Emilio De Bono

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emilio De Bono
De Bono1.jpg
FødtEmilio De Bono
19. mars 1866[1][2][3][4]
Cassano d'Adda
Død11. januar 1944[1][2][3][4] (77 år)
Verona
Beskjeftigelse Politiker, offiser
Parti Partito Nazionale Fascista
Nasjonalitet Kongedømmet Italia

Emilio De Bono, med hendene foran ansiktet, under Veronaprosessen

Emilio De Bono (født 19. mars 1866 i Cassano d'Adda i Lombardia i Italia, død 11. januar 1944 i Verona i Veneto i Italia) var en italiensk general i første verdenskrig og en fascistisk aktivist som hjalp til med å organisere det italienske fascistpartiet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Emilio de Bono var sønn av Giovanni de Bono, en offiser som nedstammet fra grevene av Barlassina[trenger referanse], og hans hustru Emilia Bazzi. Han hadde søsteren Maria.

Han vokste opp som ateist, i en form som var på sitt eget vis religiøs.[trenger referanse] Hans overbevisning var at «[ateismen] er opplyst og rasjonell, basert på vitenskapelige prinsipper. Jeg er av det militære, som jeg beundrer fordi det er ateistisk».[trenger referanse]

Militær[rediger | rediger kilde]

De Bono fikk militær utdannelse ved Militærakademiet i Modena og ble offiser i Bersaglieristyrkene i 1884.

Han deltok i den italiensk-tyrkiske krig og i første verdenskrig der han særlig utmerket seg i slaget ved Vittorio Veneto.[trenger referanse]

Fascist[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg etter krigsslutt til fascismen og deltok i marsjen mot Roma i 1922, som gav fascistenes leder Benito Mussolini makten. De Bono ble senator i 1923, var guvernør i Tripolitania 1925–1928 og 1929–1935 koloniminister.

Den 3. april 1935 ble han utnevnt til øverstkommanderende for de italienske væpnede styrker i Afrika, men ble kalt hjem i november av Pietro Badoglio. I samband med det ble De Bono elevert til feltmarskalk.[5]

De Bono ble deretter, ved siden av Mussolini selv, Cesare De Vecchi og Italo Balbo, en av de ledende i fascistpartiet PNF. Han tilhørte den konservative nasjonalistiske falanks innen partiet som motsatte seg den tilnærmelse til det nazistiske Tyskland som Mussolini førte etter at Abessiniakrisen i 1934 hadde forsuret båndene til de demokratiske statene.[trenger referanse]

Ved den allierte invasjon av Italia i 1943 slutten han seg til kuppmakerne innen partiet og stemte i Det store fascistiske råd for avsettelsen av Benito Mussolini og hans fengsling. Etter at Mussolini var blitt befridd ved tysk hjelp, ble De Bono arrestert, stilt for retten i Veronaprosessen og dømt til døden av den nye tyskvennlige marionettregjering. Han ble henrettet ved skyting sammen med Galeazzo Ciano, Luciano Gottardi, Giovanni Marinelli og Giuseppe Pareschi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Emilio De Bono, biography/Emilio-De-Bono
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12154992k
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Emilio De Bono, de-bono-emilio
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Emilio De Bono, 88899237
  5. ^ Svensk uppslagsbok, andra upplagan 1947 Arkivert 17. februar 2015 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]