Ernesto Cardenal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ernesto Cardenal
Ernesto Cardenal 2010.JPG
FødtErnesto Cardenal Martínez
20. januar 1925 (93 år)
Granada
Utdannet ved Columbia University, Faculty of Philosophy and Literature
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Lyriker, katolsk prest, billedhugger, maler, teolog, oversetter
Parti Den sandinistiske frigjøringsfront
NasjonalitetNicaragua
LivssynDen romersk-katolske kirke
Medlem avAcademia Mexicana de la Lengua
Utmerkelser
9 oppføringer
Augusto César Sandino-ordenen, De tyske bokhandlernes fredspris, Pablo Nerudas latinamerikanske lyrikerpris, Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst, Dronning Sofias pris for ibero-amerikansk poesi, Theodor-Wanner-prisen, æresdoktor, José Marti-ordenen, Q3885401
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Ernesto Cardenal Martínez (født 20. januar 1925 i Granada i Nicaragua) er en katolsk prest og dikter. På 1970- og 1980-tallet var han en av Latin-Amerikas mest kjente frigjøringsteologer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cardenal stammer fra en svært velstående familie av spansk herkomst.[trenger referanse] Pedro Joaquín Chamorro er hans nevø.[1] Han begynte sin skolegang i Léon, og ble så elev ved jesuittenes kollegium i Granada. På denne tiden begynte han så smått sin diktning, da først for det meste elegiske kjærlighetsdikt.[trenger referanse]

Fra 1942 til 1946 studerte han filosofi og litteraturvitenskap ved Universidad Nacional Autonoma i Mexico, deretter til 1949 ved Columbia University i New York. Fra 1949 og 1950 reiste han i Italia, Spania og Sveits. Ved slutten av 1950-årene studerte han teologi i Mexico og Columbia.

Opposisjon[rediger | rediger kilde]

Nicaragua var et diktatur fra 1935 til 1979. I 1950-årene var Cardenal aktiv i kampen mot diktaturet, som medlem av den opposisjonelle ungdomsbevegelse UNAP. I 1954 var han med på et forsøkt opprør mot diktatoren Anastasio Somoza García; planene ble røpet og mange av hans venner døde da myndighetene slo ned på opposisjonen. Cardenal unnslapp med nød og neppe massakren.[trenger referanse] Han fortsatte å kritisere diktatoren med litterære midler, blant annet med et smededikt om hans far «Tacho» Somoza. I 1956 måtte han forlate landet.

Munk[rediger | rediger kilde]

Han flyktet til USA og levde et munkeliv i trappistklosteret Gethsemani i Kentucky. I 1960-årene vendte han tilbake og grunnla et kristent fellesskap på Solentiname, en liten øygruppe i Nicaraguasjøen.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han deltok i den folkelige oppstanden som til slutt felte diktatoren i 1979, og ble kulturminister i den nye, revolusjonære regjeringen som utgikk fra sandinistene (FSLN). Diktene og tekstene hans er oversatt til mange språk. Det som kanskje har vakt mest oppsikt, er de latinamerikanske salmene hans, som ble skrevet i 1960-årene.[trenger referanse]

Cardenal forlot FSLN i 1994 i protest mot den autoritære retning som Daniel Ortega tok partiet, men insisterte på at han beholdt sine venstreradikale overbevisninger intakt.[trenger referanse] Han er med blant rådgiverne for TV-stasjonen TeleSUR.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helmut H. Koch (1992). Ernesto Cardenal. München: edition text + kritik. «Schreiben andernorts» 
  • Guido Heinen (1995). „Mit Christus und der Revolution“. Geschichte und Wirken der „iglesia popular“ im sandinistischen Nicaragua (1979–1990). Stuttgart u. a.: Kohlhammer Verlag. s. 344. «Münchner Kirchenhistorische Studien 7; Münchener Universitätsschriften» 
  • Carl-Jürgen Kaltenborn (1981). "Auferstehung für die Völker. Prosa und Lyrik von Ernesto Cardenal. Mit einer Einführung. Berlin: Union Verlag. 
  • William Rowe: Ernesto Cardenal. Eros, Glaube und die Folgerichtigkeit des Epischen. In: Nana Badenberg, Florian Nelle, Ellen Spielmann (Hg.): Exzentrische Räume. Festschrift für Carlos Rincón. Verlag Hans-Dieter Heinz, Stuttgart 2000. ISBN 3-88099-678-4. S. 209–228.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ernesto Cardenal: La revolución perdida. Memorias, Bd. 3. 2. Auflage, Managua: Anamá, 2004, S. 65.