William Edmund Ironside, 1. baron Ironside

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Edmund Ironside (general))
Hopp til: navigasjon, søk
William Edmund Ironside, 1. baron Ironside
Edmund Ironside.jpg
Født 6. mai 1880
Edinburgh
Død 22. september 1959 (79 år)
London
Utdannet ved Staff College, Camberley, Royal Military Academy Woolwich, Tonbridge School
Nasjonalitet Storbritannia
Utmerkelser Æreslegionen, Croix de guerre 1939–1945, storkorsridder av Order of the Bath, Distinguished Service Order, Companion of the Order of St Michael and St George

William Edmund Ironside, 1. baron Ironside (født 6. mai 1880, død 22. september 1959) var en britisk soldat og feltmarskalk i den britiske hæren som spilte en vesentlig rolle som kommandant for de britiske styrkene i Persia i 1920-21. Under første del av andre verdenskrig tjenestegjorde han som sjef for det britiske imperiets generalstab.

Ironside ble innrullert i det kongelige artilleriregiment (RA) i 1899, og tjenestegjorde gjennom hele den andre boerkrigen, fulgt av en kort periode hvor han spionerte på de tyske kolonistyrkene Sørvest-Afrika. Da han kom tilbake til vanlige plikter, tjenestegjorde han ved staben til en regulær hærdivisjon i løpet av de første to årene av den første verdenskrig før han ble utnevnt til staben av den nylig opprettede 4. kanadiske divisjon i 1916. I 1918 ble han gitt kommandoen av en brigade ved vestfronten, men ble raskt forfremmet til å kommandere den allierte intervensjonsstyrken i nordlige Russland i 1919 under den russiske borgerkrigen,[1] deretter en allierte styrke som okkuperte Tyrkia,[2] og til sist en britisk styrke i Persia i 1921.[3] Han ble tilbudt posisjonen som kommandant av de britiske styrkene i Irak, men var ikke i stand til ta posisjonen grunnet skader fra en flyulykke. [4]

Ironside (i midten) med den polske stabssjefen general Wacław Stachiewicz (venstre)

Han kom tilbake til hæren som kommandant av den militære skolen Staff College i Camberley i Surrey hvor han fremmet ideene til generalmajor og militærhistorikeren J.F.C. Fuller, en forkjemper for mekanisering og bruken av stridsvogner. Han kommanderte senere en divisjon og militære distrikter i både Storbritannia og India, men hans unge alder og direkte framtoning begrenset hans karrieremuligheter, og etter å ha blitt forbigått til overta posisjonen som sjef for det britiske imperiets generalstab (CIGS) i 1937, ble han guvernør av Gibraltar, en tradisjonell utnevnelse før pensjonering. Han ble tilbakekalt fra sin «eksil» på midten av 1939, utnevnt til generalinspektør for de oversjøiske styrker, en rolle som de fleste observatører forventet at han deretter vil bli gitt kommandoen over de britiske ekspedisjonsstyrker (BEF) ved utbruddet av den andre verdenskrig.

Imidlertid, etter en del politisk manøvrering ble general John Vereker, 6. vicomte Gort, gitt denne kommandoen, og Ironside ble utpekt som den nye lederen for det britiske imperiets generalstab.[5] Ironside selv mente at han var midlertidig uegnet for jobben, men følte seg forpliktet til å akseptere den. Tidlig i 1940 argumenterte han tungt for alliert intervensjon i Skandinavia, men denne planen ble oppgitt i siste liten da den finsk-russiske vinterkrigen ble avsluttet. I løpet av Nazi-Tysklands invasjonen av Norge og slaget om Frankrike hadde han en liten rolle; hans engasjement i det sistnevnte var begrenset til et sammenbrudd i forholdet mellom ham selv og vicomte Gort. Han ble erstattet som leder for generalstaben mot slutten av mai og gitt en rolle som han var bedre egnet for, som øverstkommanderende for hjemmestyrkene, ansvarlig for invasjonsforsvaret og for kommandering av hæren i tilfelle tysk landgang. Imidlertid fungerte han kun mindre enn to måneder i denne rollen før han ble erstattet. Etter dette ble Ironside forfremmet til feltmarskalk og adlet som baron Ironside.

Lord Ironside trakk eg tilbake Morley Old Hall i Norfolk for hengi seg til sitt forfatterskap, og tok aldri aktiv tjeneste eller offisiell posisjon igjen. Allerede som ung lærte han seg flere fremmedspråk,[6] og hans språkbegavelse ble et av de vesentlige trekkene av hans karakter; som middelaldrende behersket han ulik språk såpass flytende at han offisielt kunne tolke i sju, blant annet norsk, og var kyndig kanskje ytterlig ti flere.[7]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Ironside, Edmund (1962): The Ironside diaries, 1937–1940. Constable. ISBN 0-8371-7369-8.
  • Ironside, Edmund (1972): High Road to Command: The Diaries of Major-Gen. Sir Edmund Ironside 1920–1922. Leo Cooper. ISBN 978-0850520774.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beede, Benjamin R. (2013): The War of 1898 and U.S. Interventions, 1898-1934: An Encyclopedia, Routledge, s. 238
  2. ^ Raugh, Harold E. (2013): Wavell in the Middle East, 1939–1941: A Study in Generalship, University of Oklahoma Press, s. 50
  3. ^ Meyer, Karl E. (2008): The Dust Of Empire: The Race For Mastery In The Asian Heartland, PublicAffairs, s. 65
  4. ^ Sir William Edmund «Tiny» Ironside, Find A Grave
  5. ^ Kenny, Peter Francis (2016): Heroes, Villains, and Conflicts, Xlibris Corporation
  6. ^ Ironside, Edmund (1962): The Ironside diaries, 1937–1940, s. 13
  7. ^ Nicolson, Harold (1940): «Ironside», s. 674

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Artikler
Bøker
  • Eastwood, James (1940): General Ironside. Pilot Press.
  • Heathcote, Tony (1999): The British Field Marshals 1736–1997. Pen & Sword. ISBN 0-85052-696-5.
  • Jackson, Julian (2003): The Fall of France. Oxford University Press. ISBN 0-19-280300-X.
  • McKinstry, Leo (2014): Operation Sealion. John Murray. ISBN 978-1-84854-704-9.
  • Prażmowska, Anita J. (2004): Britain, Poland and the Eastern Front, 1939. Cambridge University Press. ISBN 0-521-52938-7.
  • Quinlivian, Peter (2006): Forgotten Valour: The Story of Arthur Sullivan VC. Sydney: New Holland. ISBN 978-1-74110-486-8.
  • Soutar, Andrew (1940): With Ironside in North Russia. Hutchinson.
  • Zychowicz, Piotr (2012): Pakt Ribbentrop – Beck. Dom Wydawniczy Rebis, Poznań. ISBN 978-83-7510-921-4.