Hopp til innhold

Den tyske høsten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den tyske høsten (tysk: Deutscher Herbst) betegner rekken av begivenheter som fulgte etter bortføringen av den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer og kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» høsten 1977. Hendelsene markerte en kulminasjon av flere år med venstreekstrem terror, kanskje først og fremst ledet an av Rote Armee Fraktion. Det var den største krise i Vest-Tyskland i etterkrigstiden.

Vinter 1977

[rediger | rediger kilde]
Logo til Rote Arme Fraktion.

Brigitte Mohnhaupt som hadde vært medlem av RAF siden 1970, satt flere år i fengsel. Den 8. februar 1977 ble hun løslatt fra Stammheim-fengselet. Hun hadde der sittet sammen med blant andre grunnleggerne av RAF, Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Det antas at Mohnhaupt hadde hatt samtaler med de tre om flere aksjoner og hun ble dermed sentral i RAFs såkalte andre generasjon.[1]

Vår og sommer 1977

[rediger | rediger kilde]

RAFs Offensive 77, tysk for offensiv 77, begynte allerede 4. april 1977 med drapet på Tysklands regjeringsadvokat Siegfried Buback (57), hans sjåfør Wolfgang Göbel (33) og dennes overordnede Georg Wurster (33).[2]

Den 28. april 1977 falt det dom i Oberlandesgericht Stuttgart. Baader, Ensslin og Raspe ble dømt til livstidsstraffer.[1]

Den 30. juli ble sjef for storbanken Dresdner Bank Jürgen Ponto myrdet. RAF-medlem Susanne Albrecht kjente Ponto, og oppsøkte ham sammen med Brigitte Mohnhaupt og Christian Klar for å bortføre ham. Bortføringen mislyktes, og Mohnhaupt og Klar skjøt og drepte Ponto. Deretter flyktet de i en bil, ført av Peter-Jürgen Boock.

Den 25. august ble det oppdaget et rakettanlegg konstruert som et slags stalinorgel, innrettet mot riksadvokatbygningen i Karlsruhe. Anlegget ble ikke avfyrt, fordi tidsautomatikken ikke virket. Det er siden omstridt om dette var hensikten eller ikke. RAF påsto senere at det dreide seg om en advarsel.[1]

Høsten 1977

[rediger | rediger kilde]
Hanns-Martin Schleyer i 1973.

Den 5. september 1977 ble arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer overfalt på veien i Köln av en RAF-gruppe. Hans sjåfør, livvakt og to politimenn ble straks skutt og drept. Schleyer ble bortført og skjult i et høyhus i Erftstadt-Liblar utenfor Köln. Han ble deretter tvunget til å appellere til den sosial-liberale regjeringen under Helmut Schmidt om å utveksle den fengslede «første generasjonen» av RAF-medlemmer mot ham.

Dagen etter, den 6. september 1977 krevde kidnapperne utevering av Baader, Ensslin, Raspe og Imrgard Möller. Den tyske regjeringen vedtok samme kveld ikke å akseptere noen utlevering, slik det var gjort ved bortføringen av Peter Lorenz to år tidligere.[3]

RAFs forbundsfeller i PFLP (Kommando Martyr Halimeh) forsøkte deretter å øke presset ved å kapre Lufthansa-flyet «Landshut». Etter en lang ferd over Middelhavet og den arabiske verden og drapet på flykapteinen Jürgen Schumann, landet flyet på lufthavnen i Mogadishu i det østafrikanske landet Somalia. Der ble det ble stormet av tyske GSG 9 som befridde alle gislene. Av de fire terroristene Zohair Youssif Akache alias kaptein Mahmud, Souhaila Andrawes, Riza Abbasi, Nadia Duaibes alias Shanaz Holun, overlevde bare Andrawes.

Den 18. oktober ble Baader, Ensslin og Raspe funnet døde i Stuttgart-Stammheim-fengselet. Deres medfange Irmgard Möller overlevde. Tyske myndigheter har hele tiden hevdet at det dreide seg om et koordinert masseselvmord. Personer på den politiske venstresiden har påstått at fangene i virkeligheten ble drept av myndighetene. For å støtte denne teorien har de vist til at RAF-fangene var adskilt fra kontakt med hverandre, og derfor angivelig vanskelig kunne planlegge dette sammen. Det er også stilt spørsmål om hvordan Baader fikk smuglet en pistol inn i høysikkerhetsfengselet, og hvorfor han bare brukte den på seg selv. Möller, som overlevde, benekter også at det var snakk om selvmord, det er fra enkelte hold sådd tvil om hvordan hun var i stand til å stikke seg selv tre ganger så nær hjertet. Blant de fremste daværende kritikerne av den offisielle forklaringen var RAF-advokat Otto Schily, som senere ble sosialdemokratisk innenriksminister.

Schleyer var i mellomtiden bragt over Nederland til Belgia skutt av sine kidnappere. Hans lik ble funnet om aftenen den 19. oktober i koffertrommet i en Audi 100 parkert i Rue Charles Peguy i grensebyen Mulhouse i Alsace.[4]


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c WDR (28. april 2007). «Das Terror-Jahr 1977 - eine Chronologie». www1.wdr.de (på tysk). Besøkt 4. oktober 2024. 
  2. ^ «RAF: Die mörderische "Offensive 77" begann zu Ostern - WELT». DIE WELT (på tysk). Besøkt 4. oktober 2024. 
  3. ^ WDR (28. april 2007). «43 Tage Ausnahmezustand». www1.wdr.de (på tysk). Besøkt 4. oktober 2024. 
  4. ^ «Gründungsanlass». Hanns Martin Schleyer-Stiftung (på tysk). Besøkt 4. oktober 2024. 
Autoritetsdata