Emmanuel Milingo
| Emmanuel Milingo | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 13. juni 1930 (94 år)Zambia | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1958–2009), katolsk biskop (1969–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Zambia | ||
Emmanuel Milingo (født 13. juni 1930 i Mnukwa i Nord-Rhodesia som senere ble det selvstendige land Zambia) er en tidligere katolsk erkebiskop og eksorsist som etter en rekke tildragelser ble laisert av pave Benedikt XVI i 2009, og gikk over til en protestantisk trosretning som han ble leder av. Han trakk seg fra sin aktive tjeneste fra denne bevegelse i mars 2013 og utpekte Peter Paul Brennan til å overta.[1]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Emmanuel Milingo var sønn av Yakobe Milingo og Tomaida Lumbiwe, og ble utdannet ved St Mary's Presbyterial School i Chipata og studerte ved Kasina Seminary og Kachebere Seminary.
Prest
[rediger | rediger kilde]Emmanuel Emmanuel Milingo ble presteviet i 1958. Deretter var han blant annet sogneprest i Chipata fra 1963 til 1966.
Erkebiskop
[rediger | rediger kilde]I 1969 ble han utnevnt av pave Paul VI til erkebiskop av Lusaka (Zambia); han var da Afrikas yngste biskop. bispevielsen ble foretatt 1. august 1969 av pave Paul VI selv. Han skulle selv bli hovedkonsekrator av kun én katolsk biskop; den 7. februar 1971 ordinerte han Medardo Joseph Mazombwe, som senere ble kardinal.
I 1970-årene begynte erkebiskop Milingo å forestå rligiøse tilstelninger med helbredelser og eksorsismer, som tiltrakk seg store folkemengder.
Problemer
[rediger | rediger kilde]I 1983 måtte Emmanuel Milingo nedlegge sitt embede som erkebiskop, etter at det var verifisert etter granskninger at han hadde foretatt eksorsismer etter ikke-katolske ritualer, av mashaweånder. Samme år ble han forflyttet til Vatikanet og gitt en spesialopprettet stilling i kurien i Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende, uten klart uttrykte oppgaver og uten kontortelefon.
Erkebiskop Milingo ble deretter fremfor alt i Italia kjent for sine ukonvensjonelle helbredelsesgudstjenester.[2] I mange italienske biaspedømmer var han eksplisitt erklært uvelkommen, og han ville da feire messe ofte i parker. Mot slutten av 1990-årene arrangerte han egne helberedelsesgudstjenester i Østerrike, i «Freundeskreis von Erzbischof Milingo».
I mai 2001, i en alder av 71 år, giftet Milingo seg i et massebryllup i New York City; hustruen var den 43-årige koreanske akupunkturist Maria Sung som han var blitt introdusert for og tildelt like før. Vielsen ble foretatt av grunnleggeren av Enhetskirken (Den forente familie), Sun Myung Moon. Bryllupet og det forhold at en erkebiskop var blitt en støtte til Enhetskirken, utløste internasjonal oppsikt, også fordi Milingo hadde tilhengere i mange land.
I august 2001 møtte Milingo pave Johannes Paul II, som bønnfalt ham: «I Jesu Kristi navn, vendt tilbake til den katolske kirke». Milingo gikk med på å separere seg fra Sung og trakk seg tilbake. Sung begynte på en sultestreik og stod frem utenfor Peterskirken for å protestere mot deres atskillelse.[3][4]
Riktignok vendte Milingo tilbake til den katolske kirke. Men etter bare noen måneder var han tilbake hos sin hustru.[5][6][7]
I 2006 vendte han atter tilbake til den katolske tro, – blant annet etter at kardinal Tarcisio Bertone hadde oppfortret ham til det.[8][9] Men allerede samme året gjenopptok han sin kontakt med Enhetskirken og med sin hustru. Alle videre formidlingsforsøk fra Vatikanet var uten noen virkning. Og dessuten foretok Milingo i september 2006 en bispevielse av fem gifte menn i Washington D.C. uten noe pavelig mandat. Dermed beseglet han sitt brudd med den katolske kirke. Den 26. september 2006 ble han erklært ekskommunisert latae sententiae.[10]
Den 17. desember 2009 kunngjorde Pavestolen at Milingo var blitt utelukket fra den klerikale status.[11][12][13][14]
Etter bruddet
[rediger | rediger kilde]I 2009 trakk fire av de biskoper som Milingo hadde bispeviet uten pavelig mandat seg fra hans organisasjon, distanserte seg fra ham på grunn av «filosofiske og teologiske forskjeller», og kunngjorde opprettelsen av en separat organisasjon for fremme av prestevielse av gifte menn.[15]
Ecumenical Catholic Apostolic Church of Peace
[rediger | rediger kilde]I august 2010 ble Milingo gjort til patriark for set sørlige Afrika i den nye «Ecumenical Catholic Apostolic Church of Peace»,[16][17] and called for married former Catholic clergy to join the movement. In April 2011 he consecrated the Rev. Peter Njogu as a bishop in Nyeri, Kenya.[18][19] I 2012 priste Milingo den avdøde Sun Myung Moon for hans arbeide for remme av religiøs enhet.[20]
Milingo trakk seg tilbake fra tjeneste i 2013, og utnevnte erkebiskop Peter Paul Brennan som sin etterfølger.[1] Senere samme år uttalte han at han fortsatt betraktet seg selv som romersk-katolsk.[21]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
- Pave Pius XII (1835-1958) *1917
- Kardinal Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (1884-1972) *1937
- Pave Paul VI (1897-1982) *1954
- Erkebiskop Emmanuel Milingo (1930- ) *1969[22] (laisert 2009)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Nzwili/RNS, Fredrick. «Excommunicated Bishop Who Advocates for Married Priests Still Identifies Catholic». Charisma News (på engelsk). Besøkt 25. juni 2020.
- ^ «Emmanuel Milingo».[død lenke]
- ^ «The archbishop's wife speaks for herself». National Catholic Reporter. 31. august 2001.
- ^ Philip Willan (2. oktober 2002). «Return of the prodigal son». The Guardian. London.
- ^ Gabriele Amorth. Memoiren eines Exorzisten: Mein Kampf gegen Satan. Stein am Rhein.
- ^ «Milingo schweigt».
- ^ «Vatikan: Emmanuel Milingo ist kein Bischof mehr».
- ^ Tagesschau: Kardinal Bertone wird neue Nummer zwei (tagesschau.de-Archiv), 22. juni 2006
- ^ Christ in der Gegenwart, Nr. 2/2010, S. 24, „Der Fall Milingo nach dem Fall Lefebvre“
- ^ «"Exorzisten-Bischof" Milingo will nun einen Sohn».
- ^ Comunicato della Sala Stampa della Santa Sede: dimissione dallo stato clericale di Emmanuel Milingo, i: Presseamt des Heiligen Stuhls: Tägliches Bulletin av 17. desember 2009.
- ^ «Vatikan: Milingo aus dem Klerikerstand entlassen». Arkivert fra originalen . Besøkt 14. februar 2019.
- ^ «Ex-Erzbischof Emmanuel Milingo wird 85 Jahre alt».
- ^ «Ex-Bischof bittet um Vergebung: „Satan war in mir!“».
- ^ Ray Grosswirth (19. juni 2009). «Formation of "Married Priests USA"».
- ^ «Excommunicated Milingo to become ‘patriarch’ of sect». Catholic World News. 13. august 2010.
- ^ «Milingo to be installed as patriarch». Lusaka Times. 13. august 2010.
- ^ «Milingo continues recruiting married priests for new sect». Catholic World News. 11. april 2011.
- ^ Job Weru (11. april 2011). «Milingo: I will keep raiding Catholic Church». Standard Digital.
- ^ http://www.washingtontimes.com, The Washington Times. «Milingo: Rev. Moon’s legacy is in religious unity». The Washington Times (på engelsk). Besøkt 25. juni 2020.
- ^ «Excommunicated bishop still sees himself as Roman Catholic». Religion News Service (på engelsk). 11. september 2013. Besøkt 25. juni 2020.
- ^ www.catholic-hierarchy.org milingo, lest 15. januar 2021
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Gerrie ter Haar (International Institute of Social Studies): Spirit of Africa: The Healing Ministry of Archbishop Milingo of Zambia, London: Hurst, 1992; based on her 1991 Ph.D. thesis from Utrecht University.