Pilgiftfrosker
| Pilgiftfrosker | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Dendrobatidae Cope, 1865 | |||
| Populærnavn | |||
| pilgiftfrosker, dendrobatider | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyrerike | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Amfibier | ||
| Orden | Springpadder | ||
| Overfamilie | Neobatrachia | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | ca. 300[1] | ||
| Habitat: | skog | ||
| Utbredelse: | Mellom- og Sør-Amerika | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Pilgiftfrosker (Dendrobatidae) er en gruppe ekstremt giftige[2] frosker (amfibier) som holder til i tropiske skoger i Mellom- og Sør-Amerika, fra Nicaragua og Costa Rica i nord til Brasil og Bolivia i sør, gjerne nær vann som dammer og bekker.
Etymologi[rediger | rediger kilde]
Navnet pilgiftfrosk stammer fra embera-folket, et lokalt stammefolk fra Colombias regnskoger som benyttet giften fra pilgiftfrosker til å forgifte pilspissene med når de jakter vilt med sitt tradisjonelle blåserør. Nye piler ble forberedt for jakt ved å dyppe tuppen i en giftblanding, der hovedingrediensen var gift fra pilgiftfrosker. Giftblandingen, som er mørk å se til, tørker så inn på pilspissene. Giften er så kraftig at kun et rift fra en pil kan være nok til å drepe dyret det jaktes på.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Pilgiftfroskens farger er kraftige og kan variere i ulike mønstre i fargene gul, kopper, rød, grønn, blå og svart. De sterke fargene er til for å advare potensielle rovdyr om at de bærer en svært sterk gift. En pilgiftfrosks størrelse varierer fra 1 til 6 centimeter, etter alder og art.
Størrelsen varierer fra 1 til 7 cm (avhengig av arten) og er generelt små, oftest bare 1–2 cm. De har en naturlig levetid på 15–20 år i fangenskap.
Giften[rediger | rediger kilde]
De giftigste pilgiftfroskene tilhører slekten Phyllobates, og så langt man vet er gul (gyllen) giftfrosk (Phyllobates terribilis) den giftigste av alle.[1] Giften sitter i små kjertler under hudoverflaten. Når frosken blir stresset «svetter» giften til hudoverflaten. Andre arter med pilgiftfrosker er mindre giftige, og bare en håndfull av dem er giftige nok til å utgjøre en fare for mennesker.
Giften syntetiseres basert på stoffer froskene får i seg ved å spise maur, termitter og midd. Frosker i fangenskap utvikler ikke giften, grunnet mangel på føde som den ville pilgiftfrosken får.
Giften er forsket på til medisin, og forskere har funnet ut at det kan brukes som smertestillende. Ulempen er imidlertid at den medisinske dose av giften er svært nær den dødelige dosen. Derfor er forskningen på dette naturlige smertestillende middelet lagt på is.[3]
Reproduksjon[rediger | rediger kilde]
Det er også kjent at pitohuier, noen spurvefugler i pirolfamilien, har samme type gift i hud og fjær som pilgiftfroskene. Fuglene er endemiske for Papua-Australia og eter mest frukt, og man tror at giften akkumuleres via næringsopptaket, trolig fra en type børstebiller.[4]
Atferd[rediger | rediger kilde]
Pilgiftfroskene lever i små grupper på opptil åtte dyr. Når hunnen har gytt eggene sine befrukter hannen dem. Når eggene er klekket, bærer noen med seg rumpetrollene på ryggen til vann. På grunn av mindre fuktighet der pilgiftfroskene lever, er mange arter truet.
Pilgiftfrosken yngler nær dammer og bekker. Paringsritualet går ut på at hannen finner en yngleplass, før de begynner med paringsrop. Hanner er svært territoriale og bryter for å forsvare det. Hunner kan også begynne å bryte om det er kamp om hannen og redet. Eggene legges på en fuktig plass, gjerne blant løv, planter og røtter. Pilgiftfrosken yngler likt som fisker. Hunnen legger eggene først før hannen går og befrukter eggene like etterpå. Når eggene har klekket er det hannen som får størst instinkt og bærer rumpetrollene ned til dammer eller bekker. Begge partnerne viser uvanlige foreldreinstinkter og det er ikke unikt, men hannen utmerker seg mest blant denne typen frosk.
Pilgiftfrosken kan skilles mellom kjønnene ved å se på den fremste tåen på frembeina. I tillegg har hannen sterkere fargedrakt og er mer aggressive enn hunnene. Hunnene har fordel av at hun velger partner til paringen.
Disse froskene mangler naturlige trusler og har kun en fiende. Slangen Leimadophis epinephelus, som er resistent mot giften deres.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Karl Gruber. 2015. Poison dart frogs are the most poisonous animals alive. BBC Earth. Besøkt 2015-05-14
- ^ Erik Tunstad (9. november 2004). «Spis og bli giftig». Arkivert fra originalen 2. mars 2005. Besøkt 21. mai 2013.
- ^ Skei, Jon Kristian (16. desember 2021). «pilgiftfrosker». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 4. januar 2023.
- ^ Dumbacher JP, Beehler BM, Spande TF, Garraffo HM, Daly JW. 1992-10-30. Homobatrachotoxin in the genus Pitohui: chemical defense in birds? Science. 258(5083):799-801. Besøkt 2016-04-24
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Poison Dart Frog - Dendrobatidae. National Geographic Arkivert 9. april 2016 hos Wayback Machine.
- Pilgiftfrosker. Artikkel i Jan Pedersen: Ville dyr side 209-210 ISBN 978-82-02-37600-0
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) pilgiftfrosker i Encyclopedia of Life
- (en) pilgiftfrosker i Global Biodiversity Information Facility
- (no) pilgiftfrosker hos Artsdatabanken
- (en) pilgiftfrosker hos Fossilworks
- (en) pilgiftfrosker hos ITIS
- (en) pilgiftfrosker hos NCBI
- (en) Kategori:Dendrobatidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Poison dart frog – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Dendrobatidae – detaljert informasjon på Wikispecies
