Fatimid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fatimidene, fatimidekalifatet eller al-Fātimiyyūn (arabisk الفاطميون) var et sjia-muslimsk dynasti som hersket over forskjellige områder av Nord-Afrika, hovedsakelig i Egypt og i Levanten fra 5. januar 910 til 1171.

Begrepet fatimid er noen ganger brukt til å definere innbyggerne av kalifatet. Den styrende eliten av staten tilhørte den ismaeliske linjen av sjiaislam. Lederne av dynastiet var også sjiaismaliske imamer, samtidig hadde de påvirkning på ismaeliske muslimer. De var også en del av den av rådgivere sambandet til kalifen, som de stor sett ble sett på av de fleste muslimer, den eneste perioden hvor sjiaimanene og kalifatet var forent siden kalifatet til Ali.

Fatimidske kalifer[rediger | rediger kilde]

  1. Ubayd Allah al-Mahdi Billah (909-934), grunnlegger av fatimidedynastiet
  2. Muhammad al-Qaim Bi-Amrillah (934-946)
  3. Isma'il al-Mansur Bi-Nasrillah (946-953)
  4. Ma'ad al-Muizz Li-Deenillah (953-975), Egypt blir erobret i hans regjeringstid
  5. Abu Mansoor Nizar al-Aziz Billah (975-996)
  6. Al-Hakim bi-Amr Allah (996-1021)
  7. Ali az-Zahir (1021–1036)
  8. Ma'ad al-Mustansir (1036–1094)
  9. Ahmad al-Musta'li (1094–1101), krangel over hans etterfølger fører til Nizarisplittelsen.
  10. Mansur al-Amir Bi-Ahkamillah (1101–1130), fatimidherskere over Egypt etter ham blir ikke anerkjent som imamer av Mustaali/Taiyabi-ismailitter.
  11. al-Hafiz (1130–1149)
  12. al-Zafir (1149–1154)
  13. al-Fa'iz (1154–1160)
  14. al-Adid (1160–1171).