Elektrisk gokart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra verdens første nasjonale mesterskap i el-gokart (Latvia, 2018).

En elektrisk gokart er en gokart hvor fremdriften kommer fra elektriske motorer. Per 2020 er elektriske gokarter stort sett brukt til utleiegokarter. Til konkurransebruk brukes stort sett tradisjonelle 2-takts bensinmotorer, men det foregår utvikling og kjøres allerede løp med elektriske gokarter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Løp med elektriske gokarter på Sonoma Raceway i USA, 2013.

Siden 2006 har det i Frankrike vært arrangert et løp for studenter kalt e-Kart[1] som samler produsenter, skoler og akademiske institusjoner innen blant annet elektroteknikk og mekanikk. Det kjøres med motorer med effekt fra 10 til 67 kilowatt. Arrangementet går over tre dager og inneholder disiplinene langdistanseløp, raskeste rundetid, raskeste akselerasjon fra stillestående på en avstand over 50 meter, 10 minutters løp, med mer. Fra 2013 ble arrangementet internasjonalt, og samlet da 26 lag med 34 karter og 200 deltakere.[2][3]

I 2012 fant løpet ERDF Masters Kart sted på Paris-Bercy Arena i Paris, Frankrike, med bilportførere fra foreskjellige serier som Formel 1, GP2, WRC, DTM, IndyCar og kart racing. De konkurrerte med elektriske karter drevet av 30 kW børsteløse motorer.

I 2013 startet Red Line Oil Karting Championship i Nord-California i USA. Konkurransene gikk under kategori V, gruppe 2, klasse 1 i Rattlesnake Electric Sport Championship.[4] I de fleste løpshelgene ble det satt rundetider under ett sekund bak de raskeste bensinbilene.[5]

I 2015 lanserte det latviske selskapet Blue Shock Race elektriske gokarter. BSR2017 var en av selskapets første utleiegokarter som hadde litiumbatteri, og kunne kjøres i 10-15 minutt før den måtte lades.[trenger referanse]

I 2016 ble gateløpet G-Zero Championship Racing Series arrangert i Canada.[6][7] Det ble brukt elektriske karter bygget av EVC Racing i Indianapolis som blant annet var bygget med motorsykkeldeler.[8]

Konkurranser[rediger | rediger kilde]

De første mesterskapene[rediger | rediger kilde]

FIA-president Jean Todt besøker kunngjøringen av det latviske nasjonale mesterskapet.
En elektrisk gokart laget av Blue Shock Race kalt som skal være i stand til å konkurrere med bensinkarter i DD2-divisjonen.

1. mai 2018 startet Latvia verdens første nasjonale mesterskap for elektriske gokarter med klassene TeK og TeK Open. Det første løpet ble holdt på Kandava-banen, og sesongen bestod totalt av 6 løp på forskjellige baner med avslutning på Jelgava-banen. 10 lag med 16 forskjellige deltakere fra Litauen og Lativia deltok. Alle brukte motorer og drivverk fra Blue Shock Race med en motoreffekt på henholdsvis 15 kW i Tek-klassen og 25 kW i TeK Open-klassen. Ričards Irbe tok gull med 5 seiere på rad.

Like etter på den 13. mai 2018 åpnet Det tyske motorsportsforbundet det første tyske nasjonale mesterskapet for elektriske gokarter.[9] Sesongen bestod av fem løp fra mai til september.

I 2018 gikk det internasjonale bilsportforbundet og den internasjonale olympiske komité sammen om å innføre elektrisk karting som den første motorsporten i Ungdoms-OL, med sikte på å ha det første mesterskapet under Sommer-OL 2024 i Paris.[10][11][12]

Teknisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Det har blitt rapportert at Blue Shock Racing arbeider med å utvikle en ny racingkart med med motoreffekt på inntil 55 kW. Dette skal gjøre det mulig å akselerere fra 0-100 km/t på cirka 2,2 sekunder, hvilket vil gjøre denne klassen til den øvrerste profesjonelle klassen (fremfor nåværende KZ2 som har en akselerasjon fra 0-100 km/t på 3 sekunder[13]).

Homologering[rediger | rediger kilde]

På det fjerde løpet av første sesongen i det latviske mesterskapet lanserte Blue Shock Race en modell som skal være kapabel til å konkurrere med eksisterende bensinkarter i DD2-divisjonen.

I Latvia er det homologert en nasjonal klasse kalt TeK Open hvor det er tillatt å konkurrere med inntil 25 kW motoreffekt. Fra 2019 ble det lagt til flere nasjonale elektriske divisjoner.

Teknisk[rediger | rediger kilde]

Elektriske gokarter avgir ikke eksos, og det er dermed mindre behov for ventilasjon ved kjøring innendørs. De avgir også mindre støy. Noen ulemper er at batteriene er tunge, at de kan ta lang tid å lade og at man kan få dårligere ytelse når batteriet holder på å gå tomt.

Effekt og dreiemoment[rediger | rediger kilde]

Elektriske motorer har vanligvis større dreiemoment enn tilsvarende bensinmotor, og har derfor vanligvis bedre akselerasjon fra stillestående enn konvensjonelle gokarter med bensinmotor.

Elektriske motorer har også en mye bredere momentkurve, og har derfor mindre behov for en girboks med flere gir for å utvikle tilstrekkelig effekt i forskjellige hasitgheter.

Batterier[rediger | rediger kilde]

Noen vanlige batterityper på elektriske gokarter er:

Utleiegokarter med blybatteri kan som regel kjøres i maks 20-30 minutter før lav batteriladning gir gir merkbart mindre ytelse. Av denne årsaken bruker de fleste elektriske konkurranse-gokarter litiumpolymer- eller litium-ionbatterier som gir bedre ytelse og varer lengre.

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

På elektriske gokarter avhenger sikkerheten til batteriene i stor grad av batteritypen:

  • Blybatterier er relativt trygge, og kan ikke ta fyr eller eksplodere under kollisjoner. De har imidlertid dårligere ytelse.
  • LiPo og Li-ion-batterier[14] kan ta fyr eller eksplodere dersom de blir skadet, som for eksempel under en kollisjon.

På gokarter med bensinmotorer kan det gå hull på bensintanken i ulykker og man kan risikere at innholdet tar fyr (sprengingsfaren med bensin er derimot svært liten[trenger referanse]).

Pris[rediger | rediger kilde]

Elektriske motorer og batterier er vanligvis dyrere i innkjøp enn konvensjonelle bensinmotorer, særlig motorer som drives av litiumbatterier.[trenger referanse]

Til tross for mindre behov for vedlikehold så har elektriske gokarter som regel høyere kostnader til drift og vedlikehold.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Les challenges e-Kart». Arkivert fra originalen 19. august 2017. Besøkt 29. januar 2012. 
  2. ^ Les résultats de la Rencontre Pédagogique Internationale de Kart Electrique de Vierzon e-Kart 2013 - Site officiel e-Kart
  3. ^ videos du challenge 2014 - Site officiel e-Kart
  4. ^ «Rattlesnake Electric Sport». Arkivert fra originalen 12. mars 2016. Besøkt 7. juli 2021. 
  5. ^ «Go-kart». whichgokartsforsale.com. Arkivert fra originalen 26. april 2016. Besøkt 19. april 2016. 
  6. ^ «G-Zero Championship Racing Series 2016 Season Brings Racers to Richmond, New Westminster – eKartingNews». ekartingnews.com. Besøkt 7. juli 2021. 
  7. ^ «G-Zero Championship». Arkivert fra originalen 9. februar 2020. Besøkt 20. juli 2021. 
  8. ^ «EVC Racing». Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 28. januar 2016. 
  9. ^ «World’s First All-Electric Kart Championship to be Launched in Germany in 2018 – eKartingNews». ekartingnews.com. Besøkt 7. juli 2021. 
  10. ^ «How electric karting could become the first Olympic motor sport · RaceFans». RaceFans (engelsk). 17. juli 2018. Besøkt 8. juli 2021. 
  11. ^ «Massa targets karting in 2024 Olympics» (engelsk). Besøkt 8. juli 2021. 
  12. ^ LALASPORT. «The electric kart aspires to be an Olympic sport in Paris 2024». Latest Sports News | Lalasport.com (engelsk). Besøkt 8. juli 2021. 
  13. ^ Stien, Nikolai (18. februar 2015). «Fra null til 100 km/t på tre sekunder». fvn.no (norsk). Besøkt 7. juli 2021. 
  14. ^ «Why do Lithium Ion Batteries Catch Fire or Explode?». mozees.no (engelsk). Besøkt 7. juli 2021.