Hywind

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Havmøllen monteres i Åmøyfjorden

Hywind er et offshore vindmøllekonsept under utvikling i Statoil. Grunnutvikling ble gjort av Norsk Hydro, derav navnet. Hywind-møllene er flytende vindmøller som installeres til havs på dybder over 120–700[1] m. Den første pilot-vindmøllen i Hywind-konseptet ble installert og satt i drift 10 kilometer sørvest for Karmøy høsten 2009. Vindturbinen er verdens første flytende vindturbin i MW-klassen.[2] Pilotprosjektet er planlagt å forløpe i to år. Hva som skjer videre avhenger av hvilke erfaringer Statoil gjør med dette prosjektet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Hywind-konseptet ble opprinnelig utviklet av Dagfinn Sveen i 2001[3][4] på Norsk Hydros avdeling for ny energi, ledet av juristen Alexandra Bech Gjørv. Konseptet ble patentbeskyttet og industrielle relasjoner med bl.a. Siemens ble etablert. Ved Statoils overtagelse av Hydros oljedivisjon i 2008, ble Hywind også overført Statoil.

Prosjektet[rediger | rediger kilde]

Prosjektet består av et flyteelement, vindturbin og forankring samt tilslutningskabel til land. Flyteelementet er utviklet, bygget og installert av det franske ingeniørselskapet Technip mens selve byggingen var ved finske Technip Pori.[5] Av totalvekten på ca. 5 300 tonn består ca. 3 500 tonn av ballast, i hovedsak olivin som har en tetthet på 2,6. Vindturbinen er en standard Siemens 2,3 MW vindturbin med Statoils egenutviklete styresystem. Nexans Norway har levert og installert den 13 km lange kabelen som leverer strømmen til den lokale nettleverandøren Haugaland Kraft. Kabelen kommer i land nær Skudeneshavn på sørspissen av Karmøy.

Investeringen beløper seg til nærmere 400 millioner kroner hvorav 59 millioner kroner er støtte fra Enova.[6] Statoil får inntekter fra strømproduksjonen, men dette er ikke det primære i prosjektet. Hovedformålet er å få erfaring fra kraftproduksjon fra flytende vindturbiner i fullskala, og er et av flere av Statoils satsingsområder innen fornybar energi.

SitatDen kjernekompetansen Statoil har oppnådd som ledende offshoreoperatør innen olje og gass, har vist å være av stor betydning for utbyggingen av Hywind-konseptet. Disse kompetanseområdene, kombinert med vår finansielle styrke og innovasjonsevne, gjør at Statoil er godt posisjonert for å bygge ut dette prosjektet.Sitat
– Statoil[7]

Dersom prosjektet er vellykket og gir positive resultater er Statoils tidshorisont for kommersialisering 10–15 år.

Statoil beregner at flytende vindturbiner i Nordsjøen vil levere tilsvarende 4 000 fullasttimer – noe som tilsvarer en produksjon på 46 % av installert effekt. For en 2,3 MW vindturbin, som i pilotprosjektet, ville det bety en årsproduksjon på 9,2 GWh. For å få best mulig vinddata til rådighet har Statoil inngått et samarbeid med Meteorologisk institutt og Kjeller Vindteknikk for måling og varsling av vind og bølger. Meteorologisk institutt har satt opp spesielle versjoner av sine numeriske værmodeller som inkluderer måledata fra Statoils 100 m høye vindmålemast på Karmøy samt bølge- og strømmålebøyen lagt ut ved Hywind. I tillegg vil en LIDARUtsira brukes til å vurdere kvaliteten på vindvarslene.[8]

Da vindturbinen er flytende vil bølger og vind føre til bevegelse med seks frihetsgrader av bevegelse. Bevegelsen fører til kompliserte dynamiske laster på vindturbinen og tårnet og er et av det viktigste testområde for prosjektet da dette er vanskelig å beregne korrekt med dataassistert konstruksjon. Høsten 2005 ble det utført modellforsøk hos Marintek i Trondheim med en 1:47 skalamodell.

Den første vindturbinen[rediger | rediger kilde]

Hywindturbinen etter montasje i Åmøyfjorden.

Etter tauing, flytende vannrett, fra Finland ble flyteelementet til pilotprosjektet reist i Åmøyfjorden ved Stavanger 23. april 2009. Vindturbinen ble etterfølgende montert på toppen av flyteelementet. Hele konstruksjonen ble 8. juni 2009[9] tauet ca. 10 km. sørvest for Karmøy der den ble ankret opp med tre ankre på ca. 200 m dybde. Totalt besto installasjonen av fem–seks operasjoner.

Den offisielle dåp var 8. september 2009 der Konserndirektør for Teknologi og ny energi Margareth Øvrum var gudmor. Daværende olje- og energiminister Terje Riis-Johansen var også tilstede.[10]

Det første hele år, 2010, turbinen var i prøvedrift leverte den 7,3 GWh mot forventede 3,5 GWh og har .[11] Turbinen ble utsatt for bølger opp til 11 m og viste seg mer stabil enn antatt. Den flytende installasjon gir ikke større belastninger på turbinen enn ved installasjon på land, og vibrasjonsbelastningene er redusert i forhold til landbaserte turbiner.[12]

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Vindturbin: Siemens SWT-2.3-82
  • Kapasitet turbin: 2,3 MW
  • Vekt på turbin: 138 tonn
  • Nacellehøyde: 65 moh.
  • Rotor diameter: 82,4 m
  • Flyteelementets dybde under havoverflaten: 100 m
  • Totalvekt: 5 300 tonn
  • Diameter på turbintårn ved havnivå: 6 m
  • Diameter på flyteelement: 8,3 m
  • Havdyp: 200 m
  • Ankerfester: 3 stk

Videre utvikling[rediger | rediger kilde]

Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Da prosjektet så langt er en suksess vurderes det å gå videre til neste fase der det fokuseres på kostnadsreduksjoener og utvidede plasseringsmuligheter ved at minimumsdybden reduseres til 100 m eller mindre. Neste fase vil være parker med tre til fem turbiner der Skottland og Maine er mulige plasseringer i 2015–16. Maine ble opgitt, men Statoil bygger fem 6 MW turbiner med 70 prosent lavere kostnad ved Skottland i 2017.[4]

Andre selskaper har også begynt å utvikle flytende installasjoner der Vestas er den største aktør.

Andre selskaper som f.eks. Windflip har etablert seg som en aktør innen installasjon. Selskapet er ledet av Ane Kristoffersen, utvikler en lekter for kostnadseffektiv plassering av de flytende vindmøllene til havs.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den maksimale dybde er tilnærmet ubegrenset, men vil i praksis begrenses av kostnader ved oppankring og avstand til der strømmen kan føres i land.
  2. ^ Dagens Næringsliv (4. desember 2009), side 18–19
  3. ^ Nilsen, Jannicke (18. februar 2015). «Ingeniørlegenden bidro sterkt til Norges oljeeventyr. Nå brukes teknologien til flytende vindmøller». Teknisk Ukeblad. Besøkt 19. mars 2017. 
  4. ^ a b «Har kuttet kostnadene på flytende havvind med 70 prosent». Teknisk Ukeblad. 19. mars 2017. Besøkt 19. mars 2017. 
  5. ^ «Hywind bygges i Finland». Teknisk Ukeblad Media AS. 8. oktober 2008. Besøkt 8. januar 2010. 
  6. ^ «HYWIND - VERDENS FØRSTE FLYTENDE VINDMØLLE». Enova. 25. mars 2009. Besøkt 8. januar 2010. [død lenke]
  7. ^ «Hywind - En reell test av vindkraft». Statoil. 13. oktober 2009. Besøkt 8. januar 2010. 
  8. ^ Furevik, Birgitte Rugaard (2009). «Varsling og overvåking av verdens første flytende vindturbin». Nimbus (4-2009 utg.). Meteorologisk institutt. 
  9. ^ Ueland, Margunn (8. juni 2009). «Hywind slept trygt på plass». Aftenposten. Arkivert fra originalen 2009-12-27. Besøkt 8. januar 2010. 
  10. ^ «StatoilHydro innvier flytende vindturbin». Statoil. 8. september 2009. Besøkt 8. januar 2010. 
  11. ^ «Ønsker Hywind til Japan». Teknisk ukeblad. 4. april 2011. Besøkt 5. april 2011. 
  12. ^ «Hywind går bedre enn ventet». Teknisk Ukeblad. 3. mars 2010. Besøkt 5. april 2011.