Erik Vullum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erik Vullum
Erik Vullum.png
Født 29. desember 1850
Lund
Død 14. mars 1916
Lillehammer
Ektefelle Margrethe Vullum
Yrke Forfatter, redaktør og folketaler
Parti Venstre
Nasjonalitet Norge
Signatur
Erik Vullums signatur

Erik Vullum (født 29. desember 1850 i Lund, død 14. mars 1916Lillehammer) var en norsk skribent, redaktør, posør og folketaler, kjent for sin kamp for det kommende Venstres standpunkt i årene før 1884.

Liv[rediger | rediger kilde]

Erik Vullum taler på Henrik Wergelands grav ved feiringen av dikterens 100 års fødselsdag i 1908.

Han var prestesønn og vokste (etter farens død i 1852) opp hos sin mors familie i Trondheim. Han tok artium i 1869. Han begynte på anneneksamen, men rakk ikke å fullføre denne før han som skribent og debattant engasjerte seg i Sverdrups og Bjørnsons venstreagitasjon. Han skrev i Dagbladet, som han også var redaktør for i 9 måneder i 1880. Han gikk på Skovgaard folkehøjskole i Ordrup nord for København ca. 1875, og innledet et forhold til rektors hustru, datter av den danske politikeren Orla Lehmann, Margrethe Rode, som han giftet seg med i 1879. Bryllupet stod på Aulestad. Margrethe Rode hadde i sitt første ekteskap med Bjørnstjerne Bjørnsons danske ungdomsvenn fått to sønner, politikeren Ove Rode[1] og dikteren Helge Rode, kjent for sangen «Der er ingenting i verden så stille som sne».

Erik Vullum bodde i utlandet i flere perioder i 1870-årene, også som korrespondent i Paris. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1879. Han skrev i 1881 tre bøker, om Falsen, Wergeland og franskmannen Léon Gambetta, og Harald Noreng bemerker at «Det virket som om Vullum ville mobilisere disse tre også til kampen på venstresiden i samtidens Norge».

I 1908 oppsøkte Francis Bull på vegne av Det Norske Studentersamfund Vullum i hans ørlille kontor i redaksjonen hos Verdens Gang. Vullum satt på kontorets eneste stol. Stemmen hans var til Bulls overraskelse snøvlende, men det glemte han snart, for som Nils Kjær sa om Vullum: «Når han først talte! – Og når talte han ikke først?»[2]

Ekteparet Vullum levde et ustabilt liv, basert på hennes formue (som etter hvert tok slutt), hans ustadige forhold til alkohol, og få faste inntekter. De bodde i Valdres, på Askøy utenfor Bergen, og flere steder på Østlandet. 18981905 bodde de i utlandet, blant annet Italia. I 1912 slo de seg ned på Lillehammer, hvor de ble en del av byens kulturelle elite. Vullum ble statsstipendiat i 1914, og fikk ved det en sikret inntekt i sine siste år. Han døde i 1916, hvoretter hun dro tilbake til hjemlandet. De ligger begravet side ved side på Lillehammer kirkegård.

Vullum ble (av Nils Collett Vogt) kalt «Norges vakreste mann».

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Anmeldelse av Et Dukkehjem, Dagbladet, desember 1879
  • Kristian Magnus Falsen, Grundlovens Fader. 1881
  • Leon Gambetta og den franske Republik. 1881
  • Henrik Wergeland i Digt og Liv : en historisk Skitse. 1881. Ny utgave 1908.
  • Følgerne af 9de Juni. 1883
  • Løsningen : dens Krav, Midler og Grændser. 1883
  • Menighedsraad?. 1887
  • Lykke. 1887
  • Himlene aabne? : et stykke. 1891
  • Unionen og dens Fremtid. 1894
  • Hvorledes Norge blev frit. 1914

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.snl.no/Ove_Rode
  2. ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 235-6), forlaget Gyldendal, Oslo 1945

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lehmann, J. (1958): To nordmænd. København.
  • Noreng Harald. Erik Vullum i Norsk biografisk leksikon
  • Ræder, Trygve (1937): «Erik Vullum». I: Syn og segn 1937, (s. 385-391). Oslo.
  • Tveterås, Harald (1982). «Erik og Margrethe Vullum» I: Samtiden, nr 6, 1982

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Erik Vullum – bilder, video eller lyd