Max Amann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For den tyske vannpolospilleren, se Max Amann (vannpolo)
Max Amann
Bundesarchiv Bild 119-2186, Max Amann.jpg
Max Amann (1891-1957) i SS-uniform på 1930-tallet. Foto: Deutsches Bundesarchiv
Født 24. november 1891
München
Død 30. mars 1957 (65 år)
München
Yrke Politiker, journalist
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Thuleselskapet, Sturmabteilung
Utmerkelser Jernkorset, Æreskorset, Blodordenen, Goldenes Parteiabzeichen der NSDAP, NSDAP tjenestemedalje

Max Amann

Max Amann (født 24. november 1891 i München, død 30. mars 1957) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker og journalist.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig tjenestegjorde Amann i 16.reservinfanteriregimentet (RIR 16) som innikk i 6. bayerske reservedivisjon. Regimentet var kjent under navnet «Regiment List» etter Julius List (1864–1914), som var dets første sjef. I dette regimente kjempet visekorporal Adolf Hitler, og Amann var som feldwebel tidvis hans overordnede.[1][2] Hitler tjenestegjorde i hovedsak som ordonnans.[3]

Amann foreslo Hitlers forfremmelse til underoffiser.

NSDAP[rediger | rediger kilde]

Eter krigen vendte Amann hjem til München. Han var med i Thuleselskapet, og ble 1921 med i NSDAP (nazistpartiet); han hadde partibok nummer 3.[2] Hitler utpekte Amann til partiets første kasserer (1. Geschäftsführer der NSDAP) og pressesjef. I november 1923 forøvet Hitler det såkalte ølkjellerkuppet. Kuppet var mislykket, og Hitler og flere andre tilhengere ble internert på festningen i Landsberg am Lech.

Amann avtjente seks måneder i fengsel. Etter løslatelsen gav Hitler i 1925 Amann i oppdrag å bygge opp partiets bokforlag, Eher-Verlag.[2] Amann var ansvarlig for avisene Das Schwarze Korps og Völkischer Beobachter. Amann foreslo tittelen Mein Kampf på den bok som Hitler først hadde tenkt å kalle «Fire og et halvt års kamp mot løgner, dumhet og feighet» og ordnet med publiseringen av den.

Amann mistet sin venstre arm i samband med en jaktulykke i september 1931.[4]

Da nazistene i januar 1933 kom til makt i Tyskland fikk Amann, ved siden av Joseph Goebbels og Otto Dietrich, en vesentlig rolle i ensrettingen (Gleichschaltung) av den tyske presse. Amann ble ordførende i Rikets pressekammer (Reichspressekammer) og Rikets organisasjon for avisutgivere, og han kontrollerte dermed pressesensuren. Han sørget for at nazistene fikk kontroll over avisene i landet og fikk lagt ned aviser som ikke fullt ut støttet Hitler-regimet. I 1933 fikk NSDAP kontroll over 120 aviser og ukeblader, i 1939 kontrollerte partiet 2000 direkte.[5]

Den 30. juni 1934 var Amann til stede under mordaksjonen mot den homoseksuelle SA-Gruppenführer Edmund Heines.[6] I 1941 ble Max Amman forfremmet til Obergruppenführer i SS.

I 1943 inkorporerte han Alfred Hugenbergs aviskonsern i nazistpartiets eiendomsmasse.

Amann var den største avis-baronen i det tredje rike og profitterte økonomisk på nazismen. Amanns formue økte fra 108 000 i 1934 til 3 800 000 mark i 1944.

Etterkrigsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Amann ble funnet skyldig i å ha vært en «hovedskyldig» (Hauptschuldiger) under rettsoppgjøret etter krigen. Han ble dømt til ti år i arbeidsleir i 1948, men han ble løslatt i 1953. Han ble fradømt eiendeler og pensjonsrettigheter og døde i fattigdom i München i 1957.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wilhelm Baur, Rolf Rienhardt, Wilhelm Weiss: Max Amann - Ein Leben für Führer und Volk 1891-1941, Betriebsgemeinschaft Deutscher Verlag, Berlin, 1941
  • Oron J. Hale: The Captive Press in the Third Reich, Princeton, 1964
  • Robert S. Wistrich: Who's Who in Nazi Germany, Bonanza Books, 1982

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hitlers första krig: Adolf Hitler, soldaterna vid Regiment List och första världskriget. Lund: Historiska Media. 2011. s. 126. ISBN 978-91-86297-60-2. 
  2. ^ a b c Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tyska). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 14f. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  3. ^ Weber, sid. 128.
  4. ^ Miller, Michael D. & Collins, Gareth. «SS-Obergruppenführer & General der Polizei: Max Amann». Axis Biographical Research (engelska). Arkivert fra originalen 2011-12-20. Besøkt 20. desember 2011. 
  5. ^ Jeffrey Herf: L'ennemi juif : la propagande nazie, 1939-1945, Calmann-Lévy, 2011, ISBN978-2-702-14220-2
  6. ^ Hans-Günther Seraphim (Hrsg.): Das politische Tagebuch Alfred Rosenbergs. 1934/35 und 1939/40. Dokumentation. München 1964, S. 45. (Der Herausgeber war der Bruder von Peter-Heinz Seraphim.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]