Henry de Montherlant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Henry de Montherlant
Montherlant par J-Emile Blanche 1922.jpg
Født26. april 1895
Paris
Død21. september 1972 (77 år)
Paris
Utdannet ved Lycée Janson-de-Sailly
Beskjeftigelse Skribent, dramatiker, romanforfatter
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Medlem av Académie française (1960–)
Utmerkelser Offiser av Æreslegionen, Grand prix de littérature de l'Académie française (1934), Croix de guerre 1914–1918, Prix Montyon (1920), Q3405098 (1934)
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Henry Marie Joseph Frédéric Expedite Millon de Montherlant (fransk: [mɔ̃tɛʁlɑ̃]; født 20. april 1895 i Paris, død 21. september 1972 samme sted) var en fransk essayist, novelist, og dramatiker.[1] Han ble innvalgt til Académie française i 1960.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Født i Paris av en aristrokastisk (noe tvilsomt) Picardfamilie. Han fikk sin utdannelse ved Lycée Janson de Sailly og Sainte-Croix, enkostskole i Neuilly-sur-Seine. Henrys far var en hardkokt reaksjonær (til de grader at han så på Dreyfus-saken som ubetydelig for Republikken. og han nektet å ha både elektrisitet eller telefon installert i huset)

I 1912 ble han utvist fra Sainte-Croix de Neuilly akademiet for å ha hatt et homoseksuelt forhold til en medstudent. Etter sin fars død i 1914, og moren i 1915, bodde han hos sin demente bestemor og sine eksentriske onkler.[2]

Han ble mobilisert i 1916, ble såret og dekorert. Merket av sine erfaringer fra krigen skrev han Songe ('Drømmer'), en autobiografisk novelle, så vel som sin roman, Chant funèbre pour les morts de Verdun (Begravelsessang for de døde i Verdun), begge var en sterk beretning om tapperhet og mot under Første verdenskrig.

Montherlant ble angrepet og slått i Paris' gater i 1968 av en ukjent mobb. Han ble alvorlig skadet og ble blind på et øye. Den britiske forfatter Peter Quennell, som redigerte en samling med oversettelser av Montherlants arbeider minnes at Montherlant så på øyeskaden som "en hendelse"; han daterer hendelsen til 1968, og minnes at Montherlant led av svimmelhet.[3]

Etter å ha blitt nesten blind på sine siste år begikk Montherlant selvmord[4] etter skuddsår i hodet og ha svelget en cyanidkapsel i 1972.

Hans standard biografi ble skrevet av Pierre Sipriot og utgitt i to bind, i (1982 og 1990). Den avslørte at Montherlant gjennom hele sitt liv tydeligvis var aktiv homoseksuell.

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Hans tidlige sukseer var arbeider som Les Célibataires (Unkarer) i 1934, og den meget anti-feministiske trebindsutgaven Les Jeunes Filles (De unge piker) (1936–1939), som ble trykket i millionoppag of og oversatt til 13 språk.[2] Hans siste novelle Chaos and Night ble utgitt i 1963. Novellene fikk rosende omtale av andre forfattere, så forskjellige som Aragon, Bernanos og Malraux. På denne tide reiste Montherlant regelmessig, vesentlig til Spania, Italia og Algerie. Montherlant var godt kjent for sitt anti-feministiske og mistenksomme syn, som eksemplisert spesielt i The Girls. "The Girls er i dag sett på som "et beryktet, forgiftet og mistenksomt arbeide" (fra forordet Chaos and Night) Simone de Beauvoir brukte et helt kapittel i The Second Sex for disinfect sin påstand.

Han skrev skuespill som Pasiphaé (1936), La Reine morte (1942, den først av en serie medhistorise drama), Le Maître de Santiago (1947), Port-Royal (1954) og Le Cardinal d'Espagne (1960). Han huskes spesielt som forfatter av skuespill. playwright. I sitt første skuespill så vel som i den første novelle he portretterte han heroiske karakter med moralske standarder han forenetet og ga tll kjenne "irriatasjon over umotivert menneskelig oppførsel"[5]

Politisk syn[rediger | rediger kilde]

Han skrev også essayer. I samlingen L'Equinoxe de septembre (1938) viste han medfølelse til tidens franskmenn og i Le solstice de Juin, (1941), uttrykte han beundring for Wehrmacht og hevdet at Frankrie var blitt rettferdig slått og nedkjempet i Slaget om Frankrike i 1940. I likhet med mange arvinger av det gamle aristokrati hatet han Den tredje franske republikk, spesielt i etterkant av Dreyfus-saken. Montherlant skrev artikler for en ukeavis i Paris, La Gerbe, redigert av den pro-nazistiske novelleforfatter og katolsk reaksjonære, Alphonse de Chateaubriant.[6] Etter krigen ble han sett på en kollaboatør, og ble straffet med ett års restriksjoner i skrivning.

Selv om han ikke var åpenlyst homoseksuell, behandlet Montherlant homoseksuelle temaer i sine arbeider, inklusive skuespillet La Ville dont le prince est un enfant (1952) og novellen Les Garçons (Guttene), utgitt i 1969, men var skrevet fire ti-år tidligere. Han førte en privat orrespondanse med Roger Peyrefitte—forfatteren av Les Amitiés particulières (Spesielt vennskap 1943), også om seksuelle relasjoner mellom gutter i Den katolske kirkes kostskoler.

Montherlant er husket for sin aforisme "Happiness writes in white ink on a white page",[7] ofte sitert forkortet som "Glede skrives med hvitt blekk ".[8]

Ære og berømmelse[rediger | rediger kilde]

Les célibataires ble tildelt "Grand Prix de Littérature de l'Académie française" og det engelske "Northcliffe Prize" I 1960 ble Montherlant valgt som medlem av Académie française, overtok plassen etter André Siegfried, en politisk skribent. I sin jomfrutale dvelte han ved New Zealands geografi,[9] Han bar den franske Æreslegionen.

Med henvisning til "Les Jeunes Filles" i to filmer, regisisert av den vesttyske regissør, Rainer Werner Fassbinder: Das kleine Chaos (1967) og Satansbraten (1977).[10] og I kortfilmen Das kleine Chaos er skikkelsen portrettert av Fassbinder selv som leser høyt fra en billigbok den tyske oversettelsen av "Les Jeunes Filles" som han påstod å ha stjålet.

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

Litografi av Robert Delaunay for et utgave av La Relève du matin (1928)

Det foreligger ingen a Motherlants bøker på norsk

I 1997 blebdet lavet en TV-film av La Ville dont le prince est un enfant.

Illustrerte arbeider[rediger | rediger kilde]

Enkelte av Henry de Montherlants arbeider er utgitt som illustrerte utgaver. I dag oppnår de høye priser på bokauksjoner og sterkt ettertraktet av bibliofiler. Eksempsvis: "Pasiphaé," illustrert av Henri Matisse, "Les Jeunes Filles", illustrert av Mariette Lydis og andre, illustrert av Jean Cocteau, Robert Cami, Édouard Georges Mac-Avoy og Pierre-Yves Tremois.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/390970/Henry-Marie-Joseph-Millon-de-Montherlant
  2. ^ a b Louis Begley (18. juli 2007). «The Pitiless Universe of Montherlant». The New York Sun. Besøkt 1. oktober 2008. 
  3. ^ Quennell, Peter (1980). The Wanton Chase (First utg.). London: Collins. ISBN 0-00-216526-0. 
  4. ^ «Henry de Montherlant». The New York Review of Books. Besøkt 1. juni 2009. 
  5. ^ New Oxford Companion to Literature in french, OUP 1995, p.544
  6. ^ Verdict on Vichy, p.236, Michael Curtis, Weidenfeld & Nicholson 2002
  7. ^ "Le bonheur écrit à l'encre blanche sur des pages blanches."
  8. ^ "The Pursuit of Happiness: A Letter to Thomas Jefferson Magazine", article by Lili Artel; Free Inquiry, Vol. 24, June 2004.
  9. ^ Refer to his speech on the site of the Académie française, http://www.academie-francaise.fr/node/2541
  10. ^ Töteberg, Michael: Rainer Werner Fassbinder Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg, 2002. p.23

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]