Ernst Zündel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Zündel
FødtErnst Christof Friedrich Zündel
24. apr. 1939[1][2]Rediger på Wikidata
Bad Wildbad
Død5. aug. 2017[3]Rediger på Wikidata (78 år)
Bad Wildbad
BeskjeftigelseForlegger, holocaustbenekter Rediger på Wikidata
EktefelleIngrid Rimland
NasjonalitetTyskland
Ernst Zündel på Commons

Ernst Christof Friedrich Zündel (født 24. april 1939 i Bad Wildbad i Tyskland, død 6. august 2017[4] samme sted) var en tysk[5][6] utgiver som var kjent for Holocaust-benektelse.[7][8] Han har blitt fengslet flere ganger: i Canada for å utgi litteratur «sannsynlig for å tilskynde hat mot en identifisert gruppe», og anklaget for å være en trussel mot nasjonal sikkerhet; i USA for overtredelse av sin oppholdstillatelse; og i Tyskland anklaget for «tilskyndelse av rasehat».[9][10][11] Han bodde i Canada fra 1958 til 2000.

I 1977 opprettet Zündel et lite forlag som han kalte Samisdat Publishers som utga pamfletter som The Hitler We Loved and Why og Did Six Million Really Die?, begge framtredende dokumenter i bevegelsen for Holocaust-benektelsen.

Den 5. februar 2003 ble Ernst Zündel fengslet av politiet i USA og deportert til Canada hvor han satt fengslet i to år på et «sikkerhetssertifikat»[12] for å være av utenlandsk nasjonalitet som ble betraktet som en trussel for nasjonal sikkerhet i påvente av domstolbeslutning. Straks dom var gjennomført ble han deportert til Tyskland hvor han ble anklaget og dømt i domstolen i Mannheim på anklager om å tilskynde Holocaust-benektelse som var datert tilbake til 1990-årene. Den 15. februar 2007 ble han dømt til høyeste straffen på fem år i fengsel. Alle disse fengslingene og rettsforfølgelsene var for å oppfordre og tilskynde hat mot en identifisert gruppe.[13] Han ble løslatt den 1. mars 2010.[14]

Ernst Zündel støttet offentlig den tidligere politimannen Imre Finta som i Canada var tiltalt for medvirkning til holocaust i Ungarn.[15]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zündel ble født i Bad Wildbad i Baden-Württemberg. Han utvandret til Canada i 1958, da han var 19 år for å unngå tysk verneplikt. Han giftet seg med en fransk-kanadisk kvinne, Janick Larouche, i 1960 som han fikk to sønner med, Pierre og Hans. I løpet av 1960-tallet kom han inn under innflytelsen til den kanadiske fascistpolitikeren Adrien Arcand.

I sitt daglig virke arbeidet Zündel som grafisk designer, fotoretusjør og trykker. Hans kontroversielle oppfatninger var ikke velkjent på 1960- og 1970-tallet da han utga sine meninger under dekknavnet «Christof Friedrich». Ved en tid var han også en organisator blant innvandrere for Ralliement des créditistes, Quebecs parti for sosial kreditt (en politisk reform utviklet av C. H. Douglas). I 1968 gikk han inn i Canadas liberale parti og stilte til valg for ledervervet under navnet Ernest Zundel[16] som en selvbeskrevet «plagsom kandidat» på en politisk plattform for «innvandrerrettigheter». Han benyttet sitt kandidatur til å gå imot anti-tyske holdninger. Han hoppet av før valget, men ikke før han hadde gitt sin kampanjetale ved partikonvensjonen.

Zündel fikk prominens og respektabilitet på 1970-tallet som talsmann for Concerned Parents of German Descent («Bekymrede foreldre av tysk herkomst»), en gruppe som hevdet at tysk-kanadiere og deres barn var mål for diskriminering grunnet anti-tyske stereotyper i media. På slutten av tiåret utstedet Zündel, som gruppens talsmann, pressemeldinger som protesterte mot NBCs TV-serie Holocaust grunnet seriens framstilling av tyskere. På slutten av 1970-tallet ble Zündel avdekket av reporteren Mark Bonokoski og det avsluttet hans karriere som en pålitelig mediatalsmann ved å avsløre at under pseudonymet «Christof Friedrich» publiserte han nynazistiske og antisemittiske pamfletter som The Hitler We Loved and Why.[17]

Hans første ekteskap gikk i oppløsning i 1977 da han ble beryktet i offentligheten.

Zündel drev kampanje i Canada for å få forbudt filmen Schindlers liste som hets mot folkegruppe.[18][19] og feiret at filmen ble forbudt i Malaysia og Filippinene, i praksis forbudt i Libanon og Jordan.[20]

Den 8. mai 1995 ble hans bolig i Toronto et mål for ildspåsettelse som resulterte i skader på $400 000.[21] En gruppe som kalte seg for «Den bevæpnede jødiske motstandsbevegelse» hevdet å stå bak, i henhold til Toronto Sun.[21]

Samisdat Publishers[rediger | rediger kilde]

Gjennom sitt mindre forlag Samisdat Publishers utga Zündel revisjonistisk litteratur vedrørene jødenes skjebne i det tredje riket, men også bøker om UFOer skrevet av Zündel selv under pseudonym.

På 1980-tallet hadde Samisdat Publishers vokst til å bli distributør av nazistisk og nynazistiske plakater, lydbånd, og symboler av ulikt slag, foruten også pamfletter og bøker viet til Holocaust-benektelse og påståtte krigsforbrytelser begått av de allierte og av Israel. Zündel hevdet å ha adresser til 29 000 kunder i USA alene. Reklame for Samisdat Publications ble satt inn i vel ansette amerikanske magasiner og selv i tegneseriehefter. Vest-Tyskland ble et annet stort marked, noe som var brudd på den tyske loven om Volksverhetzung (tilskyndelse av hat mot folkegrupper) for å forhindre Holocaust-benektelse og utbredelse av nazistisk og nynazistisk materiale, og han sendte faktisk også utsendinger til hvert eneste medlem av den vesttyske Bundestag.

I desember 1980 informerte det vesttyske finansdepartementet Bundestag at mellom januar 1978 og desember 1979 ble «200 utsendinger av høyreekstremistisk innhold, inkludert bøker, tidsskrifter, symboler, dekorasjoner, filmer, kassetter og plater» blitt beslaglagt på vei inn i Vest-Tyskland; disse sendingene «kom hovedsakelig fra Canada». Den 23. april 1981 sendte den vesttyske regjering et brev til den jødiske kongress i Canada og bekreftet at kilden for materialet var Samisdat Publishers.

Fra 1981 til 1982 ble Zündel fratatt privilegiet til å sende post av de kanadiske myndigheten på det grunnlag at han benyttet posten til sendte hatpropaganda, en forbrytelse i Canada. Zündel begynte da å sende post fra en postboksadresse i Niagara Falls i den amerikanske delstaten New York, rett over grensen fra Canada, inntil de kanadiske myndighetene opphevet forbudet i januar 1983.

Rettssaker på 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1983 anmeldte Sabina Citron, en overlevende fra Holocaust, en privat klage mot Zündel for den kanadiske tribunalet for menneskerettigheter. I 1984 gikk myndighetene i Ontario med i en kriminalsak mot Zündel basert på Citrons klage. Zündel ble anklaget etter straffenloven, seksjon 181, for å spre «falske nyheter» ved å utgi Did Six Million Really Die?.

Zündel gjennomgikk to kriminalsaker i 1985 og 1988. Anklagen mot Zündel var at han «utga et utsagn eller fortelling, det vil si Did Six Million Really Die? som han visste er falsk og at det er sannsynlig vil føre til fortred på den offentlige interesse i sosiale og rasemessig toleranse, stridende med kriminalloven.» Etter en meget omtalt rettssak i 1985 ble Zündel funnet skyldig. Etter dommen klarte Zündel å få den opphevet grunnet en appell på juridisk teknikalitet. Det førte til en ny rettssak i 1988 hvor han igjen ble funnet skyldig og dømt. Zündel ble funnet skyldig ved to juryer, med saken gikk videre til høyesterett i 1992 ved at seksjon 181 (tidligere kjent som seksjon 177) var en overtredelse av ytringsfriheten under Canadas lov om rettigheter og friheter.

Saken i 1988 var bemerkelsesverdig grunnet at den støttet seg på vitnemål fra kontroversielle personer som David Irving og Fred A. Leuchter. Sistnevnte var selvlært henrettelsetekniker.[22] Leuchters vitnemål ble likevel akseptert av retten, men hans rapport ble avvist basert på hans mangel på faglige akkreditiver. I 1985 ble ekspertvitnemål mot Zündels Holocaust-benektelse gitt i omfattende grad av Holocaust-historikeren Raul Hilberg. På grunn av det omfattende arbeidet Hilberg nedla i den første rettssaken, nektet han å gjenta vitnemålet ved den andre rettssaken i 1988. Zündel ble dømt i 1988 og dømt til 15 måneder i fengsel ved retten i Ontario. Imidlertid ble dommen i 1992 satt til side av høyesterett da loven han var blitt anklaget etter, rapportere falske nyheter, konstatert som ukonstitusjonell.[23] Professor Christopher Browning var ekspertvitne i sakene mot Zündel. Auschwitz-overlevende Rudolf Vrba vitnet også.[24]

Ut av Canada[rediger | rediger kilde]

I 1997 kollapset Zündels ekteskap med hans andre kone, Irene Marcarelli, etter 18 måneder. Hun vitnet mot ham på slutten av 1990-tallet da han var under etterforsking av Canadas kommisjon for menneskerettigheter for å fremme hat mot jøder på sitt nettsted. I januar 2000, rett ført kommisjonen hadde fullført sine høringer, forlot Zündel Canada og reiste til Sevierville i Tennessee hvor han giftet seg for tredje gang, da med Ingrid Rimland,[11] og sverget på aldri å komme tilbake til Canada.

I 2003 ble Zündel arrestert i USA for overtredelse av immigrasjonsreglene. Etter to uker ble han deportert tilbake til Canada. Ettersom han var en tysk borger, hadde Tyskland samme år utstedt arrestordre på ham grunnet brudd på loven Volksverhetzung. Til tross for å ha levd i Canada i førti år hadde han aldri skaffet seg et kanadisk statsborgerskap. Søknader om statsborgerskap ble avvist i 1966 og på nytt i 1994.[13] Zündel krevde flyktningstatus i Canada for å unngå utlevering til Tyskland, noe som førte til offentlig latterliggjøring. Den velkjente kanadiske kommentatoren Rex Murphy, spaltist i Globe and Mail og kanadisk TV, skrev: «Om Ernst Zündel er en flyktning, da er Daffy Duck Albert Einstein... Noen påstander er så tåpelige at de forråder sunn fornuft og menneskelig verdighet om det tillates et øyeblikks oksygen.»[25]

Den 2. mai 2003 utstedte Canadas immigrasjonsminister Denis Coderre og riksadvokat Wayne Easter et «nasjonalt sikkerhetssertifikat» mot Zündel for å henvise at han var en trussel mot Canadas nasjonale sikkerhet og landets innbyggere grunnet hans forbindelser med voldelige nynazistiske grupper som Richard Girnt Butler, leder av Aryan Nations, den tyske nynazisten Christian Worch, og tidligere leder av kanadiske Aryan Nations, Terry Long, foruten også den tyske nynazisten Ewald Althans, dømt i tysk rett i 1995. Zündel benyttet alle tenkelige metoder for å unngå utlevering i Tyskland, inkludert å hevde at fengslingen hadde gjort ham syk.[26] Mens han var fengslet forsøkte den kanadiske nynazisten Paul Fromm å organisere flere demonstrasjoner til støtte av Zündel, men disse ble møtt med overveldende opposisjon. Den 24. februar 2005 avgjorde Pierre Blais at Canada kunne deportere Zündel ut av landet og til Tyskland når som helst. Blais slo fast at Zündels aktiviteter «er ikke bare en trussel mot Canadas nasjonale sikkerhet, men også en trussel mot det internasjonale samfunns nasjoner.»[27] Zündel ble deportert til Tyskland den 1. mars 2005.[28]

Fengsling og dom i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Ved ankomsten til flyplassen i Frankfurt am Main ble Zündel øyeblikkelig arrestert og holdt i varetektsarrest i fengselet i Mannheim i påvente av rettssak for å oppfordring til rasehat.[29]

Den tyske aktor anklaget Zündel den 19. juli 2005 for fjorten tilfeller av oppfordring av rasehat, noe som er straffbart under tysk kriminallov, seksjon 130, 2.(3) (Agitasjon (seksjon) av folket) med opp til fem års fengsel. Anklagen nevnte sa at Zündel «nektet for utryddelsen av jødene var planlagt de nasjonalsosialistiske makthaverne og rettferdiggjorde dette ved å hevde at masseødeleggelsene ved Auschwitz og Treblinka, blant andre, var en oppfinnelse av jødene, og tjente undertrykkelse og utpressing av det tyske folk».

Hans rettssak var planlagt for fem dager fra og med 8. november 2005, men ble forsinket da dommer Ulrich Meinerzhagen bestemte at Horst Mahler, hvis lisens for å praktisere som advokat var trukket tilbake i 2004 og som i januar 2005 ble dømt til ni måneder i fengsel for oppfordring til rasehat, og ikke kunne være en del av forsvaret. Mahler hadde vært assosiert med de voldelige venstreekstreme Rote Armee Fraktion på 1970-tallet, men hadde siden gått over til den fascistiske siden og siden støttet høyreekstreme og antisemittiske grupper. Zündels offentlig forsvarer Sylvia Stolz ble også avvist på det grunnlag at hennes skriftlige rettslige anførsler til retten omfattet Mahlers ideer. Den 15. november 2005 annonserte Meinerzhagen at retten var utsatt for å tillate det nye forsvaret tid til forberedelser.[30]

Rettssaken fortsatte den 9. februar 2006 for flere sesjoner, men ble utsatt på nytt den 9. mars da dommeren krevde Sylvia Stolz fjernet som Zündels forsvarer etter at hun hadde forsøkt å sabotere sakførsel, blant annet ved å hevde at retten var «redskap for utenlandsk herredømme» og avsluttet et dokument med «Heil Hitler».[31] Den 31. mars ble Stolz fjernet fra saken for ulovlig obstruksjon av saksgangen med det eneste mål å sabotere saken og gjøre den til en farse.[31]

Rettssaken begynte på nytt den 9. juni 2006 og fortsatte ujevnt inn i 2007. Aktor konkluderte sin sak den 26. januar 2007 og krevde Zündel gitt maksimalstraffen på fem års fengsel og hvor statsadvokaten Andreas Grossman en «politisk svindler» som det tyske folk trengte beskyttelse mot. Etter å ha sitert omfattende Zündels skrifter om Holocaust argumenterte Grossman at «Holocaust har blitt bevist».[13] Forsvaret krevde at Zündel ble frikjent.[32][33]

Den 25. februar 2007 ble Zündel dømt til fem års fengsel, maksimumstraffen for overtredelse av loven Volksverhetzung (senksjon 130, 2.(3)) i tyske kriminallov som forbyr oppfordring til hat mot en minoritet i befolkningen, hvilket Holocaust-benektelse er tolket som av tysk rett.[34]

Zündels tid i forvaring i Canada ble ikke medregning i hans dom, men kun de to årene han innesperret i Tyskland siden 2005. En av hans advokater ble ekskluert fra prosessen grunnet agitasjon og måtte fjernes med makt. En annen advokat, Jürgen Rieger, et ledende medlem av det høyreorienterte NPD fikk forbud mot å gi muntlig ansøkninger og måtte gi dem skriftlig til retten, men lot da en annen advokat lese dem høyt. En annen advokat leste deler av Mein Kampf og deler av nazistiske NSDAPs raselover høyt i sin avslutningstale. Zündel ba om en ekspertkommisjon for å etterforske Holocaust. Dommeren karakteriserte Zündel i sin avslutningstale for «Brunnenvergifter und Brandstifter, einen Verehrer dieses menschenverachtenden Barbaren Adolf Hitler, von dem er dummdreist daherschwafelt.» På norsk kan det oversettes som «Brønnforgifter og brannstifter, en beundrer av den menneskehatende barbaren Adolf Hitler, hvem han fantaserer om med ubesindig irrelevans.» Det er antatt at Holocaust-benekterne benyttet denne rettssaken for den var verdt og for å vise at nynazistisk ytringsfrihet ble svekket.[35]

Zündel ble løslatt den 1. mars 2010, fem år etter at han ble deportert til Tyskland.[36] Da han ble løslatt forsikret den kanadiske ministeren for offentlig trygghet at Zündel ikke ville få tillatelse til å komme tilbake til Canada.[37]

Annet[rediger | rediger kilde]

UFOer[rediger | rediger kilde]

Da Zündel begynte sin forlagsvirksomhet på 1970-tallet ble han også interessert i UFOer som på den tiden var meget populært. Han utga egne bøker som hevdet at flygende tallerkener var hemmelige våpen utviklet av det nasjonalsosialistiske Tyskland og nå var basert i Antarktis.[38] Under pseudonymene Christof Friedrich og Mattern Friedrich skrev han flere publikasjoner som hevet at UFOer ble utviklet av nazistiske vitenskapsmenn som hadde fløyet til Neuschwabenland i Antarktis. Disse titlene omfattet Secret Nazi Polar Expeditions [1978] og Hitler at the South Pole [1979]. Han fremmet fantastiske forestillinger om hemmelige nazi-baser på Antarktis, nazistiske UFOer, hemmelige polarbaser og teorier om en hul jordklode. Sammen med Willibald Mattern, en tysk utvandrer til Chile, skrev han UFOs: Nazi Secret Weapon? på tysk og deretter oversatt til engelsk.

Avstamming[rediger | rediger kilde]

I henhold til Mark Bonokoski i avisen Toronto Sun var Zündels mor Gertrude Mayer, og hans besteforeldre på morssiden var Nagal og Isador Mayer.[39] Zündels tidligere hustru Irene Zündel innrømmet muligheten av minst delvis jødisk avstamning, noe som plaget Zündel så pass mye at han reiste til Tyskland på 1960-tallet for søke etter sin families Ariernachweis («ariske sertifikat»), som ble utstedt under Det tredje rike for å vise at man var «arier», men var ikke i stand til å finne et slikt dokument for sin familie.[39]

I 1977 ga Zündel et intervju til Tsadok Yecheskeli fra den israelske avisen Yedioth Ahronoth hvor han på direkte spørsmål innrømmet at han ikke kunne være sikker på at han ikke var jødisk.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w62c2m47, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0959265, besøkt 13. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Movie Database, besøkt 21. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Holocaust denier Ernst Zundel dies in Germany». Toronto Star. 6. august 2017. Besøkt 7. august 2017. 
  5. ^ «Zundel won't appeal deportation, lawyer says» Arkivert 6. mars 2008 hos Wayback Machine., CTV.ca, 6. februar 2005 : Canadian Justice Pierre Blais denounced Zundel as a Hitler sympathizer determined to propagate the neo-Nazi movement
  6. ^ Burns, J.F. (30. mars 1988): «Canada Puts Neo-Nazi's Ideas on Trial, Again», The New York Times
  7. ^ «Ernst Zundel», Anti-Defamation League
  8. ^ «Ernst Zundel sentenced to 5 years for Holocaust denial», Cbcnews.ca, 15. februar 2007
  9. ^ Connolly, Kate (16. februar 2007): «Holocaust denial writer jailed for five years». The Guardian (London).
  10. ^ CBC News (2. mars 2005): «Trial could turn Zundel into neo-Nazi martyr: observer»
  11. ^ a b Irwin, Anna C. (8. februar 2003): «Renowned Neo-Nazi activist held in Blount County jail». The Daily Times (Maryville, Tennessee).
  12. ^ «Sikkerhetssertifikat» = security certificate, en mekanisme i kanadisk lov hvor kanadiske myndigheter kan fengsle og deportere utenlandske borgere av sikkerhetshensyn i Canada.
  13. ^ a b c Associated Press & Canadian Press (15. februar 2007): «Ernst Zundel sentenced to 5 years in prison for Holocaust denial». Winnipeg Free Press. Arkivert fra originalen den 27. september 2007.
  14. ^ «Zundel released from German prison», CBS News World
  15. ^ Ira Robinson (2015). A History of Antisemitism in Canada. Wilfrid Laurier University Press. s. 139. ISBN 978-1-77112-167-5.
  16. ^ «The Zundel Affair» Arkivert 5. november 2018 hos Wayback Machine., Shofar FTP Archives, Nizkor.net
  17. ^ Bonokoski, Mark (2. mars 2010): «Zundel released from German Jail», Toronto Sun
  18. ^ «Schindler's List Exposed as Lies and Hate» Arkivert 12. april 2013 hos Wayback Machine., 1994 pamflett utgitt av Zündels Samisdat Publishers
  19. ^ «Ernst Zündel on the film 'Schindler's List'» Arkivert 11. desember 2014 hos Wayback Machine., The Nizkor Project
  20. ^ «Censorship offer file» Arkivert 15. mai 2013 hos Wayback Machine., Shofar FTP Archive, The Nizkor Project
  21. ^ a b Shermer, Michael (1997): Why People Believe Weird Things, s.185.
  22. ^ Morris, Errol (2006). «Mr. Death: Transcript»
  23. ^ Fullstendig tekst til Canadas høyesteretts beslutning ved LexUM[død lenke]
  24. ^ Chan, Sewell (7. august 2017). «Ernst Zündel, Holocaust Denier Tried for Spreading His Message, Dies at 78». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. januar 2023. 
  25. ^ Murphy, Rex (22. februar 2003): «Let's try Zundel denial», Globe & Mail (Toronto)
  26. ^ DX Listening Digest 3-171, 29. september 2003
  27. ^ Makin, Kirk (25. februar 2005): «Court finds Zundel can be deported», Globe & Mail, (Toronto)
  28. ^ «Zundel turned over to German authorities», CBCNews Canada 1. mars 2005
  29. ^ «Kanada: Holocaust-Leugner Zündel abgeschoben» - Panorama - Spiegel Online - Nachrichten
  30. ^ German Holocaust denier on trial, BBC 8. november 2005
  31. ^ a b «German Lawyer Charged After Ending Legal Filing With 'Heil Hitler'»[død lenke], Foxnews 20. mars 2007
  32. ^ Associated Press (26. januar 2007): «Five years' jail urged for Zundel». Toronto Star.
  33. ^ Associated Press (9. februar 2007): «Defense seeks acquittal of far-right activist Ernst Zundel at German trial». International Herald Tribune.
  34. ^ Price, Carolyn E. (15. februar 2007): «German court sentences Ernst Zundel to 5 years in prison for Holocaust denial», Digital Journal
  35. ^ Landesamt für Verfassungsschutz Baden-Württemberg (mars 2007): «Verteidigung von ZÜNDEL legt Revision ein». Landesamt für Verfassungsschutz Baden-Württemberg. Arkivert fra originalen den 29. mai 2007
  36. ^ «Holocaust Denier Zündel Released», Associated Press, 1. mars 2010
  37. ^ «Zündel free but barred from Canada»[død lenke], National Post, 2. mars 2010
  38. ^ Zündel, Ernst (som Christof Friedrich) (1974): UFO's – Nazi Secret Weapon?. Samisdat Publishers.
  39. ^ a b c Bonokoski, Mark (2. mars 2005): «The Jewish card» Arkivert 9. mars 2013 hos Wayback Machine.. Toronto Sun.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernst_Zündel&oldid=23208295»