Hopp til innhold

Max Amann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Max Amann
Max Amann (1891-1957) i SS-uniform på 1930-tallet. Foto: Deutsches Bundesarchiv
Født24. nov. 1891[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
München (Kongeriket Bayern, Det tyske keiserrike)
Død30. mars 1957[2][4][5]Rediger på Wikidata (65 år)
München
BeskjeftigelsePolitiker, journalist Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken
  • medlem av Riksdagen (1933-1945)
  • Reichspressekammer (1933–1945) Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (19211945)[6][7]
NasjonalitetTyskland
GravlagtOstfriedhof
Medlem avThuleselskapet
Sturmabteilung
Schutzstaffel[8]
Utmerkelser
6 oppføringer
Æreskorset
Blodordenen
NSDAPs partimerke i gull
NSDAP tjenestemedalje
Wound Badge (1918) in Black (ukjent)[6]
Jernkorset av 2. klasse (ukjent)[6]

Max Amann

Max Amann (født 24. november 1891 i München, død 30. mars 1957) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker, SS-general og journalist.

Han ble etter krigen dømt til 10 års arbeidsleir.

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig tjenestegjorde Amann i 16.reserveinfanteriregimentet (RIR 16) som innikk i 6. bayerske reservedivisjon. Regimentet var kjent under navnet «Regiment List» etter Julius List (1864–1914), som var dets første sjef. I dette regimentet kjempet visekorporal Adolf Hitler, og Amann var som feldwebel tidvis hans overordnede.[9][10] Hitler tjenestegjorde i hovedsak som ordonnans.[11]

Amann foreslo Hitlers forfremmelse til underoffiser.

Etter krigen vendte Amann hjem til München. Han var med i Thuleselskapet, og ble 1921 med i NSDAP (nazistpartiet); han hadde partibok nummer 3.[10] Hitler utpekte Amann til partiets første kasserer (1. Geschäftsführer der NSDAP) og pressesjef. I november 1923 forøvet Hitler det såkalte ølkjellerkuppet. Kuppet var mislykket, og Hitler og flere andre tilhengere ble internert på festningen i Landsberg am Lech.

Amann avtjente seks måneder i fengsel. Etter løslatelsen gav Hitler i 1925 Amann i oppdrag å bygge opp partiets bokforlag, Eher-Verlag.[10] Amann var ansvarlig for avisene Das Schwarze Korps og Völkischer Beobachter. Amann foreslo tittelen Mein Kampf på den boken som Hitler først hadde tenkt å kalle «Fire og et halvt års kamp mot løgner, dumhet og feighet» og ordnet med publiseringen av den.

Amann mistet sin venstre arm i samband med en jaktulykke i september 1931.[12]

Da nazistene i januar 1933 kom til makten i Tyskland fikk Amann, ved siden av Joseph Goebbels og Otto Dietrich, en vesentlig rolle i ensrettingen (Gleichschaltung) av den tyske presse. Amann ble ordførende i Rikets pressekammer (Reichspressekammer) og Rikets organisasjon for avisutgivere, og han kontrollerte dermed pressesensuren. Han sørget for at nazistene fikk kontroll over avisene i landet og fikk lagt ned aviser som ikke fullt ut støttet Hitler-regimet. I 1933 fikk NSDAP kontroll over 120 aviser og ukeblader, i 1939 kontrollerte partiet 2000 direkte.[13]

Den 30. juni 1934 var Amann til stede under mordaksjonen mot den homoseksuelle SA-Gruppenführer Edmund Heines.[14] I 1941 ble Max Amman forfremmet til Obergruppenführer i SS.

I 1943 inkorporerte han Alfred Hugenbergs aviskonsern i nazistpartiets eiendomsmasse.

Amann var den største avis-baronen i det tredje rike og profitterte økonomisk på nazismen. Amanns formue økte fra 108 000 i 1934 til 3 800 000 mark i 1944.

Etterkrigsoppgjøret

[rediger | rediger kilde]

Amann ble funnet skyldig i å ha vært en «hovedskyldig» (Hauptschuldiger) under rettsoppgjøret etter krigen. Han ble dømt til ti år i arbeidsleir i 1948, men han ble løslatt i 1953. Han ble fradømt eiendeler og pensjonsrettigheter og døde i fattigdom i München i 1957.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Wilhelm Baur, Rolf Rienhardt, Wilhelm Weiss: Max Amann - Ein Leben für Führer und Volk 1891-1941, Betriebsgemeinschaft Deutscher Verlag, Berlin, 1941
  • Oron J. Hale: The Captive Press in the Third Reich, Princeton, 1964
  • Robert S. Wistrich: Who's Who in Nazi Germany, Bonanza Books, 1982

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000578, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 15524095m[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id amann-max[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w68h28qz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c TracesOfWar, TracesOfWar person ID 41488, besøkt 7. desember 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Hitlers första krig: Adolf Hitler, soldaterna vid Regiment List och första världskriget. Lund: Historiska Media. 2011. s. 126. ISBN 978-91-86297-60-2. 
  10. ^ a b c Das Personenlexikon zum Dritten Reich (på tyska). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 14f. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  11. ^ Weber, sid. 128.
  12. ^ Miller, Michael D. & Collins, Gareth. «SS-Obergruppenführer & General der Polizei: Max Amann». Axis Biographical Research (på engelska). Arkivert fra originalen 20. desember 2011. Besøkt 20. desember 2011. 
  13. ^ Jeffrey Herf: L'ennemi juif : la propagande nazie, 1939-1945, Calmann-Lévy, 2011, ISBN978-2-702-14220-2
  14. ^ Hans-Günther Seraphim (Hrsg.): Das politische Tagebuch Alfred Rosenbergs. 1934/35 und 1939/40. Dokumentation. München 1964, S. 45. (Der Herausgeber war der Bruder von Peter-Heinz Seraphim.)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]