Islamisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tidlig muslimsk ekspansjon

██ Ekspansjon under Muhammad, 622–632/A.H. 1-11

██ Ekspansjon under Rashidunkalifatet, 632–661/A.H. 11-40

██ Ekspansjon under Umajjadene, 661–750/A.H. 40-129

Islamisering innebærer at islam eller politisk islamisme får større betydning, særlig i et bestemt område, et land eller en befolkningsgruppe.[1]

Begrepet betegner i akademisk sammenheng at islam som religion får økt innflytelse, for eksempel i tsjetsjensk separatisme eller i nytt lovverk med utgangspunkt i islamsk tradisjon eller teologi i land som Pakistan og Iran.[1] Det har også blitt brukt i historieforskningen om spredning av islam til nye områder, som under Umayyad-dynastiet i tidlig islamsk historie, eller om Det ottomanske rikets framvekst.[1]

Det finnes en konspirasjonsteori knyttet til påstått islamisering i Europa, kalt Eurabia.[1] Denne konspirasjonsteorien må ikke forveksles med den potensielle økningen av islam i Europa grunnet innvandring fra muslimske land.

Islamisering i nyere tid[rediger | rediger kilde]

«Islamisering» har i nyere tid blitt brukt som politisk slagord blant særlig islamofobe, høyreekstreme og generelt innvandringskritiske grupper i Vesten. Bildet viser sympatisører av den islamkritiske foreningen Stop Islamiseringen af Danmark (SIAD) i Aalborg våren 2008. Som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) er også SIAD knyttet til paraplyorganisasjonen Stop Islamisation of Europe (SIOE).

I nyere tid har begrepet også blitt benyttet av populistiske partierhøyresiden for å beskrive en redsel mot økt posisjon av islam i det norske samfunnet.[2] Islamisering er også brukt i sammenheng med konspirasjonsteorien om en målsetning om å infiltrere Vesten ideologisk med religionen islam, også kalt Eurabia.[3]

Snikislamisering[rediger | rediger kilde]

I 2009 brukte Fremskrittspartiets leder Siv Jensen ordet «snikislamisering» under en tale.[4] Dette er blitt et omstridt ord som har ført til mye debatt. Fremskrittspartiet er som følge blitt kritisert av venstresiden for å skape innvandringskritiske grupper. Islamisering ble på nytt et tema i norske medier etter at den norske kronprinsen besøkte en norsk moske der flere av de kvinnelige muslimene ikke ville håndhilse på ham, under begrunnelsen om at håndhilsing på det motsatte kjønn ikke er i henhold til muslimske verdier. Dette førte til en diskusjon om betydningen av håndtrykk i det norske samfunnet.[5][6]

Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Engen-Helgheim definerer snikislamisering som «tilpassing til særkrav som kommer fra noen få muslimer,» og som fører til en dreining og gradvis tilpasning til uønskede «skikker basert på et kvinneundertrykkende syn». Kjønnsdelt svømmeundervisning blir trukket frem som et eksempel, og Engen-Helgheim mener at utviklingen blir støttet av politikere på venstresiden.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Strømmen, Øyvind (6. juni 2012): «Islamisering» i Store norske leksikon, hentet 14. januar 2015 fra https://snl.no/islamisering
  2. ^ Karlsen, Rita (18.09.2019). «SSB med anslag på antallet muslimer i Norge». Human Rights Service. 
  3. ^ NRK (21. februar 2009). «- Snik-islamisering av Norge». NRK. Besøkt 19. september 2019. 
  4. ^ Krekling, David Vojislav (18.09.2019). «Siv Jensen om snikislamisering: – Nå synes jeg du tuller». NRK. «For 10 år siden innførte Jensen uttrykket «snikislamisering» i en tale. Nå har debatten blusset opp igjen.» 
  5. ^ NTB. «Bildet av Zeliha Acar som nekter å håndhilse på kronprinsen, skaper et feil inntrykk av muslimer flest, ifølge to muslimske samfunnsdebattanter.». Besøkt 18.09.2019. 
  6. ^ Rossholt, Helene H. (18.09.2019). «Derfor ville hun ikke håndhilse». Dagbladet. 
  7. ^ Solveig Ruud (20. september 2019). «Jon Engen-Helgheim: Det er god grunn til å bruke begrepet «snikislamisering».». Aftenposten. Besøkt 20. september 2019. «Han definerte det som «tilpassing til særkrav som kommer fra noen få muslimer,» og som fører til en dreining og gradvis tilpasning til uønskede «skikker basert på et kvinneundertrykkende syn». Han trekker frem kjønnsdelt svømmeundervisning som et eksempel. Ifølge Helgheim blir en slik utvikling heiet på av politikere på venstresiden.»