Emilio De Bono

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emilio De Bono
E. De Bono 02.jpg
FødtEmilio De Bono
19. mars 1866[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cassano d'AddaRediger på Wikidata
Død11. jan. 1944[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
VeronaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, offiserRediger på Wikidata
Embete
  • Kongeriket Italias minister for Italiensk Afrika (1929–1935) Rediger på Wikidata
Parti Partito Nazionale FascistaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet ItaliaRediger på Wikidata
UtmerkelserAnnunziataordenen

Emilio De Bono, med hendene foran ansiktet, under Veronaprosessen

Emilio De Bono (født 19. mars 1866 i Cassano d'Adda i Lombardia i Italia, død 11. januar 1944 i Verona i Veneto i Italia) var en italiensk general i første verdenskrig og en fascistisk aktivist som hjalp til med å organisere det italienske fascistpartiet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Emilio de Bono var sønn av Giovanni de Bono, en offiser som nedstammet fra grevene av Barlassina[trenger referanse], og hans hustru Emilia Bazzi. Han hadde søsteren Maria.

Han vokste opp som ateist, i en form som var på sitt eget vis religiøs.[trenger referanse] Hans overbevisning var at «[ateismen] er opplyst og rasjonell, basert på vitenskapelige prinsipper. Jeg er av det militære, som jeg beundrer fordi det er ateistisk».[trenger referanse]

Militær[rediger | rediger kilde]

De Bono fikk militær utdannelse ved Militærakademiet i Modena og ble offiser i Bersaglieristyrkene i 1884.

Han deltok i den italiensk-tyrkiske krig og i første verdenskrig der han særlig utmerket seg i slaget ved Vittorio Veneto.[trenger referanse]

Fascist[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg etter krigsslutt til fascismen og deltok i marsjen mot Roma i 1922, som gav fascistenes leder Benito Mussolini makten. De Bono ble senator i 1923, var guvernør i Tripolitania 1925–1928 og 1929–1935 koloniminister.

Den 3. april 1935 ble han utnevnt til øverstkommanderende for de italienske væpnede styrker i Afrika, men ble kalt hjem i november av Pietro Badoglio. I samband med det ble De Bono elevert til feltmarskalk.[5]

De Bono ble deretter, ved siden av Mussolini selv, Cesare De Vecchi og Italo Balbo, en av de ledende i fascistpartiet PNF. Han tilhørte den konservative nasjonalistiske falanks innen partiet som motsatte seg den tilnærmelse til det nazistiske Tyskland som Mussolini førte etter at Abessiniakrisen i 1934 hadde forsuret båndene til de demokratiske statene.[trenger referanse]

Ved den allierte invasjon av Italia i 1943 slutten han seg til kuppmakerne innen partiet og stemte i Det store fascistiske råd for avsettelsen av Benito Mussolini og hans fengsling. Etter at Mussolini var blitt befridd ved tysk hjelp, ble De Bono arrestert, stilt for retten i Veronaprosessen og dømt til døden av den nye tyskvennlige marionettregjering. Han ble henrettet ved skyting sammen med Galeazzo Ciano, Luciano Gottardi, Giovanni Marinelli og Giuseppe Pareschi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Emilio-De-Bono, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 14107[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id de-bono-emilio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Svensk uppslagsbok, andra upplagan 1947 Arkivert 17. februar 2015 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]