Slaget ved La Gudina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Leene Gudina eller Slaget ved Val Gudina ble utkjempet den 7. mai 1709 nær Arronches mellom den spanske Bourbon-arméen fra Extremadura under Marquis de Bay og portugiserne og britene under hugenotten, jarlen av Galway og markien av Fronteira. Slaget ble et knusende nederlag for den engelsk-portugisiske arméen, og 4 000-5 000 soldater mistet livet, ble skadet eller ble tatt til fange, mens spanjolene bare mistet 400 soldater.[1]

Den engelsk-portugisiske arméen ryktket frem fra Elvas og passerte elven Caya og hadde spanjolene kommandert av Marquis de Bay foran seg. De to arméene møttes den 17. mai på sletten La Gudina. Det portugisiske kavaleriet ble slaktet ned etter svak motstand og etterlot de to engelske infanteribataljonene utsatt for nye angrep. Disse ble nå angrepet og ble tvunget til å overgi seg. Henri de Massue, jarlen av Galway, som fikk hesten sin skutt mens han satt på den, klarte bare så vidt å rømme. Resten av den engelsk-portugisiske armÍéen trakk seg tilbake i god orden til Elvas, og forble der uunder resten av felttoget mot Det tysk-romerske rike. Faren ved den portugisiske grensen ble utsatt for en stund.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget i slaget ved Almansa var den britiske situasjonen desperat. De var ikke lenger til stede i det sørøstlige området i Spania og hadde liten eller ingen innvirkning i krigsforløpet der. Henri de Massue la formelt press på London for å få dem til å sende forsterkinger, og Storbritannia sendte 25 000 mann. Om lag 8 000 britiske soldater ble sendt til Portugal etter ordre fra jarlen av Galway, og resten til Catalonia.

I Portugal møtte Galway markien av Fronteira for å forberede et samlet angrep mot de Bourbon-allierte i Spania og de rykket fram mot Madrid. For å klare dette måtte de først erobre byen Badajoz, en spansk skanse på den portugisiske grensen. Tidligere hadde Henri de Massue allerede prøvd å ta byen uten å lykkes. Denne gangen var risikoen mindre, og han visste at Frankrike hadde trukket tilbake styrkene sine etter at Ludvig XIV hadde hatt flere nederlag på kontinentet. Den engelsk-portugisiske arméen hans krysset grensen med 20 000 portugisere og 8 000 engelskmenn, nær festningen Campo Mayor, på vei mot Badajoz. Da det enorme forsyningstoget krysset elven Caya, kom styrken i kontakt med fortroppen til det spanske kavaleriet på sletten Gudiña.

De allierte, som ifølge portugisiske fremstillinger, bestod av 49 infanteri- og kavaleriregimenter med 17 000 infanterister og 5 000 kavalerister, mot 40 regimenter på den spanske siden. Begge sider hadde rundt 20 kanoner hver.[1]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Henri de Massue av Christoph Weige.

Den allierte arméen hadde satt opp ni broer over Caya og var klare til kamp. I sentret ble styrkene til markien av Fronteira satt ut, men herfra klarte de ikke å se det spanske infanteriet. På venstreflanken var den første rekken kommandert av grev San Juan og den andre rekken var kommandert av jarlen av Galway med tre britiske regimenter. De allierte benyttet denne flanken for å gjøre bruk av at de hadde flere soldater, og slik kommet rundt på flanken til spanjolene.

Etter flere angrep for å tiltrekke seg den engelsk-portugisiske styrken, sendte Marquis de Bay - som kommanderte det spanske kavaleriet på høyreflanken - spanjolene i angrep mot den første rekken. Det erfarne spanske kavaleriet sendte portugiserne på flukt og greven av San Juan prøvde desperat å omorganisere soldatene sine, men mislyktes og ble tatt til fange. Det spanske kavaleriet tok også et artilleribatteri.

Lord Galway satte så i gang et angrep for å ta batteriet med tre regimenter. De spanske dragonene gikk av hestene sine og gikk til angrep på de fremrykkende engelskmennene, mens det spanske kavaleriet dominerte sletten og engelskmennene prøvde å trekke seg tilbake til en bygning. Galway tok så til hest og flyktet. Lord Barrymore og general Pearse ble tatt til fange. Det britiske regimentet ble stort sett utslettet og de fleste ble enten drept eller tatt til fange. Det spanske kavaleriet fulgte etter de allierte og drepte 1 500, mens 1 000 ble tatt til fange.

Den første og andre rekken til den engelsk-portugisiske flanken flyktet. Engelske oberst Ally, som kommanderte sentret, hadde ikke lenger noe kavaleri og flyktet også, selv før det spanske infanteriet nådde sletten. De etterlot faner, telt, bagasje og kanoner på sletten, før de krysset Caya, uten å ødelegge broene etter seg.

Ettevirkning[rediger | rediger kilde]

Kong Filip V av Spania, malt av Miguel Jacinto Meléndez.

Portugiserne og engelskmennene ble grundig slått med store tap, om lag 4 000 mann, 17 kanoner, 15 faner, dessuten telt og bagasje. Spanjolene mistet bare om lag 400 mann og 100 hester.[1] De allierte klarte ikke, tross i forberedelsene og at de var langt flere soldater,å erobre Badajoz.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Hargreaves-Mawdsley, W. N. Eighteenth-century Spania, 1700-1788: A political, diplomatic and institutional history. Rowman and Littlefield (1979) ISBN 978-0-8476-6048-3
  • O'Callaghan, John Cornelius. History of the Irish brigades in the service of Frankrike,: From the revolution in Storbritannia and Ireland under James II., to the revolution in Frankrike under Louis XVI. (1887) ASIN B000859OQS
  • Stanhope, Philip Henry. History of the War of the Succession in Spain. London, John Murray (1832).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c O'Callaghan s.271
  2. ^ Mawdsley p.32