Hundepest

Hundepest eller parvovirusdiaré er en sjelden, men alvorlig, virusinfeksjon hos hunder som skyldes hundens parvovirus (canine parvovirus). Det fins to hovedvarianter av viruset; CPV1 og CPV2, der CPV2 gir den alvorligste sykdommen.

CPV angriper beinmargen og epitelceller i tarmen hos hunder eldre enn åtte uker. Dette fører til leukopeni, feber, magesmerter, oppkast og dysenteri etter en inkubasjonstid på tre til åtte dager. Det er særlig unge hunder under seks måneder som blir syke. Smittede hunder blir raskt dehydrert og kan dø av væskemangel eller sekundærinfeksjoner uten veterinærbehandling. Drektige tisper kan abortere. Hos nyfødte valper kan viruset angripe hjertemuskelceller og gi brå hjertedød.

CPV2 er nært beslektet (98 % likhet) med felint panleukopenivirus som gir liknende sykdom hos katter (kattepest) og Aleutian Disease Virus (ADV) som gir virusenteritt hos mink. Det antas at CPV2 skilte seg fra kattepestvirus så sent som på slutten av 1970-tallet.

CPV1 er 80 % beslektet med parvovirus hos storfe (BPV) og humant bocavirus (HBoV), som trolig gir luftveisinfeksjoner hos mennesker.

I Norge er parvodiaré hos hund klassifisert som gruppe C dyresykdom.

Smitte

CPV1 og CPV2 er svært smittsomme mellom hundedyr (hunder, ulver og rever). CPV2 type B gir også sykdom hos katter.

Smittevegen er fekal-oral. Hundene smittes ved kontakt med avføring fra en syk hund, ofte gir direkte kontakt mellom hunder tilstrekkelig eksponering. Smittede hunder begynner å skille ut virus allerede før de viser kliniske symptomer. Valper under seks måneder er særlig utsatt for smitte. Viruset smitter også vertikalt fra tispe til valper under drektigheten. Hos tisper som har kastet er fosterhinner o.l. smittefarlig materiale.

Alle parvovirus er svært motstandsdyktige og kan overleve mange måneder utenfor verten, for eksempel i avføring som ligger på bakken. Vanlige desinfeksjonsmidler til husholdningsbruk er ikke tilstrekkelige til å ødelegge viruset. Ved smittesanering etter forurensing med parvovirus brukes ofte Virkon S som er et bredspektret industrielt desinfeksjonmiddel.

Hunder vaksineres mot CPV med intervaller på tre år. Vaksinen gir ingen fullgod beskyttelse, og også vaksinerte hunder kan bli syke, men de får mildere symptomer. Ved sterkt smittepress kan det vaksineres hyppigere. Tidligere ble det anbefalt årlig vaksinering i Norge.

Sykdommen var vanlig tidlig på 1980-tallet, men er nå sjelden i Norge. Parvodiaré forekommer regelmessig i middelhavslandene og i Øst-Europa. Hunder som medbringes på ferie til sydlige strøk er særlig utsatt for smitte. De senere år er import av gatehunder blitt framhevet som mulig smittekilde.

Sommeren 2012 ble det rapportert om et større utbrudd i Nord-Sverige.

Symptomer

Parvovirus formerer seg i celler som deles, særlig celler i beinmargen, lymfopoietisk vev og tarmepitel i kryptene i tynntarmen (jejunum og ileum). Det første tegnet på sykdom med parvovirus er oppkast og feber. Etterhvert vil hunden få diaré (som kan være blodig) og eventuelt blod i oppkastet. Hos syke hunder er ileusbilde med gassfylte tynntarmer et vanlig røntgenfunn, noe som sammen med oppkast gjør fremmedlegeme til en viktig differensialdiagnose i sykdommens tidlige stadium. På grunn av infeksjon av beinmargen får mange hunder leukopeni (mangel på hvite blodlegemer) i forbindelse med parvodiaré. Disse kan utvikle sekundære infeksjoner fordi immunforsvaret er svekket. Uten behandling vil de fleste hunder som smittes dø av væsketap eller sepsis, men med intensiv veterinærbehandling blir 85 % av hundene friske i løpet av tre til sju dager.

Drektige tisper vil ofte abortere da viruset smitter vertikalt fra tispe til foster. Valper som smittes under drektigheten kan av og til fødes med misdannelser i sentralnervesystemet, som mangelfullt utviklet lillehjerne (cerebellar hypoplasi).

Nyfødte valper som ikke er beskyttet av maternale antistoffer kan dø av myokarditt fordi viruset angriper hjertemuskelcellene. Dette er nesten uten unntak dødelig i løpet av få dager. Hjerteformen av sykdommen opptrer bare hos valper som er yngre enn åtte uker.

Behandling

Ved virusenteritt gis støtteterapi i form av intravenøs væske, elektrolytter og eventuelt glukose. De fleste hunder som blir syke vil raskt dehydreres og mange vil dø uten intravenøs væskebehandling. Kvalmestillende medisiner (antiemetika) kan brukes mot oppkast. Hunder som er smittet med parvovirus vil ofte ha sterkt nedsatt immunforsvar (panleukopeni) på grunn av suppresjon av beinmargen. Ved blødning til tarm vil det også være fare for at tarmbakterier kommer over i blodbanen, og hunden har ikke immunforsvar som kan bekjempe disse. Septikemi (bakteriell blodforgiftning) er derfor en ganske vanlig komplikasjon ved parvodiaré hos hund. Ved parvodiaré vil det derfor brukes bredspektret antibiotika for å beskytte hunden mot sekundære bakterielle infeksjoner. Selv med veterinærbehandling vil et mindre antall (om lag 10 %) av de syke hundene dø av slike sekunærinfeksjoner.

Omfattende smitteverntiltak i form av isolering av smittede individer og etablering av smittesluse vil alltid være nødvendig. Ved avsluttet behandling må forurensede områder grundig rengjøres og virkoniseres. Alt utstyr som har vært i kontakt med smittede hunder må brennes eller autoklaveres.

Parvodiaré gir ofte røntgenfunn som kan minne om fremmedlegeme i tarmen: ileusbilde med gassfylte tarmer. Siden fremmedlegemer er en relativt vanlig tarmlidelse hos hund har det skjedd at hunder med parvodiaré blir operert med mistanke om dette. Dette gjelder særlig i sykdommens tidlige fase da oppkast er framtredende symptom. Den såkalte «parvoklubben» er alle norske veterinærer som har operert parvo som fremmedlegeme, og sies å omfatte de fleste som behandlet smittede hunder under de store utbruddene tidlig på 1980-tallet.

Det fins ingen behandling for mykokarditt hos nyfødte valper. Avliving er eneste alternativ hvis sykdommen oppdages før valpene dør av seg selv. Valper som fødes med misdannelser i sentralnervesystemet må avlives av dyrevernshensyn. Ved mistanke om at hunden kan ha hundepest bør dyreklinikken først kontaktes pr. telefon, slik at de kan ta forholdsregler for å unngå å smitte andre dyr.