Forliset ved Lítla Dímun
Forliset ved Lítla Dímun rammet den danske skonnerten «Casper» den 1. november 1918. Lítla Dímun er den minste og eneste ubebodde øya på Færøyene. Lítla Dímun er ytterst utilgjengelig med sine steile klippekyster, og rager på sitt høyeste 400 meter over havet. Nesten døde av kulde og sult ble mannskapet på seks reddet av en båt fra Tvøroyri på Suðuroy på søndagskvelden 17. november 1918. Historien ble fortalt på TV-programmet Tore på sporet på NRK i 1997.[1][2]
Forliset[rediger | rediger kilde]
«Casper» var en dansk skonnert med et mannskap på seks, herunder de tre nordmennene Anton Jakobsen, Alf Larsen og Hjalmar Ingebrigtsen. Skipper var en 62 år gammel danske, Andreas Larsen. I september 1918 seilte båten ut fra Ibiza i Spania, fullastet med salt, med kurs for Færøyene. Seilasen ble særdeles stormfull, og «Casper» nådde først farvannene rundt Færøyene to måneder senere. Også da kom båten ut for storm, og like utenfor Lítla Dímun måtte den gi tapt for de høye bølgene. Anton Jakobsen, da 21 år gammel, fra Lavangen i Troms, klarte å svømme i land på Lítla Dímun med en line om livet. Resten av mannskapet klarte ved hjelp av linen også å komme seg i land. Kort tid etter sank «Casper».[1][3]
Overlevelse[rediger | rediger kilde]
Mennene fant en klippeavsats med en liten hule, hvor de søkte ly for vær og vind. De hadde ingen proviant, lite klær, og skipperen var stygt kvestet. De gjorde et forsøk på å redde et par kasser fra båten, men forgjeves. Forsøket gjorde allikevel at mennene ble stadig dristigere når de gikk rundt på klippene. Omtrent halvveis oppe på klippeøya fant de en liten hytte med fyrstikker, ildsted og brensel og litt tran til en lampe. Dette var en hytte som saueeierne i Hvalba brukte når de var på øya for å sanke sauene sine der. Mennene klarte å fange to av sauene og en syk sjøfugl mens de ennå hadde krefter igjen.[1][3]
Mot slutten hadde de så lite mat at de til og med spiste innholdet i sauehornene for å ha noe å spise, eller i det minste for å ha noe å tygge på. Den syttende dagen tok de det siste av treverket de hadde, laget et bål, og lempet så dette utenfor kanten. Dette skapte et lys som ble sett av fiskere fra Hvalba. Fiskerne fortalte om dette da de kom i havn, og en båt dro ut fra Tvøroyri for å undersøke saken. Mennene ble reddet og ankom Tvøroyri like over midnatt.[1][3]
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Etter redningen dro mennene til hver sin kant. Hjalmar Ingebrigtsen ble værende på Færøyene og stiftet familie i Vestmanna. Anton Jakobsen ble tildelt en gullklokke fra Danmarks regjering samt Carnegies heltemedalje, stiftet familie i Harstad, men døde allerede i 1935 i en gruveulykke på Svalbard. Jakobsens yngste sønn, Jakob Jakobsen, var da syv år gammel. Jakob Jakobsen dro til Færøyene sammen med Tore Strømøy i Tore på sporet i 1997, og møtte da Hjalmar Ingebrigtsens sønn, Edvard Ingebrigtsen.[1] Alf Jørgen Martin Larsen (1895–1989), født i Aldersundet i Lurøy på Helgeland, ble senere styrmann i innenriksfart for Det Helgelandske Dampskibsselskab i Sandnessjøen. Her var han i hele 41 år. Styrmann Larsen på Helgelandske var en fargerik personlighet som folk langs skipsleden kjente godt til, og den dramatiske historien om forliset han hadde opplevd i 1918.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e «Jakobs reise til Færøyene». Tore på sporet. Produsert av Tore Strømøy. NRK. 8. november 1997. Besøkt 25. juni 2017.
- ^ Strømøy, Tore (1998). «Litla Dimuns hemmelighet – en reise til Færøyene». Tore på sporet. Trondheim: Trygghetsforlaget. s. 8–27. ISBN 82-994375-0-4.
- ^ a b c «Skonnert „Casper“s Stranding». Dimmalætting (dansk). 41 (95): 1–2. 26. november 1918.