Hans Ulrich Mølmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans Ulrich Mølmann
Hans Ulrich Mølmann.jpg
Født29. september 1715
Trondheim
Død3. mai 1778 (62 år)
Beskjeftigelse Handelsmann, Stiftamtmann
Nasjonalitet Norge
Golla Gudlov Hveding Mølmann.
Malt av Peter Wichmann i 1759

Hans Ulrich Mølmann, også skrevet Møllmann[1] (født 29. september 1715 i Trondheim, død 3. mai 1778 samme sted) var en velhavende forretningsmann og gründer i Trondheim på 1700-tallet. Han var også embetsmann og fikk etterhvert flere titler, både i kraft av sine stillinger og oppgaver, og rent honorære titler. Han var ved sin død titulær stiftamtmann.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Mølmann-navnet kommer fra Westfalen. Under Tredveårskrigen rømte mange fra Westfalen og slo seg ned i Flensburg. Dette gjaldt også Mølmanns forfedre.[2]

På 1600- og 1700-tallet flyttet mange handelsmenn fra Flensburg og Sønderjylland til Trondheim. Den første i slekten Mølmann som flyttet dit, var Johan Mølmann, som kom fra Flensburg og slo seg ned som kjøpmann i Trondheim rundt 1680. Han kom inn i en av de velhavende kjøpmannsfamiliene i byen, da han giftet seg med Anna Thomasdatter Hammond. Han opprettet også selv flere forretninger. Paret fikk to sønner, Bernt og Thomas, som ble kjøpmenn i byen. Thomas (1686–1762) overtok handelshusene faren hadde opprettet, og var i rundt 50 år en av byens ledende forretningsmenn. Han var gift med Stinchen Tyrholm. Hans Ulrich Mølmann var deres sønn.[3]

Mølmann fikk sin grunnutdannelse ved Trondheim katedralskole[4] og ble i 1735 immatrikulert ved Københavns Universitet. Her hadde han Ludvig Holberg som privatlærer, men avla aldri noen eksamen. Han besøkte senere flere utenlandske universiteter, uten sikte på å ta noen eksamener. Dette var en form for dannelsesreise som var vanlig blant unge menn av overklassen. O. Delphin Amundsen skriver at han nok fikk både nyttige bekjentskaper og merkantil innsikt og erfaring i løpet av sin studietid, og da han gikk i gang med sine forretninger mot slutten av 1740-årene, var han godt rustet til dette arbeidet.[5]

I 1750 giftet han seg med Golla Gudlov Hveding (1722–1799), datter av by- og rådstueskriver, justisråd Jens Hveding (1691–1758) og Elisabeth Maria Herdal (1700–1775). Gudlov og Hans Ulrich Mølmann hadde ett barn, datteren Christiane («Stinchen») Anna Catharina (1757–1820), som giftet seg med grev Carl Jacob Waldemar von Schmettow (1744–1821).

Mølmann var morbror av forretningskvinnen og skipsrederen Catharina Lysholm.

Embeter og titler[rediger | rediger kilde]

I likhet med de fleste av tidens store bedriftseiere skaffet Mølmann seg et embete.[6] I 1749 ble han utnevnt til lagmann, men ettersom han ikke hadde juridisk embetseksamen, fikk han beskjed om å skaffe en attest fra det juridiske fakultet ved Københavns Universitet om at han var eksaminert og funnet «beqvem» for embetet. Mølmann bodde i Trondheim, langt fra København, så han søkte om dispensasjon fra dette påbudet. Det ble da avgjort at han kunne eksamineres fraværende. Han ba om at den delen av lagmannens tiltredelses-toll som vanligvis skulle gå til veldedige formål, skulle tilfalle fattige og trengende i Trondheim, men fikk isteden beskjed om å betale 1000 riksdaler til Vor Frelsers kirkes tårn i København. Kirken hadde noen år tidligere fått sitt tårn, for midler innsamlet fra blant andre Københavns borgere. Teksten i Mølmanns bestalling ble likevel ikke endret. Han fungerte som lagmann til sin død.[7]

Mølmann avanserte raskt på rangstigen. Allerede før han ble utnevnt til lagmann, hadde han fått tittelen commerceraad. I 1748 ble han kammerråd, i 1751 justisråd, deretter etatsråd – og i 1768 konferensråd. I 1776 fikk han stiftsamtmanns rang, med tilbakevirkende kraft fra 1770.[8]

Mølmann hadde, uten hell, søkt om å bli kongelig tollforvalter i byen, men kongen ønsket å sette bort tolloppkreving til forpaktere.[9]

Tollforpaktning[rediger | rediger kilde]

Tollforpaktningen ble auksjonert bort, og tilfalt Trondheims samlede borgerskap for 31 000 riksdaler, men Mølmann bød 1000 riksdaler mer, og fikk tilslaget. Fra begynnelsen av 1749 ble dermed inntektene av inn- og utførselstollen i Trondheim, Kristiansund og Molde bortforpaktet til Mølmann for en periode på ti år, mot en årlig avgift på 32 000 riksdaler. Tollforpaktningen ble styrt av et interessentskap, «Toldsocietetet», som besto av Mølmann selv, hans far, hans bror Bernt Mølmann, svogeren Hilmar Meincke, rådmann Hans Horneman og Hornemans sønn Gerrit.[10] Som leder for interessentskapet, fikk Mølmann tittelen generaltollforvalter. Forpaktningen var svært innbringende, og Mølmann opparbeidet seg en stor formue.[11]

I Trondheim varte ordningen med tollforpaktning til 1777. Etter den første tiårsperioden, ble forpaktningsperiodene redusert fra ti til seks år. Ved auksjonen i 1758, beholdt Toldsocietetet kontrollen, men nå overtok Gerrit Hornemann som generaltollforvalter.[9]

Forretnings- og industrivirksomhet[rediger | rediger kilde]

Mølmann var interessert i oversjøisk handel og bergverksdrift,[12] og han hadde både mot og midler til å investere i flere store anlegg og virksomheter. Hans plikter som lagmann hindret ham heller ikke i å ha en stor privatøkonomisk virksomhet.

Han nøt stor anseelse som forretningsmann, også hos kongen, og fra 1770 finnes et brev til ham fra kong Christian VII. Mølmann var blitt konferensråd to år tidligere. Dette var betegnelsen på kongens rådgivere i viktige saker.[13] Tittelen var muligens honorær, men kongen ba ham om råd når det gjaldt utviklingen av handelsvesenet. Han ønsket å gå nye veier «til ophjælp av Commerce-væsenet», og ba Mølmann sende noen forslag direkte til kongen om hvordan dette best kunne gjøres. Han skrev at han kjente godt til Mølmanns innsikt og erfaring på dette området.[5]

I 1750-årene gjorde den dansk-norske stat mye for å oppmuntre til oppstart av industriell virksomhet. Bedriftene kunne nyte godt av tollbeskyttelse, skatte- og avgiftsfritak og andre fordeler. Mølmann var involvert i tre slike fabrikker: et sukkerraffineri, et tobakksspinneri og et jernverk, i tillegg til at han hadde interesser i Røros Kobberverk.[14]

Sukkerraffineriet[rediger | rediger kilde]

Sukkerhuset, reist 1754

Vestindisk-guineisk Kompagnis sjef, grev Moltke, henvendte seg til Mølmann om muligheten for å opprette et «Sukkerraffinaderi» i Trondheim, slik det allerede fantes i Bergen og Halden. Sukkerraffineriet ble grunnlagt, med privilegier av 11/12 1752 for Trondhjems stift og Nordlandene, «forsaavidt de sidste handler med Trondhjem».[7] En stor bygning, «Sukkerhuset», ble oppført for raffineriet. På Gerhard Schønings fasadetegning av huset fra rundt 1750 står det «M», for Mølmann, over inngangsdøren.

Raffineriet var, bortsett fra bergverkene, det største industrianlegget nordenfjelds. Driften ble lagt til et interessentskap, med Mølmann som den største partisipanten og Hans Hornemann som den nest største (50 parter). Disse to var også raffineriets hoveddirektører. De øvrige kollegene fra «Toldsocietetet» var også med i interessentskapet.[7]

Det ble ganske raskt problemer med å få nok råsukker fra København. Partisipantene i raffineriet opprettet da et eget selskap, Den trondhjemske Fart og Handel på de dansk-amerikanske Eilænder, og satte egne skip inn i farten på Vestindia. Igjen var det Mølmann og Horneman som hovedinteressenter. Skipene kom fra byens egen flåte.[9]

Raffineriet gikk svært bra de første årene, men fikk etterhvert konkurranse fra København. Det ble aldri noen stor bedrift, men produserte sukker og sirup i mer enn 100 år. Det er ikke kjent hvor lenge Mølmann var direktør for raffineriet.[14]

Mostadmark Jernverk[rediger | rediger kilde]

Mølmann fikk med seg det samme interessentskapet da han ønsket å ta opp igjen driften av Mostadmark Jernverk i daværende Strinda prestegjeld. Driften hadde da ligget nede i flere år. Mostadmarken var det eneste jernverket nordenfjelds. Interessentskapet fikk sitt jernverksprivilegium i august 1758.[7]

Gerhard Schøning skrev i en reisebeskrivelse fra 1775 at verksanlegget på dette tidspunktet var nytt. Malmforsyningen var allerede da et problem, og Schøning skrev at det ble innført malm både fra Smøla og Sunnmøre.[15]

Mølmann døde i mai 1778. Etterhvert falt de andre medlemmene i interessentskapet bort, og driften ser ut til å ha vært drevet videre av de respektive partisipantenes arvinger. Driften omtales som innskrenket, antagelig som følge av problemer med kull - og råstofforsyningen. Denne driftsperioden i jernverkets historie ser ut til å opphøre i 1817, da masovnen ble brukt for siste gang. Gruvedriften i Vennafjellet opphørte i 1813.[15]

Tobakksspinneriet[rediger | rediger kilde]

I 1758 ble det opprettet et tobakksspinneri i Trondheim, etter «kongelig allernaadigst almindelig Tilladelse». Tobakksblader ble importert fra Amsterdam, og prosessen i Trondheim besto i å tilsette sirup, sukker og malt, for å kunne levere skråtobakk til det store markedet nord for Dovre.[9] Tobakksspinneriet var organisert som et moderne aksjeselskap. Mølmann var også her den største interessenten, og ble én av fem hoveddirektører. Fabrikken viste seg å ikke være lønnsom, og ble nedlagt etter et par år. Dette førte ikke til noen stor katastrofe, ettersom aksjene var fordelt på svært mange hender, og de største interessentene, som Mølmann, hadde økonomi til å tåle tapet.[14]

Eiendommer[rediger | rediger kilde]

Harmonien t.h., Nidarosdomen bak t.v. (1815)

Mølmann eide flere større eiendommer. I en branntakst fra 1767 er han oppført med en bygård i «Kramboedgaden», dagens Krambugata, i Trondheim. Denne solgte han, og i perioden 1769–ca. 1773 fikk han og hans kone reist et trepalé ved Torvet. Dette var den største bygningen som til da var oppført i byen. Paleet kalles som regel Harmonien, etter at Klubselskabet Harmonien overtok eiendommen i 1825.

De fleste kildene vektlegger fru Gudlovs rolle i denne byggesaken, som skal ha vært drevet mer av forfengelighet enn av direkte behov for dette store paleet. Det ble ikke engang fullt innredet så lenge familien Mølmann eide det, men de delene som var innredet, var utstyrt og utsmykket av de beste håndverkere og kunstnere, blant annet J.C.C. Michaelsen. Salene ble utstyrt med staselige ovner fra Mostadmarken jernverk. Bygningen ble få år senere overgått i størrelse av Stiftsgården. Harmonien ble totalskadet i brann og revet i januar 1942.

Mølmann eide også lystgårdene Arildsløkken vest for byen, og Rotvoll øst for byen, i tillegg til storgården Gjølme i Orkdal og «en mengde skoggårder».[16]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gravsted og epitaf[rediger | rediger kilde]

Mølmanns familie hadde et eget gravkammer i Nidarosdomens kjeller. Der ble Hans Ulrich Møllman, og etterhvert fru Gudlov Hveding, begravet. Flere av byens kondisjonerte hadde slike familiegravkamre i domen.

I 1805 kom en kongelig forordning som forbød begravelser inne i kirken. Det var ikke sømmelig at bygninger innviet til «det Høieste Væsens Dyrkelse» samtidig skulle brukes som «Gjemmesteder for Legemer der overgives til Forrodnelse». Det var også regnet som helsefarlig. Gravkjellerne under domen ble fylt med grus og sjøsand. Mot slutten av århundret var gravstedene i veien for restaureringen av kirken. Alle de etterreformatoriske gravene ble gravd opp, og de kistene som kunne flyttes, ble tatt opp og gravd ned ute på kirkegården.[17]

Mølmanns kiste var beslått med utpresset messingblikk, og på lokket var det en innskriftplate med følgende tekst, eller epitaf:

Denne Kiste bevarer Støvet af en fordums Statens Med-Borger, en værdig Kongens Embedsmand, Den HøyVælbaarne Herre, Hans Ulrich Møllman Kongelig Høybestaltet Stiftsbefalingsmand Conference Etats Justice Cammer og Commerce-Raad, Lovmand over Trondhjem Lovdømme i Trondhjem, fød 29 September 1715, død den … Mai 1778 efter at have levet 62 Aar 7 Maaneder 4 dage Som rætskaffen Kiender og Ærer af Pligter mod Gud, rætsindig Dommer Enheds-Fører, god Huus-Fader og Formues Bestyrer for sit Huus, Væltænkende Menneske-Ven, Vælgjørende mod mange Med-Mennesker, Oprigtig i Tale og Trofast i Handlinger Talmodig af 10 Aars Svaghed Smertelig Sygdom og Døden selv. Følg Læser! Hans Dyd og Vend da hans Løn Et Hedrende Eftermæle blandt de Rætsindige af Igjenlevende og efterfølgende Slægter, i dette kort-varende Liv paa Jorden en Salig Omgang med Gud i Aandenes ævige Værende Værden.[18]

Mølmanns og fru Gudlovs kister ble satt ned ved Erkebispegårdens nordøstre hjørne.[18][17]

Eiendommene[rediger | rediger kilde]

Inntil brannen i Harmonien i 1942, sto bygningen som et svært synlig minne om Mølmann midt i Trondheim sentrum, men etter at bygningen brant og ble revet, er det få ting som minner om at han levde og virket i byen, og var både lagmann og en fremgangrik og dristig forretningsmann, med kontaktnett i inn- og utland.

Sukkerhuset, som fortsatt står, er i stor grad reist på grunn av hans initiativ og investering i Trondheims sukkerraffinaderi.

Hans etterkommere mistet mesteparten av familieformuen i de vanskelige årene etter 1814, og familiens eiendommer gikk ut av slekten.

Portrett og omtale[rediger | rediger kilde]

Portrettmaleriene av ham og kona Gudlov, som er gjengitt her i artikkelen, finnes fortsatt i Klubselskabet Harmoniens lokaler, og Mølmann og hans bedrifter er omtalt i flere bøker og artikler som omhandler Trondheims storhetstid på 1700-tallet generelt – og ham og hans fabrikk- og bergverksdrift spesielt.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fornavnet er enkelte steder stavet Ulrik.  
  2. ^ Schmidt (1940), s. 131
  3. ^ Johansen (1931), s. 113
  4. ^ Øverås, Asbjørn (1952). Schola Cathedralis Nidrosiensis 1152-1952. Holbæk. s. 14.  [e-bok fra bokhylla.no]
  5. ^ a b Amundsen (13. januar 1923), s. 4
  6. ^ Schmidt (1962), s. 136
  7. ^ a b c d Schmidt (1940), s. 578–579
  8. ^ Schmidt (1940), s. 579 skriver at Mølmann også fikk tittelen geheimeråd, men dette stemmer ikke ifølge andre kilder, f.eks. J. Horneman. Schmidt skriver også at han ble stiftsbefalingsmann. Dette omtales i alle andre kilder som stiftamtmann. Han var titulær stiftamtmann.
  9. ^ a b c d Supphellen (1997)
  10. ^ Flere er ikke navngitt i kildene. Disse står nevnt "som de viktigste"
  11. ^ Koren (1906), s. 12
  12. ^ Johansen (1931), s. 114
  13. ^ 103982@au.dk. «Rangforordningen, 11. februar 1693». danmarkshistorien.dk (dansk). Besøkt 21. januar 2019. 
  14. ^ a b c Amundsen (27. januar 1923)
  15. ^ a b N.N. (1959). «Mostadmarken Jernverk». Årbok (PDF). Strinda historielag. s. 507–512. 
  16. ^ Bratberg (2009)
  17. ^ a b Lysaker (1973)
  18. ^ a b Bergstrøm, Wilhelm. Dagbok 1865–1890. Trondheim: NDR. s. 27–28.  [Transkribert utgave, fra originalen som var håndskrevet]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Amundsen, O. Delphin (13. januar 1923). «Omkring Hans Ulrich Møllmann». Trondhjems Adresseavis. Omkring Hans Ulrich Møllmann : bidrag til Trondhjems personal- og kulturhistorie ([1]): 4, 6. 
  • Amundsen, O. Delphin (20. januar 1923). «Generaltoldforpagtningen». Trondhjems Adresseavis. Omkring Hans Ulrich Møllmann : bidrag til Trondhjems personal- og kulturhistorie ([2]): 6, 7. 
  • Amundsen, O. Delphin (27. januar 1923). «Industrielle foretagender». Trondhjems Adresseavis. Omkring Hans Ulrich Møllmann : bidrag til Trondhjems personal- og kulturhistorie ([3]): 4, 6. 
  • Amundsen, O. Delphin (3. februar 1923). «"Møllmanngaarden" ("Harmonien")». Trondhjems Adresseavis. Omkring Hans Ulrich Møllmann : bidrag til Trondhjems personal- og kulturhistorie ([4]): 5. 
  • Bratberg, Terje (2009). «Hans Ulrich Mølmann». Norsk biografisk leksikon. 
  • Johansen, O.J. (1931). «Handelsslekten Mølmann». Trondhjem i svundne tider. Krogshus boktrykkeris forlag. s. 113–116.  [e-bok fra bokhylla.no]
  • Koren, Kristian (1906). «Trondhjems Sukkerraffinaderi». E. C. Dahls bryggeri, Trondhjem. Trondhjem: Aktietrykkeriet. s. 7–31.  [e-bok fra bokhylla.no]
  • Lysaker, Trygve (1973). Fra katedral til sognekirke 1537-1869. Land og kirke. s. 226–233. ISBN 8207000074. 
  • Schmidt, Olaus (1940). «Mølmann, Hans Ulrich». Norsk biografisk leksikon. 9. Oslo: Aschehoug. s. 577–580.  [e-bok fra bokhylla.no]
  • Supphellen, Steinar (1997). Innvandrernes by. Universitetsforl. s. 275–279. ISBN 8200228576.  [e-bok fra bokhylla.no]
  • Thaulow, Chr. (1919). Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1 1/2 aarhundrede (omfattende ca. 1300 Personer) : afsluttet omkring 1876. I kommission hos Holbæk Eriksen. s. 265–268.  [e-bok fra bokhylla.no]