Elio Sgreccia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Elio Sgreccia
Cardinal Elio Sgreccia.jpg
Født6. juni 1928[1]
Arcevia
Død5. juni 2019[2] (90 år)
Roma
Utdannet ved Pontificia Ecclesiastica Academia, Universitetet i Bologna
Beskjeftigelse Teolog, universitetslærer, katolsk prest (1952–), forfatter
Nasjonalitet Italia (19462019), Kongedømmet Italia (19281946)
Medlem av Det pavelige akademi for livet
Utmerkelser Storkors av Republikken Italias fortjenstorden

Kardinalsvåpen

Elio Sgreccia (født 6. juni 1928 i Nidastore i Arcevia i Marche i Italia; død 5. juni 2019 i Roma[3]) var en katolsk teolog og bioetiker. Han var kurienkardinal i den katolske kirke og leder for Det pavelige akademi for livet. Han var en av Kirkens ledende røster i opposisjonen til kontroversielle etiske spørsmål som abort, prevensjon, forskning på stamceller fra fostre og eutanasi. Han regnes som grunnleggeren av skolen for personalistisk bioetikk. Han ga ut en rekke verker om bioetikk, medisinsk etikk, pastoral for helse og familie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Elio Sgreccia var bondesønn, den yngste av seks barn. Han var født og vokste opp i småbyen Nidastore kommunen Arcevia i provinsen Ancona. Hans inntreden i presteseminaret ble forsinket av annen verdenskrigs utbrudd, så han fortsatte med å hjelpe familien og gikk på en yrkesskoge imens.[4][5]

Prest[rediger | rediger kilde]

Elio Sgreccia mottok etter sin teologiske utdannelse prestevielsens sakrament den 29. juni 1952. Han fullførte i 1963 studier i litteraturvitenskap og filosofi ved Universitetet i Bologna. Fra 1954 til 1972 var han viserektor, professor og rektor for presteseminaret i Marche. Den 24. november 1972 ble han monsignore.[6] Fra 1972 til 1973 var han generalvikar for bispedømmet Fossombrone. Fra 1974 til 1984 var han kapellan ved det medisinske fakultet i Università Cattolica del Sacro Cuore (UCSC) i Roma, fra 1984 ble han hovedansvarlig for feltet bioetikk.

Fra 1974 var han redaktør og senere visedirektør for tidsskriftet Medicina e Morale. I 1984 ble han dets meddirektør.

I 1990 ble han professor for bioetikk ved UCSC og fra 1992 til 2000 direktør for det institutt for bioetikk. Fra 1985 til 2006 var han dessuten rektor for senteret for bioetikk ved Università Cattolica del Sacro Cuore, og fra 1998 til 2005 direktør for universitetets sentrum for internasjonale samarbeid.

Fra 1990 til 2006 var han medlem av den nasjonale italienske komite for bioetikk. I 2001 ble han kalt til å være med i den statlige kommisjon for utarbeidelse av retningslinjer for biomedisin og genetikk. Fra 2003 var han president for den internasjonale Føderasjonen av personorienterte bioetiske institutter (FIBIP) med sete i Roma. Fra 2004 var han formann for stiftelsen Ut Vitam Habeant. Fra 2004 var han president for donum vitae i bispedømmet Roma.

Sgreccia var forfatter av en katolsk håndbok for bioetikk. Sammen med William Levada og Luis Ladaria var han forffatter av dokumentet «Dignitas personae» (Personens verdighet).[3]

Biskop[rediger | rediger kilde]

I 1992 ble han utnevnt av pave Johannes Paul II til titularbiskop av Zama Minor og til sekretær for Det pavelige råd for familien[7]. Han ble bispeviet den 6. januar 1993 sv pave Johannes Paul II selv; medkonsekratorer var kurierkebiskopene og de senere kardinaler Giovanni Battista Re og Justin Francis Rigali. Han innehadde embedet som sekretær for Det pavelige råd for familien til 1996.

I 2005 ble han utnevnt til presidenf for Det pavelige akademi for livet. I 2008 ble hans aldersbetingede avskjedssøknad innvilget av pave Benedikt XVI.[8]

Kardinal[rediger | rediger kilde]

I konsistoriet den 20. november 2010 kreerte pave Benedikt XVI ham til kardinaldiakon med titteldiakoniet Sant’Angelo in Pescheria.[9]

Ettersom han var over aldersgrensen deltok ikke kardinal Sgreccia på pavevalget i 2013.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Bioetica. Manuale per medici e biologi, Editrice Vita e Pensiero, Milano 1986
  • La trasmissione della vita nell'insegnamento di Giovanni Paolo II, Di Pietro M. Luisa, Editrice Vita e Pensiero, Milano 1989
  • Nuova genetica ed embriopoiesi umana. Prospettive della scienza e riflessioni etiche, Serra Angelo, Di Pietro M. Luisa, Editrice Vita e Pensiero, Milano 1991
  • Manuale di bioetica. Aspetti medico-sociali, Editrice Vita e Pensiero, Milano 1991
  • Manuale di bioetica. Fondamenti ed etica biomedica, Editrice Vita e Pensiero, Milano 1994
  • Manuale di bioetica. Aspetti medico-sociali, Editrice Vita e Pensiero, Milano 1996
  • Procreazione assistita e fecondazione artificiale tra scienza, bioetica e diritto, Di Pietro M. Luisa, Editrice La Scuola, 1999
  • Manuale di bioetica. Fondamenti ed etica biomedica, Editrice Vita e Pensiero, Milano 2000
  • Manuale di bioetica. Aspetti medico-sociali, Editrice Vita e Pensiero, Milano 2002
  • Manuale di bioetica. Fondamenti ed etica biomedica, Editrice Vita e Pensiero, Milano 2007
  • La bioetica nel quotidiano, Editrice Vita e Pensiero, Milano 2006
  • The human embryo before implantation. Scientific aspects and bioethical considerations, Laffitte Jean, Libreria Editrice Vaticana, 2009

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ 5. jun. 2019, Bioetica: morto il card. Elio Sgreccia, “padre” della bioetica, https://agensir.it/quotidiano/2019/6/5/bioetica-morto-il-card-elio-sgreccia-padre-della-bioetica/
  3. ^ a b https://www.katholisch.de/aktuelles/aktuelle-artikel/kardinal-elio-sgreccia-mit-90-jahren-gestorben. 
  4. ^ «Sgreccia Card. Elio». Holy See Press Office. Besøkt 16. februar 2018. 
  5. ^ Sgreccia, Elio (2012). Personalist Bioethics: Foundations and Applications. Philadelphia: The National Catholic Bioethics Center. s. xv. ISBN 978-0-935372-63-2. 
  6. ^ Annuario Pontificio per l’anno 1982. Città del Vaticano 1982, s. 1965.
  7. ^ http://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2005/01/03/0004/00006.html. 
  8. ^ http://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2008/06/17/0408/00952.html#RINUNCIA%20DEL%20PRESIDENTE%20DELLA%20PONTIFICIA%20ACCADEMIA%20PER%20LA%20VITA%20E%20NOMINA%20DEL%20SUCCESSORE. 
  9. ^ http://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2010/11/20/0719/01648.html.