger kilde]

  • Den 20. mars 1955 fikk kirken i Stolzebuerg til ære for Jacques Mangers en kirkeklokke dedisert til den hellige Jakob, mrf frn følgende påskrift[5]:
IACOBI – APOSTOLI
PRAESIDIIS – FVGIAT – NOX
FIAT – VNVS – EPISCOPVS – AC – VNVM – OVILE
  • Et monument til biskopens ære er også blitt oppstilt i Stolzebuerg med de følgende ord:
A LA MEMOIRE DE
MONSEIGNEUR
DR JACQUES MANGERS
EVEQUE D'OSLO
NE A STOLZEMBOURG
*1899 †1972

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store norske leksikon, oppført som Jacob Joseph Mangers, Store norske leksikon-ID Jacob_Joseph_Mangers[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Jacob Josef Mangers, Norsk biografisk leksikon ID Jacob_Mangers, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmangers.html, lest 4. oktober 2020
  4. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmangers.html, lest 4. oktober 2020
  5. ^ cf. Kugener, Léon, 1955. Renovierung der Kirche: Einweihung der Pfarrkirche von Stolzemburg am 12.9.1955: s. 36.
    cf. s. 18 i Donckel, Emile, 1964. Sankt Jakobus der Ältere in Luxemburg. Kult und Brauchtum im Luxemburger Raum. Sonderdruck aus den Blättern der AGML. 28 S. Sankt-Paulus-Druckerei AG, Luxemburg.
Forgjenger:
 Henrik Irgens  		Apostolisk vikar av Oslo
 Etterfølger:
 Siste apostoliske vikar 
Forgjenger:
 Første biskop  		Katolsk biskop av Oslo
 Etterfølger:
 John Willem Gran 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jacob_Mangers&oldid=24231629»