Fred Hoyle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fred Hoyle
Født24. juni 1915[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bingley
Død20. aug. 2001[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
Bournemouth[5]
BeskjeftigelseManusforfatter, astronom, skribent, fysiker, universitetslærer, matematiker, sakprosaforfatter, science fiction-forfatter, astrofysiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Plumian Professor of Astronomy and Experimental Philosophy (1957–1972) Rediger på Wikidata
Utdannet vedEmmanuel College (19331939)[5]
Bingley Grammar School (19261932)[5]
Doktorgrads-
veileder
Rudolf E. Peierls[6]
Paul Dirac
Maurice Pryce
BarnGeoffrey Hoyle
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avRoyal Society
American Academy of Arts and Sciences
American Philosophical Society[7]
American Association for the Advancement of Science[7]
National Academy of Sciences (1969–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)
Utmerkelser
17 oppføringer
Fellow of the Royal Society (1957)[8]
Royal Medal (1974)[5]
Kalinga-prisen (1968)[5]
Balzanprisen (1994)[9]
Henry Norris Russell Lectureship (1971)[10]
Royal Astronomical Societys gullmedalje (1968)[5]
Karl Schwarzschild-medaljen (1992)[5]
Bruce-medaljen (1970)[5]
Richtmyer Memorial Lecture Award (1964)[11]
Knight Bachelor (1972)[5]
Bakerian Lecture (1968)
Mayhew Prize (1936)[5]
Crafoord Prize in Astronomy (1997)[5]
Guthrie Lecture (1960)[12]
Smith's Prize (1938)[5]
Karl G. Jansky Lectureship (1969)
Royal Society Bakerian Medal
ArbeidsstedCardiff University (19752001) (verv eller stilling: adjungert professor)[13][14]
University of Cambridge (19451972)[5][15]
Victoria University of Manchester (19722001) (verv eller stilling: adjungert professor)[13][14]
Admiralitetet (19391945)[5]
FagfeltAstronomi
Doktorgrads-
studenter
16 oppføringer
Jayant Narlikar (1963)[16]
Cyril Domb (1949)[16]
John Moffat (1958)[5]
Leon Mestel (1951)[16]
Raymond McLenaghan (1968)[16]
Peter Philip Eggleton (1966)[16]
Sverre Aarseth (1963)[16]
Dorothy Joan Crampin (1961)[16]
James Dungey (1950)[16]
John Faulkner (1964)[16]
Kenneth Griffiths (1964)[16]
Robert S. Stobie (1968)[16]
Chandra Wickramasinghe (1963)[16]
Christine M. Bondi (1950)[16]
Peter Alan Sweet[16]
John Gribbin (1971)[16]
Kjent for
8 oppføringer
Hoyle's fallacy
The Black Cloud
A for Andromeda
Diseases from Space
Fifth Planet
Ossian's Ride
October the First Is Too Late
B²FH paper

Fred Hoyle (født 24. juni 1915, død 20. august 2001) var en britisk astronom, best kjent for sin teori om stjernenukleosyntese og for sine kontroversielle standpunkter i andre vitenskapelige aspekter, spesielt hans avstandtagen fra det han selv i nedsettende øyemed kalte Big Bang-teorien, et begrep han dermed selv ga liv til i et radioprogram på BBCs Third Programme i 1949.[17]

Han arbeidet det meste av sitt liv på Instituttet for Astronomi i Cambridge, og han var også instituttets leder i flere år.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha gått på Bingley Grammar School i Bingley i West Yorkshire, studerte Fred Hoyle først matematikk ved Emmanuel College ved University of Cambridge.[18] I 1939 giftet han seg med Barbara Clark, som han ikke lenge tidligere hadde møtt.[19]

Forskerkarriere[rediger | rediger kilde]

Høsten 1940, under andre verdenskrig, forlot han Cambridge for å arbeide i Portsmouth innen radarforskning for det britiske admiralitet.[3] Han utarbeidet blant annet en metode for å bestemme høyden på innkommende fly. To av hans kolleger i dette viktige prosjektet var Thomas Gold og Hermann Bondi, som han hadde hyppige og dyptgående diskusjoner med om kosmologi, et emne som i økende grad fascinerte ham. Som en del av radarprosjektet kunne Hoyle også reise til Nord-Amerika flere ganger, noe han også brukte til å snakke med astronomer. Allerede på den første av disse reisene hadde han lært om både supernovaer og kjernefysikkbegrepet plutoniumimplosjon og funnet likheter mellom de to fenomenene, noe som inspirerte ham til å skrive en første artikkel om nukleosyntesen til supernovaer.

Hoyle utarbeidet sammen med Thomas Gold og Hermann Bondi den lenge «riktige» (generelt ansett som korrekte) hypotesen om et univers uten begynnelse, steady state-teorien. De stred lenge mot forskere som gikk inn for et startpunkt (Big Bang) om hvem som hadde rett hypotese, men nye observasjoner viste til slutt at det var Hoyle og hans venner som var på feil spor.

Oversikt av Trippel-alfaprosessen.

Kritikk var kjennetegnende for Fred Hoyle, og han ble involvert i flere kontroverser, dels på grunn av sine holdninger som ofte stred mot gjeldende konsensus, men også på grunn av direkte uttalelser, som for eksempel da han lekket til en avis at han mente at nobelprisen til Antony Hewish i virkeligheten skulle ha gått til eller ha inkludert Jocelyn Bell, som var den som faktisk oppdaget pulsarer, det som var bakgrunnen for prisutdelingen, mens Hewish kun var hennes overordnede.

Fred Hoyles kollega og medarbeider, William Alfred Fowler, fikk i 1983 nobelprisen for kjernereaksjoner og dannelsen av grunnstoffer i verdensrommet. Der var en generell undring blant astronomer over at Fred Hoyle ikke var inkludert, ettersom han hadde vært en pioner innen dette felt. Fowler understrekte selv offentlig etter å ha fått prisen at Hoyle var grunnleggeren av kjernesyntese. Spekulasjonene gikk på at Fred Hoyle ble utelatt dels på grunn at uttalelserne om Hewish, og dels fordi han så ofte hadde forsvart ideer som viste seg å være uholdbare. [20]

Hoyle har også feilaktig hevdet at fossilfunnet av det som ble kalt urfuglen Archaeopteryx skulle ha vært en forfalskning.

Science fiction-forfatter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å være astronom, skrev Hoyle også en rekke science fiction-bøker, flere av dem i samarbeid med sønnen Geoffrey Hoyle. Den kanskje mest bemerkede er hans første roman, The Black Cloud, i hvilken det viser seg at mesteparten av intelligent liv i universet tar formen av interstellare gassskyer. Disse blir overrasket over at intelligent liv kan oppstå på planeter.

Fred Hoyle døde i Bournemouth etter en rekke hjerneslag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 26295[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 26923[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0033086[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o MacTutor History of Mathematics archive[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Mathematics Genealogy Project, genealogy.math.ndsu.nodak.edu, besøkt 1. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ royalsocietypublishing.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ MacTutor[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ aas.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ aapt.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ doi.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b royalsocietypublishing.org, side(r) 241[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b www.theguardian.com, besøkt 27. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.esa.int, besøkt 27. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Continuous Creation, Radio Times, BBC, 27. mars 1949, issue 1328.
  18. ^ Patrick Moore: Hoyle, Sir Fred (1915–2001). I: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press, 2009.
  19. ^ Patrick Mason: Sir Fred Hoyle (1915–2001), Yorkshire Philosophical Society (lest 8. juni 2013)
  20. ^ Arp, Halton, “Research with Fred”, Astrophysics and Space Science 285, 451-57 (2003)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]