Henrik Ager-Hanssen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henrik Ager-Hanssen
Født21. juli 1930
Stavanger
Død19. november 2004 (74 år)
Stavanger
Barn Christen Ager-Hanssen
Utdannet ved New York University, Universitetet i Oslo, New York University Tandon School of Engineering
Beskjeftigelse Forsker, industrileder
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Norges Tekniske Vitenskapsakademi, National Academy of Engineering
Signatur
Henrik Ager-Hanssens signatur

Henrik Julius Ager-Hanssen (født 21. juni 1930 i Stavanger, død 17. november 2004 samme sted) var en norsk industrileder med bakgrunn i det norske forskningmiljøet på Institutt for atomenergi (IFA) som i dag heter Institutt for energiteknikk (IFE). Ager-Hanssen hadde en framtredende rolle i det internasjonale energimiljøet gjennom mer enn 40 år.[1]

Ungdomstiden[rediger | rediger kilde]

Ager-Hanssen vokste opp i Stavanger der hans far var lektor. Etter examen artium ved Stavanger katedralskole i 1949 begynte han ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som en del av militærtjenesten. Her møtte han Finn Lied som da var avdelingsdirektør ved instituttet.[1]

På den tiden ledet Fredrik Møller FFI, noe han hadde gjort siden opprettelsen av instituttet i 1946. Både Fredrik Møller og Finn Lied hadde innflytelse på den unge Ager-Hanssen, noe som førte til at Ager-Hanssen valgte å utdanne seg til kjernefysiker.[2] Både Finn Lied og Fredrik Møller kom senere til og spille en sentral og viktig rolle i Ager-Hanssen karriere og liv.

Interesse for energi og teknikk fikk Ager-Hanssen tidlig igjennom sin far, matematiker Christen Krogh Flørenes Ager-Hanssen (1893–1962). Han mente at energi er for vårt samfunn hva blodet er for kroppen. Samfunnet ville alltid ha behov for energi. Det gjorde at Ager-Hanssen begynte å interessere seg for energispørsmål.[3][4]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Ager-Hanssen utdannet seg som kjernefysiker ved Universitetet i Oslo og L'Universite de Louvain i Belgia. Senere også innen atomenergiteknologi ved New York University hvor han ble «Master of Nuclear Engineering» i 1956. Ager-Hanssen var blant de første i verden som fikk en formell utdannelse i atomenergi [1][3][4][5]

  • 1954: B.S Science, Universitetet i Oslo
  • 1954–1956: Kjernefysikkforskning ved Universitetet i Oslo, L'Université de Louvian i Belgia og New York University
  • 1956: M.S Nuclear Engineering, New York University

Undervisning i New York[rediger | rediger kilde]

Etter utdannelsen i USA, i perioden fra 1956–1957, underviste han i atomenergi ved New York University. Senere også som assisterende professor ved universitetet.[4][5]

The Pickle Barrel Experiment[rediger | rediger kilde]

1956 gjennomførte Lyle Benjamin Borst og Ager-Hanssen eksperimentet «The Pickel Barrel Experiment». Borst og Ager-Hanssen benyttet overskuddsuran fra et beredskapslager i en eksperimentell gitterordning. Dette ble installert i et olivenfat. Eksperimentet ble kjent som «Pickle Barrel» og ble senere utstilt på Smithsonian Museum i Washington som eksempel på den første undervisning av en «Subcritical Reactor».

Institutt for atomenergi (IFA)[rediger | rediger kilde]

Etter Ager-Hanssens utdannelse og erfaring av undervisning i atomenergi ble han hentet hjem til Norge og Institutt for atomenergi i av Gunnar Randers som ved den tiden ledet instituttet. Her fikk Ager-Hanssen først stilling som forsker, så forskningssjef og dernest som teknisk direktør.[1][4][5]

Institutt for atomenergi (IFA) ble i 1948 etablert som en sivil avlegger fra Forsvarets forskningsinstitutt med Gunnar Randers som øverste direktør. Randers ledet instituttet i perioden fra 1948 til 1968. I perioden 1947–1951 fikk instituttet mer offentlig støtte enn all annen naturvitenskapelig forskning i Norge. Som konsekvens av sin lange erfaring innen energiområdet samt sin kunnskap om instituttet, ble Ager-Hanssen i perioden 1985–1992 styreformann for IFE.[4][5]

JEEP I og JEEP II[rediger | rediger kilde]

Norges første atomreaktor (JEEP I) stod klar på Kjeller allerede 1951 som en av de første reaktorene i verden. IFA drev ved denne tiden to forskningsreaktorer Haldenreaktoren og JEEP II. JEEP II-reaktoren på Kjeller bruktes til grunnforsking i fysikk og produksjon av legemidler, mens Haldenreaktoren bruktes til forskning på materialteknologi og kjernebrenselsikkerhet. Begge reaktorene er fortsatt i drift i dag (2013) og drives av Institutt for energiteknikk (IFE).

Scandpower AS[rediger | rediger kilde]

1971 grunnla Ager-Hanssen Scandpower. Selskapet ble etablert under påtrykk fra daværende industriminister Finn Lied som Ager-Hanssen hadde hatt som sjef på FFI og som nå fikk Norges største selskaper (Norsk Hydro, Elkem, Hafslund og Årdal og Sunndal Verk) til å samle krefter og til sammen etablere et felles eid konsulentselskap som skulle jobbe med blant annet atomenergi. Det var også det Scandpower jobbet med innledningsvis, men har siden utvidet seg innen olje og gass, transport, landbasert industri og energi.[1][5][6]

Scandpower er idag et norsk konsulentselskap som tilbyr tjenester og programvarer innen risikostyring, helse, miljø og sikkerhet, kvalitetsstyring, pålitelighet, arbeidsmiljø og teknisk sikkerhet. Selskapet er idag en del av Lloyd's Register Group.

Statoil Group[rediger | rediger kilde]

I 1976 ble han spurt av Finn Lied om å søke på stillingen som visekonsernsjef i oljeselskapet Statoil. I juni 1976 ble han utnevnt til viseadministrerende direktør i Statoil.[4][5]

Statoil i perioden 1976–1990[rediger | rediger kilde]

Finn Lied var en aktiv pådriver for opprettelsen av statsoljeselskapet Statoil i 1972, hvor hans statssekretær Arve Johnsen ble selskapets første administrerende direktør. Lied var styreformann i Statoil de første 10 årene fra 1974 til 1984. I 1976 ble Ager-Hanssen ansatt som Statoils visekonsernsjef, og som Ager-Hanssen hadde i 24 år fram til 1990. En kort periode etter at Johnsen sluttet som konsernsjef i 1987 var han konstituert som konsernsjef i Statoil før Harald Norvik tok over i 1988.[1][3][4][5]

Statoil i perioden 1990–1997[rediger | rediger kilde]

I perioden 1990–1997 representerte Ager-Hanssen Statoil i forskjellige internasjonale sammenheng, først som rådgiver for Harald Norvik på det energipolitiske og det miljøpolitiske området. Fra 1992–1995 var han Statoils og Statkrafts faste representant i Brussel overfor Europakommisjonen. Som et ledd i sitt arbeid i Brussel var Ager-Hanssen også medlem av den rådgivende komite for Direktoratet for miljøpolitikk i EU-kommisjonen. Ager-Hanssen var også styreleder for kommisjonen Energy for Tomorrows World.[3][4][7]

I Johnsens bok Utfordringen fra 1988 Ager-Hanssen beskrevet som følgende: «Henrik Ager-Hanssen har gitt et vesentlig bidrag til Statoils vekst og utvikling. Det er få mennesker jeg har truffet som i samme grad som han forener analytisk evne, kreativitet og realisme».[5]

Eget selskap[rediger | rediger kilde]

Fra 1998 og fram til hans død i 2004 drev han internasjonalt med strategisk rådgivning på energiområdet. Ager.Hanssen var også aktiv med såkorn investeringer i små energi eller teknikk relaterte selskap.

Internasjonale engasjementer[rediger | rediger kilde]

  • 1997–1998 Medlem av High Level Review Group oppnevnt av Nato for å vurdere organisasjonens sivile vitenskapsprogram i lys av den ny sikkerhetssituasjonen
  • 1990–1994 Leder for Verdens Energiråds (World Energy Council) kommisjon Energi for morgendagens verden, en global energi og miljøstudie med deltakelse fra alle verdendeler
  • 1990–1991 Medlem av et regjeringsoppnevnt utvalg for å vurdere det europeiske forskningsprogrammet, EUREKA, etter 5 års drift

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Kjernefysikk[rediger | rediger kilde]

  • 1958 Nuclear physics and instumentation
  • 1962 Problems in the Prediction of Boiling Water reactor Stability
  • 1963 Power, Temerature and Void Coefficients
  • 1964 New HBWR program Aims at Improved BWR Performance
  • 1965 Peaceful Uses of Atomic Energy
  • 1965 Proceedings: Reactor control

Olje & Gass[rediger | rediger kilde]

  • 1982 Terotechnology, Operation and Maintenance of Offshore Installation
  • 1983 The Western European Gas Market
  • 1983 The Pricing of Natural Gas
  • 1984 Utviklingen av olje og gass i Nord-Norge
  • 1987 Cost-effective technology buoys Norwegian activity
  • 1990 European Natural Gas Supplies and Markets
  • 1990 Teknologiske og miljømessige utfordringer
  • 1991 Det nordiske energiforskningsprogram 1986-1990, Sluttrapport

Annet[rediger | rediger kilde]

  • 1970 Miljøvern og kraftutbygging
  • 1993 Energy for Tomorrow's World

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

  • 2008 Mila i Månefjellet, Byggingen av Halden-reaktorn 1955-59

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Hvem er Hvem 1994». Bok. Norway. 1994. 
  2. ^ Fra Forsvarets forskingsinstitutts historie (PDF), FFI
  3. ^ a b c d Sandberg, Tone (1984). «Mann for sin hatt». Bergen Tidende. s. Forside. 
  4. ^ a b c d e f g h Lerøen, Bjørn Vidar (juni 1992). «Med Energi som livsoppgave». Statoil Magasin. s. 38-39. 
  5. ^ a b c d e f g h Johnsen, Arve (1988). «Utfordringen». Bok. s. 178-79, 190-192,198-199,304. 
  6. ^ [1][død lenke], Scandpower
  7. ^ Johnsen, Arve (1990). «Gjennombrudd og vekst». Bok. Norway.