Coroner (yrke)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karikaturtegning fra 1826

Coronerlikskueformann»[1]) er en embetsmann i Storbritannia, Samveldet og USA. En coroners oppgave er å finne dødsårsaken til personer som blir funnet døde samt medvirke til å utrede dødsårsaken. Coronersystemet ble innført i Storbritannia i 1275.[2][3] I England var coroner opprinnelig kronens tjenestemann blant annet for inndrivelse av ubetalte bøter.[4]

Coroner's Court i London Road Fire Station, Manchester
Rettsbygningen til coroner i den australske delstaten New South Wales.

I motsetning til en medical examiner, som er rettsmedisinsk utdannet[2], trenger ikke en coroner nødvendigvis medisinsk embetseksamen. En coroner er ofte jurist og leder likskue (inquest) på vegne av staten.[5][6] Coroner har ofte bistand av en jury av lekfolk. I Storbritannia var coroner et verv der innehaveren ble utpekt av grevskapsrådet på livstid.[7] Dersom coroner konkluderer med at dødsfall skyldes en straffbar handling overlates saken til politi for videre etterforskning. Før 1933 kunne britisk coroner også innlede straffesaken dersom det likskue ledet til mistanke mot en person.[8] Opplysninger fra likskuet kan brukes som bevis en senere straffesak.[9]

Valg til coroner har vært praktisert i USA og det var ikke krav om juridiske eller medisinske kvalifikasjoner. Systemet ble kritisert for upålitelige avgjørelser og tidlig på 1900-tallet ble det reformert i flere stater i USA. For eksempel New York City innførte i 1918 chief medical examiner til å utføre forundersøkelser og vitneavhør ved mistenkelige dødsfall, men uten myndighet til å sikte eller arrestere noen.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Åge (2000). Engelsk-norsk juridisk ordbok / English-Norwegian dictionary of law. Oslo: Cappelen akademisk forl. ISBN 8202196450. 
  2. ^ a b Kriminalteknisk håndbok: håndbok i politietterforsking. Oslo: Teknologisk forlag. 1970. s. 287. ISBN 8251201276. 
  3. ^ Lasson, P.C. (1858). Om Strafferetspleiens Historie i ældre Tider, især de Edsvornes og Folkeretternes. Kristiania: Det Steenske Bogtrykkeri. 
  4. ^ a b Harbitz, Francis (1950). Lærebok i rettsmedisin. Oslo: A.W. Brøgger. 
  5. ^ Skjoldmo, Sissel (1978). Gloser og spørsmål til Penguin-utgaven av Graham Greene: The third man: bokmål/nynorsk. Oslo: Fabritius. ISBN 8207004061. 
  6. ^ German, William Mc. Kee (1946). Anonyme leger. Oslo: Eckardts bokhandel. 
  7. ^ Western, Aug. (1908). Omrids av engelske institutioner for det sproglig-historiske gymnasium. Kristiania: Aschehoug. 
  8. ^ Western, Aug. (1856-1940) (1944). Outlines of English institutions: for the use of schools. Oslo: Aschehoug. 
  9. ^ Sager, H.C. (1864). Reformen i den danske Strafferetspleie. Rudkjøbing: [s.n.]