English Electric Canberra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
English Electric Canberra
English Electric Canberra
Tre Canberra B.2 fra RAF i formasjon
Informasjon
RolleBombefly
ProdusentEnglish Electric
Designet avWiliam Edward Willoughby „Teddy“ Petter
Første flyvning13. mai 1949
Introdusert25 mai 1951
Utfaset2006
StatusPensjonert
Brukt avRoyal Air Force
Royal Australian Air Force
Antall produsert949
Videreutviklet tilMartin B-57

English Electric Canberra var et førstegenerasjons jetdrevet bombefly, utviklet av English Electric like etter andre verdenskrig som en erstatning for de Havilland Mosquito. Jetmotoren gjorde at Canberra kunne fly høyere og raskere enn alle tidligere bombefly og også unngå å bli bekjempet av fiendtlig luftforsvar. Canberra har blitt eksportert til flere land og har også blitt benyttet i mange konflikter under hele den kalde krigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig var English Electric en viktig underleverandør til Handley Page, og masseproduserte bombeflyet Handley Page Hampden og Handley Page Halifax. Foretaket ble derigjennom en veletablert britisk flyprodusent, tross at man ikke hadde noen egen konstruksjon. For å kunne gå tilbake, rekrutterte man i desember 1944 Westland Aircrafts sjefingeniør William Petter, som hadde skisser av et tomotors jetdrevet bombefly.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Petters konstruksjon passet til Luftfartsministeriets spesifikasjon for en erstatning til Havilland Mosquito, så English Electric ga et tilbud og ble valgt for videre utvikling. I januar 1946 fikk English Electric en kontrakt på fire prototyper. På grunn av forsinkelser med Avon-motoren ble tre prototyper i stedet utrustet med den svakere Rolls-Royce Nene. Det nye radarbombsiktet ble også forsinket, hvilket gjorde at flyet ble konstruert med med en glassnese med optisk bombsikte og plass for et tredje besetningsmedlem. Tross dette så genomførte den første prototypen sin jomfruflyvning den 13. mai 1949. Allerede i mars hadde Luftfartsministeriet lagt inn en bestilling på en første produksjonsserie på 132 fly. Det første serieproduserte fløy 21. april 1950 og i mai 1951 ble det tatt i bruk i Royal Air Force.

Da Koreakrigen brøt ut oppstod det et fornyet behov for moderne bombefly, noe som resulterte i en ny bestilling på ytterligere drøye 400 fly. Avro, Handley Page og Short Brothers var da underleverandører til English Electric i stedet for det motsatte.[klargjør] Også USAs flyvåpen ville ha Canberra for å erstatte sine foreldede B-26 Invader. De amerikanske flyene ble bygget på lisens av Glenn L. Martin Company og ble benevnt B-57 Canberra. Også i Australia ble Canberra bygget på lisens. Totalt ble det bygget 1 352 fly av ulike versjoner, hvorav 901 i Storbritannia.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Argentina[rediger | rediger kilde]

Argentina kjøpte på begynnelsen av 1970-tallet tolv brukte amerikanske B-57 Canberra. Under Falklandskrigen var disse basert i Trelew og de gjennomførte totalt 54 oppdrag, hvorav 36 bombetokter. De fleste av bombetoktene var mot britiske tropper på Falklandsøyene. To Canberra gikk tapt under krigen. Den første ble skutt ned med en Sidewinder-robot av en britisk Sea Harrier 1. mai 1982. Den andre ble skutt ned av en Sea Dart-robot avfyrt fra HMS «Cardiff» den 13. juni 1982. Piloten reddet seg ut i fallskjerm.

Australia[rediger | rediger kilde]

En Canberra B.20 i fargene til Australias flyvåpen.

Etter andre verdenskrigs slutt genomførte Australias flyvåpen en omfattende omstrukturering. De skulle de etablere et mindre, men mer fleksibelt og mer slagkraftig flyvåpen. En planlagt styrke på 48 potensielt kjernekraftbærende Canberra ble anset å være mer avskrekkende enn den fem ganger større flåten av stempelmotordrevne bombefly som ble bygget opp under krigen. Under Malayakrisen ble britiske, australske og nyzealandske Canberraer satt inn i flyangrep mot kommunistgeriljan i Malaysia. Australske Canberra ble også brukt i Vietnamkrigen der det ble gjennomført totalt 12 000 oppdrag og sluppet 76 389 tonn bomber. Allerede i 1954 hadde man[hvem?] innsett at Canberra ikke hadde tilstrekkelig rekkevidde for å nå mål i Indonesia og man begynte å lete etter en erstatning. I 1962 bestemte man[hvem?] seg for TSR-2, men da det prosjektet skulle iverksettes, valgte man i stedet General Dynamics F-111C. Leveransene og utprøvingene trakk i langdrag og det drøyde frem til 1982 innen den siste Canberra ble tatt ut av tjeneste.

India[rediger | rediger kilde]

I 1954 begynte India å lete etter en erstatning for sine B-24 Liberator som fram til da utgjorde ryggraden av indiske bombefly. Tross tilbud om å få kjøpe Iljusjin Il-28 fra Sovjetunionen for en betydelig lavere pris, valgte man til sist å kjøpe 69 Canberraer (hvorav åtte speide- og seks skolefly) som ble levert fra sommeren 1957. Ytterligere 42 ble kjøpt inn senere. Deres første innsats var mot utbryterrepubliken Katanga under Kongokrisen i 1962. Under den indo-pakistanske krigen i 1965 og den indo-pakistanske krigen i 1971 ble Canberra brukt på begge sider, dog mest fremgangsrikt av India. Også under Kargilkrigen i 1999 ble Canberra benyttet som speidefly. Under den konflikten ble en indisk Canberra truffet av en Stinger-robot i motoren på styrbord side, men det lyktes å komme tilbake til basen. Indias Canberra ble til slutt tatt ut av tjeneste i slutten av mai 2007.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Klargjøring av flyet Tp 52 (52002) ved Östgöta flygflottiljå.

Svenska flygvapnet anskaffet en Canberra (52001) i februar 1960, først og fremst for å benytte den til signalspaning, og ytterligere en (52002) i mars 1960 som en flyvende forskningsplattform. I Sverige fikk disse betegnelsen Tp 52. 52001 stod ofte parkert ved hangar 5 på Svea flygkår (F 8). I samband med at F 8 ble avviklet kom Flygtransportdivisjonen ved flottiljen der begge fly skulle ombaseres til Östgöta flygflottilj (F å3). De tjenstgjorde fram til 1974, da de ble erstattet med Tp 85. 52001 står nå på Svedinos Bil- och Flygmuseum i Ugglarp, mens 52002 finnes bevart ved Flygvapenmuseet i Linköping.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1951 fikk de første to flottiljene sine Canberra. Da Koreakrigen brøt ut fikk byggingen av Canberra høy prioritet og ytterligere fem flottiljer ble utrustet med Canberra i løpet av 1952. Da de betydelig større V-bombene begynte å tas i tjeneste i 1945 ble Canberra overført fra bombing i større høyder til taktiske angrep i lav høyde. For den oppgaven ble de bygget om med våpenoppheng under vingene og mulighet for å frakte en kapsel med fire 20 kg Hispano-Suiza HS.404 i bomberommet. De fikk også mulighet til å bære taktiske kjernevåpen, enten den britiske Red Beard eller den amerikanske Mark 7.

Under Suezkrisen ble Canberra satt inn mot Egypt fra baser på Kypros og Malta. Totalt ble det fløyet 278 oppdrag og sluppet 1&439;nbsp tonn bomber. Man mislyktes i å bekjempe det egyptiske flyvåpen på bakken ettersom mange av bombene ikke traff sine mål, en effekt av at man fløy om natten for å undgå å bekjempe egyptiske MiG-15 og MiG-17. Bare en Canberra ble mistet under Suezkrisen. Den ble skutt ned av en syrisk Gloster Meteor på krigens siste dag, 6. november 1956.

I september 1961 hadde RAF Bomber Command erstattet alle sine Canberra. De Canberra som var igjen ble brukt av taktiske flottiljer i Tyskland, på Kypros og i Singapore. De fikk ersattet sine Canberra på slutten av 1960-tallet og etter 1972 ble Canberra bare brukt som speidefly. I speiderollen gjorde de viktige insatser under Bosniakrigen, Kosovokrigen, Ffrste Kongokrig og Irak-krigen. Den siste britiske Canberran ble tatt ut av tjeneste i juli 2006.

Sør-Afrika og Rhodesia[rediger | rediger kilde]

Den sentralafrikanske føderasjonen (senere Rhodesia) kjøpte 18 brukte britiske Canberra i august 1957. I 1963 fulgte Sør-Afrika etter og kjøpte også inn Canberra. Begge land brukte Canberra i den rhodesiske bushkrigen. Sør-Afrikas Canberra var dessuten tiltenkt for kjernevåpen. Sør-Afrikas Canberra-fly ble tatt ut av tjeneste i 1981.

USA[rediger | rediger kilde]

En B-57B Canberra filmer prøvsprengingen Hardtack Poplar 12 juli 1958.
Martin B-57G Canberra.

Da Koreakrigen brøt ut var USA i desperat behov for et moderne taktiskt bombefly. De B-26 Invader som fram til da fylte den rollen viste seg umoderne og inneffektive. I september 1950 startet USAs flyvåpen en utredning hvor English Electric Canberra og kanadiske CF-100 Canuck ble sammenliknet med innenlandske konstruksjoner som B-45 Tornado og AJ Savage. Canberra ble fløyet over fra Storbritannia, hvilket var første gang et jetdrevet fly fløy non-stop over Atlanterhavet. Det var også den raskeste atlanterhavsflyvning som var foretatt hittil, gjennomført på 4 timer og 37 minutter. Mange ble overrasket over at Canberra vant uttakingen, men det er trolig at flyvåpenet ble overbevist allerede i august da de fikk Canberra demonstrert for seg i Warrington i England. Den britiske produksjonen var allerede anstrengt, og for å få øket politisk støtte for kjøpet av en utenlandsk modell ble det bestemt at de amerikanske flyene skulle bygges på lisens av Glenn L. Martin Company. De fikk også andre motorer, Wright J65, som ble bygget på en lisens basert på Armstrong Siddeley Sapphire. Den første amerikanskbygde Canberra fløy 20. juli 1953 og ble levert til flyvåpenet i august. Da våpenstilstsnde trådde i kraft var bare åtte fly ferdigbygget. De resterende 67 fly i første batch ble i stedet bygget som speidefly.

Da behovet ikke lenger var like akutt passet Glenn Martin på å utvikle en ny versjon, mer tilpasset amerikanske behov. Den største forskjellen var en tandemcockpit hvor navigatøren satt bak piloten i stedet for ved siden av hverandre. Andre forandringer var utvendig bevæpning, maskingevær i vingene (senere byttet mot automatkanoner), roterende bombeluke, nye luftbremser og radarbombsikte. Den nye versjonen fikk betegnelsen B-57B. Totalt ble det bygget 403 Canberra i fem ulike versjoner av Glenn Martin.

Under Vietnamkrigen benyttet USA Canberra i kamp for første gang. To divisjoner ble basert i Biên Hoà i august 1964. Det ble snart åpenbart mangler og disse Canberra kom ikke i luften uten at de forble på bakken. Først kolliderte to fly, hvorav det ene ble et totalhavari. I november ble fem ødelagt og femten skadet i et granatangrep av FNL. Det første kampoppdraget ble fløyet 19. februar 1965 og det første oppdraget i Nord-Vietnam 2. mars som en del av operasjon Rolling Thunder. For å jage lastbilkonvoier på Ho Chi Min-veien ble 16 Canberra modernisert med ny radar, varmekamera, lysforsterker og laser for å kunne brukes på Paveveien B-57G. Den viste seg ikke å være like effektiv som AC-130 Spectre og ble trukket tillbake fra Thailand i mai 1972.

Spesifikasjoner (B.6)[rediger | rediger kilde]

Tekniske data
Mannskap 3
Lengde 19,96 m
Vingespenn 19,49 m
Høyde 4,78 m
Vingeareal 89,19 m²
Vekt (uten last) 11 790 kg
Vekt (maksimalt) 24 925 kg
Motor 2 × Rolls-Royce Avon Mk 109
(2 × 33,85 kN)
Ytelser
Maksimal hastighet 917 km/t
Rekkevidde 4 274 km
Marsjhøyde 14 630 m
Klatrefart 17 m/s

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]