Francesco Giuseppe Lardone
| Francesco Giuseppe Lardone | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. jan. 1887 Italia | ||
| Død | 30. jan. 1980 (93 år) Moretta | ||
| Beskjeftigelse | Universitetslærer, katolsk prest (1910–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | USA Italia (1946–1980) Kongedømmet Italia (1887–1946) | ||
Francesco Giuseppe Lardone (født 12. januar 1887 i Moretta i Piemonte i Italia; død 30. januar 1980 samme sted) var titulærerkebiskop og diplomat tilknyttet Den hellige stol. Han spilte en nøkkelrollet i arrangeringene som muliggjorde for biskoper i kommunistisk styrte land i Øst-Europa å delta på Andre Vatikankonsil (1962-1965).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Francesco Lardone, sønn av Emanuele Lardone og Placida Minardi, studerte ved Det pavelige teologiske fakultet i Torino, Det kongelige universitet i Torino (paleografi og diplomati)[1] og Den pavelige skole for kanonisk rett i Torino.
Prest[rediger | rediger kilde]
Erkebiskopen av Torino, kardinal Agostino Richelmy, ordinerte Lardone til prest den 29. juni 1910 i Torino. I 1924, i en alder av 38 år, ble han utnevnt til professor i kanonisk rett ved Catholic University of America i Washington, D.C. Han ble værende i denne stillingen til 1949. Under oppholdet i USA ble han amerikansk statsborger.
Som en seriøs og pålitelig diplomat fra Den hellige stol ble han ansett som en ekspert på datidens internasjonale politikk.
Titulærerkebiskop, nuntius til Haiti og til Den dominikanske republikk[rediger | rediger kilde]
Pave Pius XII utnevnte ham til titulærerkebiskop av Rhizaeum og apostolisk nuntius til Haiti og Den dominikanske republikk den 21. mai 1949. Den apostoliske delegat til Amerikas forente stater, Amleto Giovanni Cicognani, ordinerte ham til biskop den 30. juni samme år; medkonsekratorer var Patrick Aloysius O'Boyle, erkebiskop av Washington, og Egidio Vagnozzi, apostolisk delegat til Filippinene.
Nuntius til Peru[rediger | rediger kilde]
Fra 1953 til 1959 var Lardone nuntius til Peru.
Nuntius til Tyrkia[rediger | rediger kilde]
I 1959 ble erkebiskop Lardone sendt til Istanbul som apostolisk internuntius av pave Johannes XXIII, som han hadde møtt i løpet av sin tid som ung journalist for L'Osservatore Romano. Hans hovedoppgave var å vurdere om fiendtligheten mellom den konsoliderte regjering i Moskva og den katolske kirke kunne løses. Han var den første diplomat fra Den hellige stol som reiste til Istanbul, 507 år etter Isidor av Kiev.
I følge erkebiskop Loris Francesco Capovilla, pave Johannes XXIIIs personlige sekretær, utnevnte paven Lardone til kardinal in pectore den 28. mars 1960, ved hans andre konsistorium. Utnevnelsen ble ikke kunngjort på grunn av Lardones følsomme politiske stilling. Angående denne sak sa Capovilla i et intervju i juni 2007 at Lardone hadde nektet å godta kardinal rang for å unngå å måtte gå av som apostolisk nuntius til Tyrkia. Lardones intensjon var å gjøre det mulig for biskopene i land utenfor jernteppet å delta på Det andre Vatikankonsil. Hvis Lardone hadde akseptert utnevnelsen, ville han ikke ha kunnet bli i Istanbul; hans videre diplomatiske aktivitet og mekling med regjeringene bak jernteppet ville ha blitt umulig.
Hvis Lardone hadde akseptert nominasjonen, og siden det ikke var noen realisme for en kardinal i Tyrkia, ville han ha måttet flytte til Belgia, og dermed ville han ha avbrutt hans diplomatiske og meklingsaktivitet som gikk via kontakter i Istanbul til de relevante myndigheter bak jernteppet.
Erkebiskop Lardone avsluttet sin tjeneste som internuntius i 1966, tre år etter at pave Johannes XXIII døde.
Francesco Giuseppe Lardone er gravlagt i sognekirken Moretta. Han overlot sitt hus til menigheten i Moretta, som tok det i bruk som et katekesenter og et sted for samfunnsmøter.
Skrifter[rediger | rediger kilde]
- Airspace rights in Roman law. 1931.
- The imperial constitutions in the Institutes of Gaius. 1933.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
- Kardinal Raffaele Carlo Rossi (1876–1948) *1920
- Kardinal Amleto Giovanni Cicognani (1883–1973) *1933
- Erkebiskop Francesco Giuseppe Lardone (1887-1980) *1949[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «3 Papal Envoys Witness Consecration of Fourth, Archbishop Lardone». Catholic News Service. 4. juli 1949.
- ^ www.catholic-hierarchy.org lardone, lest 30. januar 2024