Franz Reinisch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Franz Reinisch
Født1. feb. 1903[1][2]Rediger på Wikidata
Levis, Feldkirch
Død21. aug. 1942[1][2]Rediger på Wikidata (39 år)
Brandenburg an der Havel[3]
BeskjeftigelseKatolsk prest Rediger på Wikidata
NasjonalitetØsterrike
GravlagtWilten Basilica churchyard
Medlem avKÖHV Leopoldina Innsbruck
KÖStV Sternkorona Hall
Franz Reinisch på Commons

Franz Reinisch SAC (født  1. februar 1903 i Feldkirch-Levis i Vorarlberg i Østerrike, død 21. august 1942 i Brandenburg an der Havel i Tyskland) var en katolsk prest tilhørende pallottinerne. Han og nektet å avlegge troskapsed til Hitler, og ble derav dømt til døden og henrettet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Franz Reinisch ble født 1. februar 1903 i Feldkirch i Østerrike,[4] og døpt neste dag. Hans foreldre dedikerte dåpen til Jomfru Maria. Reinisch vokste opp med to brødre og to søstre. Hans far, dr. Franz Reinisch, var finanstjenestemann og flyttet ofte mens Reinisch var barn. Familien til Feldkirch flyttet først til Bolzano, Bruneck og til slutt til Innsbruck. I løpet av sin tid i Bolzano, overlevde Reinisch en alvorlig sykdom.

Fra høsten 1914 gikk Franz Reinisch og hans bror Andreas på et fransiskaner-gymnasium i Tirol. I 1919 delte de to brødre leilighet for å bli mer selvstendig. Reinisch fortalte dette senere, og erindret at de den gangen gjorde det bra i skolen.

Studier[rediger | rediger kilde]

Reinisch begynte å studere jus 28. september 1922 ved Leopold-Franzens Universitetet i Innsbruck. Hans motto var avledet fra mottoet til hans brorskapsklubb, som var «fast som fjell av hjem, vår tro på Jesus Kristus og Maria». Et år senere arbeidet han i Kiel, på en coroners kontor, hvor han ble midlertidig medlem av AV-Rheno Guestfalia Kiel. I løpet av denne tiden tok han en tre ukers ferie. Gjennom sine opplevelser i havnebyen bestemte han seg for å bli prest. I Innsbruck begynte han høsten 1923 å studere teologi og filosofi. 22 år gammel tok Reinisch et seminar i Brixen. Her fikk han først kontakt med pallottinerprester og etablerte et nært vennskap med pallottinerpresten Richard Weickgenannt SAC.[5] Gjennom ham sluttet han seg til Schönstattbevegelsen. I løpet av Advent deltok han i en pilegrimsreise til Roma. Høydepunktet i denne vandringen var en pavelig audiens, julaften 1926.

To år senere, 29. juni 1928, ble han ordinert til prest i Innsbruck domkirke. I det samme året, 3. november tok han opphold i pallottinerklosteret Untermerzbach i Bamberg. Her ble han konfrontert med strenge interne regler. Han lærte å avstå seg fra å røyke. Helt i begynnelsen av studieperioden kastet Reinisch 150 sigaretter. Etter bare tre uker i novisiatet planla han å rømme. Reinisch prøvde å flykte over klostermuren en kveld. Men da han passerte Lourdesgrotten kunne han ikke fortsette. Han sa senere at det var som om noen holdt ham tilbake. Denne kvelden var for ham den avgjørende hendelse i hans utdanning. I Salzburg avsluttet han sin teologiske studier høsten 1932.

Tiden i Schönstatt[rediger | rediger kilde]

I 1933 reiste Reinisch til Augsburg. Her ble han ansvarlig for ungdomsarbeid og raskt viste sitt talent som forkynner. Blant de unge fant han mange entusiastiske tilhørere. Gjennom et prestelig magasin lærte han først om Schoenstatt. Fem år senere, i 1938, etter flere overføringer til Konstanz, Hohenrechberg, til St. Paul's hjem i Bruchsal, Salzburg og Untermerzbach, kom han til slutt til Schönstatt. Her ble Franz Reinisch betrodd misjonsarbeid blant menn. Han holdt her spesielt mange samlinger og konferanser. Fra Schönstatt tok han mange turer over hele Tyskland. Han etablerte også et nært forhold til Father Josef Kentenich. Tidlig begynte han å konfrontere den nye ideologien om nasjonalsosialismen.[6] Hans problemer med loven begynte da Gestapo ble klar over hans taler, der han åpent tilkjennega uforlikelighet mellom Kristendommen og det Nazistiske regimet. Dette var årsaken til at han fikk et forbud mot prekener og taler 12. september 1940. Han tok opp arbeidet for kirken ved å oversette kirkelige meldinger og tekster fra italiensk til tyske magasiner. Han trosset forbudet og fortsatte å holde foredrag.

Samvittighetavgjørelse[rediger | rediger kilde]

«‘Jeg, som en kristen og østerriker kan aldri avlegge troskapsed til en mann som Hitler. Det må være folk som protesterer mot misbruk av myndighet, og jeg føler meg kallet til denne protest»’. – Franz Reinisch

Den 12. september 1941 fikk Reinisch innkallelse til Wehrmacht. På denne tiden var han overbevist om at Hitler var personifiseringen av Antikrist. Han nektet å avlegge troskapsed til Hitler, selv om mange hadde forsøkt å overbevise ham om noe annet. Father Josef Kentenich, som på denne tiden var i konsentrasjonsleir i Dachau, styrket ham i sin avgjørelse. På tidspunktet for avgjørelsen av sin samvittighet knelte og bad han ofte foran bildet av Maria i Helligdommen i Schönstatt: «Kjære Mor Tre ganger Beundringsverdig, la meg leve som en trofast Schönstattapostel og dø!». Tirsdag 1942 før påske ble han innkalt til de væpnede styrkene. Under sine bønner besluttet han definitivt ikke å avlegge troskapseden. Under et besøk til Innsbruck, fortalte han sine foreldre om sin beslutning.

Den 15. april 1942 kom Reinisch en dag senere enn avtalt til brakkene i Bad Kissingen og erklærte straks at han nektet å sverge troskapsed til Hitler. Han bemerket offentlig at han ville sverge troskap til det tyske folk, men ikke Adolf Hitler. Han ble arrestert og brakt for krigsretten, beskyldt for å undergrave militær moral.[7] Rettssaken tok tid og deretter ble han brakt til Berlin-Tegel fengsel, der den første fengselskapellan nektet ham nattverd for unnlatelse av å gjøre sin plikt. I august ble han flyttet til Brandenburger i Berlin, hvor en domstol dømte ham. I fengselet skrev han diktet "You’re the Great People", som en klagesang i påvente av sin dødsdom. Den 20. august 1942 ble dødsdommen lest opp klokken 20:00 av statsadvokaten. Reinisch kommenterte,

«fangen er ikke en revolusjonær, en revolusjonær er en stat eller en felles fiende som kjemper med knyttnever og vold. Her er en katolsk prest med bare våpen av Ånd og Tro. Og han vet hva han kjemper for»!

Reinisch ba om natten da han skrev et avskjedsbrev til sine foreldre og søsken. Et av de siste ord til hilsen fra fengselscellen var «kjærlighet og lidelse til glede. F. Reinisch». Den 21. august 1942 gjorde han sin siste bekjennelse ved midnatt og kl. 01:00 fikk han den hellige nattverd. Kl. 03:00 han ga alt han eide til sin familie, inkludert en klut fra nattverden som ble pakket med hans kors og rosenkrans, noen bøker og papir. Kl. 03:30 ble sko og sokker tatt av, hans hender ble bundet bak på ryggen, og han ble ført inn i kjelleren til eksekusjonskammeret. Kl. 05:03 ble han halshugget ved giljotinen. Hans aske ble gravlagt ved siden av det opprinnelige bønnerom i Schoenstatt.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Reinisch holdning oppfordret andre fanger dømt for lignende handlinger, for eksempel Franz Jägerstätter, i sin beslutning om å nekte militærtjeneste, som ble henrettet i 1943. .

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Den 28. mai 2013 startet biskopen i Trier, Stephan Ackermann, prosessen for saligkåring av Reinisch. Denne prosessen ble ledet av fader Heribert SAC.

Hans festdag er 21. august.

I hans fødeby, Feldkirch, er en vei oppkalt etter ham, og i Innsbruck/Wilten er det et veiskilt, Pater-Reinisch-Allé som ble innviet i 1983. I 2001, i Vallendar er Fader Franz Reinisch-broen oppkalt etter ham. I Friedberg (Bayern) er en gate oppkalt etter ham, og Schoenstatts ungdom i Erkebispedømmet Bamberg ga sitt hus navnet Reinisch Memorial Kapell i Katedralen Passau.

I 2001 beæret Bad Kissingen ham med en minnestein. Også her finnes Farther-Reinisch-hus.

Schoenstatt-bevegelsen i bispedømmet Würzburg ble oppkalt etter ham i 1979. Pallotinerzentrum i Slottet Hersberg i Immenstaad har en plakett dedikert til Reinisch.

Reinisch er også æret i Katedralen i Passau i Memorial Kapell.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Ökumenisches Heiligenlexikon, Ökumenisches Heiligenlexikon ID F/Franz_Reinisch.html[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «"Prosessen av beatification av Fr. Franz Reinisch", Societas Apostolatus Catholici». Arkivert fra originalen 27. mai 2015. Besøkt 27. januar 2018. 
  5. ^ Dagbok av Franz Reinisch (på tysk) besøkt på siden for beatification av Franz Reinisch på 5. juli 2014.
  6. ^ "Katolsk Prest Franz Reinisch Memorial", Eaglehorse Arkivert 17. juli 2013 hos Wayback Machine.
  7. ^ Kaligofsky, Werner. Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H. Kreutzberg: Franz Reinisch – ein Märtyrer våre Zeit. Limburg an der Lahn 1953.
  • Klaus Brantzen (Hrsg.): Im Angesicht des Todes. Tagebuch aus dem Gefängnis. Neuwied, Neuwied 1987.
  • Klaus Brantzen (Hrsg.): Märtyrer der Gewissenstreue. Neuwied, Neuwied 1987.
  • Karl von Vogelsang-Institut (Hrsg.): Gelitten für Österreich. Christen und Patrioten i Verfolgung und Widerstand. Norka, Wien 1989, ISBN 3-85126-007-4.
  • Provinzialat der Süddeutschen Pallottinerprovinz (Hrsg.): Widerstand aus dem Over. Dokumentation. Und Vorträge Gottesdienst zum 50. Todestag von Pater Frans Reinisch SAC. Hofmann-Dr., Friedberg bei Augsburg 1992.
  • Jutta Dirksen: Wagnis Freiheit. Pater Frans Reinisch. Patris, Vallendar-Schönstatt 1993, ISBN 3-87620-167-5.
  • Klaus Brantzen: Pater Frans Reinisch – sein Lebensbild. Ein Mann steht zu seinem Gewissen. Neuwied, Neuwied 1993.
  • Klaus Brantzen: Materialien über Franz Reinisch. Forschungsinst. Brenner-Archiv, Innsbruck 1996.
  • Wojciech Kordas: Mut zum Widerstand. Die Verweigerung des Fahneneids von Franz S. Reinisch als prophetischer Protest. EOS, St. Ottilien 2002, ISBN 3-8306-7109-1.
  • Heribert Niederschlag: Prophetischer Protest. Der Entscheidungsweg von Franz S. Reinisch. Patris, Vallendar-Schönstatt 2003, ISBN 3-87620-252-3.
  • (de) Ekkart Sauser: «Reinisch, Franz» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 1558–1559.
  • Christian Feldmann: Einen Eid auf Hitler? Nie! Franz Reinisch: Ein Leben für die Menschenwürde. Patris, Vallendar-Schönstatt 2012, ISBN 978-3-87620-310-2. Pallotti Verlag, Friedberg 2012, ISBN 978-3-87614-080-3
  • Franz-Josef Tremer: "Bei mir beißen die auf Granit" – Der Kriegsdienstverweigerer Franz Reinisch. I: epd. Dokumentation, Frankfurt am Main, 2008 Nr. 2, 53-59, ISSN 1619-5809.
  • Franz-Josef Tremer: Radikal gelebtes Christentum. Pater Reinisch und seine "politische Inscriptio". I: REGNUM. 34. Jg. H. 4. Nov. 2000, 170-178, ISSN 0341-3322.
  • Franz-Josef Tremer: Brüder im Geiste. Franz der Jägerstätter und Reinisch der Schönstätter. I: REGNUM. 41. Jg. H. 4. Dez. 2007,179–188, ISSN 0341-3322.
  • Franz-Josef Tremer: "Bei mir beißen die auf Granit". Franz Reinisch – ein "Befreiungstheologe" aus Schönstatt. I: REGNUM. 44. Jg. H. 4. Nov. 2010, 177-187, ISSN 0341-3322.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Franz_Reinisch&oldid=24209797»