Erich Vermehren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erich Vermehren
Dr. Eric de Saventhem.jpg
Født23. des. 1919Rediger på Wikidata
LübeckRediger på Wikidata
Død28. apr. 2005Rediger på Wikidata (85 år)
BonnRediger på Wikidata
Gravlagt Poppelsdorfer FriedhofRediger på Wikidata
Beskjeftigelse MilitærRediger på Wikidata
Ektefelle Elisabeth von Plettenberg (1941–)Rediger på Wikidata
Far Kurt VermehrenRediger på Wikidata
Mor Petra VermehrenRediger på Wikidata
Søsken Michael Vermehren, Isa VermehrenRediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland, SveitsRediger på Wikidata
Utmerkelser Rhodes-stipendietRediger på Wikidata

Erich Barward Julius Vermehren (født 23. desember 1919 i Lübeck i Tyskland, død 28. april 2005 i Bonn) var en tysk jurist og under andre verdenskrig agent for Abwehr i Istanbul. Hans desertering til britene i 1944 ble et påskudd for avskaffelsen av Abwehrs selvstendighet. Senere ble han forsikringsmegler. Han var grunnleggende president av Una Voce.

Etter 1945 har han brukt navn som Erich Vermeeren de Saventhem eller Eric Maria de Saventhem.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Vermehren vokste opp i en juristfamilie i Lübeck. Bestefaren var senatoren Julius Vermehren, faren advokaten Kurt Vermehren. Moren, journalisten Petra Vermehren, var datter av Possehl-deleieren Johannes Schwabroch. Erich var den yngste av tre barn. Søsknene var kabarettisten, skuespilleren og etterhvert nonnen Isa Vermehren og journalisten Michael Vermehren.

I 1933 flyttet moren med ham og hans søster til Berlin, der hun i april 1934 på anbefaling av familiens venn advokaten Paul Leverkuehn ble ansatt som første kvinne i utenriksredaksjonen i Berliner Tageblatt.[trenger referanse]

Vermehren ble sendt til internatet til Joachimsthaler Gymnasium i Templin, der han tok sin abitur. Deretter begynte han i bankfaglære i Hamburg og på et jusstudium. Han søkte også om et Rhodes-stipendium for å få studere ved Oxford University. Det ble innvilget i 1938, men den nazistiske studentorganisasjonen intervenerte og mente at han ikke var verdig å representere Det tredje rikes ungdom utenlands.[trenger referanse] Dermed ble passet hans inndratt, så han kunne ikke ta imot stipendet.

Søsteren Isa var imens blitt kjent med Elisabeth Gräfin Plettenberg (1911–2000). Intensive samtaler med henne førte til at hun konverterte til katolisismen i 1938. Erich Vermehren konverterte i 1939, og giftet seg med grevinnen Elisabeth i oktober 1941 på Schloss Hovestadt, hennes foreldrehus.

Abwehr-agent[rediger | rediger kilde]

Kort etter andre verdenskrigs utbrudd ble Vermehren, som på grunn av en skyteulykke flere år forut var blitt varig lettere funksjonshemmet, innordnet som garnisonsverwendungsfähig Heimat (brukbar i hjemlandet i garnisonstjeneste). Dermed kunne han fortsette sine studier. I 1940 avla han i Freiburg sin første statseksamen og i 1941 ble han dr. juris.[1]

Selv om Vermehren-paret ikke var villig til å yte åpen motstand mot det nasjonalsosialistiske regimet, havnet de i antinazistisk selskap, og mange av dem kretset rund Vermehrens slektning Adam von Trott zu Solz. Han fikk en stilling ved Abwehr. Etter en kortere periode i Berlin ble han etter ønske fra Paul Leverkuehn, som imens var blitt sjef for Abwehr-enheten i Istanbul, sendt til Istanbul.[trenger referanse] Dessuten var ambassadøren i Ankara, Franz von Papen, en fjern slektning av hans hustru.

På denne tiden foretok admiral Wilhelm Canaris, Abwehrs leder, fredsfølere overfor amerikanerne ved hjelp av den tyske ambassadør Franz von Papen, som var blitt bedt om å søk kontakt med erkebiskop Francis Spellman.

Hans hustru ble betraktet som politisk upålitelig og han måtte la henne være hjemme i Tyskland.[trenger referanse] Plettenbergerne var av Gestapo kjent for å ha vært motstandere av Hitler, for de hadde i det skjulte spredt den antinazistiske pavelige encyklika Mit brennender Sorge i 1937. Som følge av dette var Elisabeths foreldre den gang blitt fengslet av Gestapo, hun hun hadde klart å få den løslatt etter tre uker.[trenger referanse] Hun ble da også selv flere ganger forhørt om subversiv virksomhet.[trenger referanse]

I midten av desember 1943 lyktes det Erich å ordne med et kirkepolitisk spesialoppdrag som førte henne til Tyrkia. Da de skulle passere den bulgarsk-tyrkiske grense ble hun imidlertid nektet videre reise av Gestapo-folk der, slik at bare Vermehren fikk reise inn.[trenger referanse] Gestapo førte Elisabeth med seg til den bulgarske hovedstaden. Hun klarte å komme seg til Istanbul via Sofia, med et kurerfly fra Auswärtiges Amt. Det var den tyske ambassadør der som fikk en Amwehr-mann til å snike henne om bord på flyet.[trenger referanse]

Desertering[rediger | rediger kilde]

Etter at deres venn Otto Carl Kiep var blitt arrestert i januar 1944, ble Vermehren-paret beordret tilbake til Berlin for å avhøres i hans sak. Vermehren intensiverte deretter sine allerede etablerte kontakter med de britiske hemmelige tjenester (Intelligence Corps) og innledet sin desertering.[trenger referanse] Britenes agent Nicholas Elliott hadde allerede en mappe om paret. For at familiene ikke skulle rammes av «Sippenhaft», ble det arrangert en britisk bortførelse den 27. januar 1944.[trenger referanse] Paret ble brakt landeveien via İzmir og Aleppo til Kairo. Derfra ble de ført til Gibraltar og i mars 1944 til London.

Selv om Vermehren-paret ikke hadde så mye verdifullt etterretningsmessig å formidle som nazistene trodde, oppstod det inntrykk at de hadde forrådt Abwehrs hemmelige koder.[trenger referanse] Dette, og det forhold at den britiske presse den 10. februar skrev om hendelsen med overskriften Cousin of Papen deserts, førte til at man i Berlin favnet meget vidt.[trenger referanse] I Goebbels’ dagbok av 4. mars 1944 heter det at Hitler hadde lagt hele Abwehr i Himmlers hender: «Der Fall Vermehren in Ankara hat dem Führer viel zu schaffen gemacht. Er hat jetzt den ganzen Abwehrdienst av Himmler und den SD übergeben.»[2] Saken hadde allerede den 18. februar 1944 foranlediget Hitler til å frata Abwehr under admiral Canaris all dens makt og stille organisasjonen under RSHAs tilsyn.

Forskjellige familiemedlemmer fra begge familier ble arrestert. Familien Vermehren ble lokket av et påskudd til Potsdam, der de først ble satt i husarrest i et hotell, og så sendt til konsentrasjonsleirene Ravensbrück (Isa Vermehren) og Sachsenhausen (Kurt, Petra og Michael Vermehren).

I England[rediger | rediger kilde]

Erich og Elisabeth Vermehren bodde i South Kensington i London, først i leiligheten til mor til dobbeltagenten Kim Philby som «Guests of the Foreign Office». Britiske arkiver viser at Vermehren kunne formidle til de allierte endel verdifull informasjon om tyske etterretningsoperasjoner.[3] De utarbeidet også lister over sentrale personer i den katolske opposisjonelle undergrunn i Tyskland. Philby var spion for Sovjetunionen og gav navnene videre til sine oppdragsgivere. Ettersom disse katolske personligheter ikke bare stod i opposisjon til nazismen, men også var anti-kommunister, ble en rekke av dem drept dersom de etter krigen befant seg på sovjetiskkontrollert område.[trenger referanse]

Da de ikke klarte å identifisere seg med den britiske politikken overfor Tyskland, bad de om å få flytte, og det ble innvilget. Elisabeth Vermehren ble ansatt på en katolsk skole i Worth Priory og Erich Vermehren var i 1945 moderat fremgangsrik med et eksportfirma for rasjonerte varer.[trenger referanse] I 1952 ble han ansatt hos en forsikringsagent. I 1954 endret han sitt slektsnavn til Vermeeren de Saventhem, etter Zaventem, den flamske byen som familie Vermehren stammet fra. Ekteparet kalte seg fra da av Eric Maria og Elisabeth de Saventhem.

Senere år[rediger | rediger kilde]

I oppdrag fra forsikringsselskapet Lloyd’s of London bygde Vermehren fra høsten 1952 opp et datterselskap, Interbroke Ltd. i Zürich. I 1964 ble han generalfullmektig for hele den europeiske del av virksomheten og bodde i Paris i to år. I 1966 vendte paret tilbake til Sveits og fikk der det sveitsiske statsborgerskap.

Som reaksjon på Andre Vatikankonsil ble den konservative konvertitten aktiv innen den katolske tradisjonstro bevegelse, som især engasjerte seg for å bevare den gamle messe.[trenger referanse] Han var blant initiativtagerne til Una Voce. Denne bevegelsen ble grunnlagt av norske Borghild Krane[4] (1906–1997) fra Tromsø og av andre den 12. april 1966 i Roma. Eric de Saventhem (altså Erich Vermehren) ble bevegelsens første president. Bevegelsen kjempet for å beholde og bevare den tridentinske messe.

Da Elisabeth Vermehrens helse ble svekket, bestemte paret seg for å vende tilbake til Tyskland. De flyttet til Bonn i nærheten av klosteret der hans søster Isa Vermehren var. Elisabeth døde i sin søster Minita Freifrau von Gagerns hus i Köln den 7. april 2000. Erich Vermehren, som i 2003 ennå kunne reise til Roma til Una-Voce-ledelsens møte med kuriekardinalen Joseph Ratzinger, døde den 28. april 2005 i Bonn.

Elisabeth og Erich Vermehren ble begravet på Poppelsdorfer Friedhof i Bonn.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wegner (Lit.), s. 111; Promovering: Muntlig prøve 13. oktober 1941, promosjonsurkunde datert 22. desember 1988. Mal:"
  2. ^ Ralf Geord Reuth; Joseph Goebbels – Tagebücher 1924 bis 1945. 3. Aufl. München 2003, ISBN 3-492-21415-0, Bd. 5. s. 2011
  3. ^ the British Security Service records at the U.K national archives
  4. ^ FIUV, Kurzer geschichtlicher Abriß

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]