Christian Klar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christian Klar
FødtChristian Georg Alfred Klar
20. mai 1952Rediger på Wikidata (71 år)
Freiburg im Breisgau (Baden-Württemberg, Vest-Tyskland)
BeskjeftigelseTerrorisme Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Heidelberg
Partner(e)Adelheid Schulz[1]
PartiFreie Demokratische Partei
NasjonalitetTyskland
Medlem avRote Armee Fraktion

Christian Klar (født 20. mai 1952 i Freiburg im Breisgau) er en tysk tidligere terrorist og drapsmann, og tidligere medlem av Rote Armee Fraktion (RAF). Han tilhørte den såkalte «andre generasjonen» terrorister i RAF, som var aktiv på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Han er den i moderne tysk historie som har sittet lengst i fengsel.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Christian Klars mor var gymnaslærer i Karlsbad i Baden, faren Alfred Klar var visepresident for skolestyret i Karlsruhe. Klar hadde en søster og tre brødre.[2] Christian Klar begynte gymnastiden ved Hans-Thoma-Gymnasium i Lörrach, og fullførte ved Eichendorff-Gymnasium i Ettlingen med abitur i 1972.

Han studerte deretter en kort tid historie og filosofi ved universitetet i Heidelberg uten slutteksamen[3]. Han var en kortere tid medlem av Freie Demokratische Partei og Jungdemokraten.[4] I studietiden nektet han militærtjenesten med begrunnelsen at han hadde «en inderlig libsbejaende innstilling» så sterk at intet kunne bevege ham til «å såre eller drepe noe menneske».[5]

På midten av 1970-tallet bodde han i kollektiv med Adelheid Schulz, Günter Sonnenberg og Knut Folkerts i Karlsruhe. De ble alle senere medlemmer i RAF. [6]

Leder i Rote Armee Fraktion[rediger | rediger kilde]

250px Rote Armee Fraktions logo.

Klar begynte å engasjere seg for RAF-fangenes situasjon i tyske fengsler på midten av 1970-tallet. I 1974 deltok han i en okkupasjon av Amnesty Internationals kontorer i Hamburg, i protest mot behandlingen av RAF-fangene.[7] [8] Han ble selv medlem av RAF i 1976.[9]

Sammen med Brigitte Mohnhaupt, ble han en lederfigur i organisasjonens «andre generasjon».[10] Under Klar og Mohnhaupts lederskap i årene 1976-1982 konsentrerte RAF seg om angrep på representanter for det de kalte det «militær-industrielle kompleks».[11] [12]

Klar var fra 1979 en av de mest ettersøkte terrorister i Tyskland, og ble kjent for sin evne til å skifte utseende for å unngå arrestasjon.

Arrestasjon og dom[rediger | rediger kilde]

Minnestein for Siegfried Buback, hans sjåfør Wolfgang Göbel og assistent Georg Wurster i Karlsruhe.
Åstedet for USAFE-bombingen i Ramstein 31. august 1981.

Christian Klar ble arrestert under en joggetur i Sachsenwald-skogen utenfor Hamburg i 1982.[13]

I 1985 ble Klar dømt til seks ganger livstid pluss 15 år i fengsel.[14] Retten slo fast at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter, som innebærer at Klar ikke kunne løslates før utløpet av en minstetid. I 1992 fikk han ytterligere en livstidsstraff. I 1997 avgjorde Oberlandesgericht Stuttgart at minstetiden utgjorde 26 år, og at Klar derfor tidligst kunne løslates etter 3. januar 2009.

Klar sonet dommen i Bruchsal fengsel i den sørtyske delstaten Baden-Württemberg.[15]

Notable forbrytelser[rediger | rediger kilde]

Under sin rettssak ble Christian Klar, i likhet med Brigitte Mohnhaupt, dømt for alle vesentlige RAF-forbrytelser i perioden 1977-1981.[16] Da de fleste tidligere RAF-medlemmene aldri har forklart seg for politiet, er det stadig knyttet stor usikkerhet til hendelsesforløpet i flere av sakene. Det er derfor ikke usannsynlig at Klar kan ha blitt dømt for forbrytelser han ikke var skyldig i.

Mordet på Siegfried Buback[rediger | rediger kilde]

Klar ble dømt for mordet på den tyske riksadvokaten Siegfried Buback 7. april 1977, sammen med Günter Sonnenberg og Knut Folkerts. Men i 2007 ble det kjent at flere tidligere RAF-medlemmer, deriblant Peter-Jürgen Boock, Silke Maier-Witt og Verena Becker, hadde gitt myndighetene opplysninger som tyder på at Klar og Folkerts kan ha blitt feilaktig dømt for drapet. Boock pekte på Stefan Wisniewski som den sannsynlige gjerningsmannen.[17][18] Saken ble gjenåpnet i 2009,[19] og i 2012 ble Verena Becker dømt til fire års fengsel for medvirkning til drapet. [20]

Mordet på Jürgen Ponto[rediger | rediger kilde]

Klar ble dømt for mordet på styreleder for Dresdner Bank, Jürgen Ponto, 30. juli 1977 i Oberursel ved Frankfurt am Main. Klar, Mohnhaupt og Susanne Albrecht hadde opprinnelig planlagt å kidnappe Ponto. Albrecht var datter av et ektepar som var venner av Ponto-familien og ble uten videre sluppet inn Pontos villa. Da også Klar og Mohnhaupt trengte seg inn, og det ble klart at det dreide seg om et borføringsforsøk, satt Ponto seg til motverge og ble skutt og drept.[21] Albrecht vitnet mot Klar og Mohnhaupt under sin rettssak i 1991.

Bortføringen og mordet på Hanns-Martin Schleyer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den tyske høsten

5. september 1977 kidnappet RAF presidenten for den tyske industriforeningen BDI, Hanns-Martin Schleyer. To politimenn, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør ble drept under bortføringen. 18. oktober ble Schleyer drept etter at myndighetene hadde nektet å innfri RAFs krav om frigivelse av flere av deres fengslede medlemmer. Liket av Schleyer ble funnet i grensebyen Mulhouse (tysk: Mülhausen) i Frankrike 19. oktober. Likvideringen skjedde etter at det kaprede Lufthansa-flyet «Landshut» dagen før var blitt stormet og gislene befridd av tyske GSG9-soldater i Mogadishu[22]. Klar ble dømt for medvirkning til drapene.[23]

Angrepet på general Kroesen[rediger | rediger kilde]

15. september 1981 angrep Christian Klar og tre andre RAF-terrorister den amerikanske generalen Frederick J. Kroesens pansrede bil i Heidelberg med en RPG-7 rakettkaster.[24] Kroesen og hans kone slapp unna med lettere skader.[25] RAFs kommando Gudrun Ensslin påtok seg ansvaret samme dag.[26]

Løslatelse[rediger | rediger kilde]

I 2003 søkte Christian Klar om å bli benådet, men daværende ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, Johannes Rau overlot til etterfølgeren Horst Köhler å ta stilling til søknaden.

Klar kan ha ødelagt sine egne sjanser for å bli benådet da han i 2007 skrev et brev som ble gjengitt på Rosa Luxemburg-konferansen i Berlin, arrangert av den venstreorienterte avisen Junge Welt. [27] [28] I brevet skrev han blant annet om behovet for å «fullende nederlaget for kapitalens planer og åpne døren for en annen fremtid».[29] Klars uttalelser vakte sterke reaksjoner, blant annet fra CSUs generalsekretær Martin Söder og lederen for Freie Demokratische Partei, Guido Westerwelle, som begge markerte seg mot benådning.[30] I mai 2007 avslo president Horst Köhler søknaden om benådning.

24. november 2008 besluttet Oberlandesgericht Stuttgart at Klar etter utløpet av minstetiden på 26 år den 3. januar 2009 ville bli løslatt på prøve. Beslutningen om løslatelse utløste en ny bølge av kritikk, ettersom Klar aldri har uttrykt anger. «Klar har aldri tatt avstand fra RAFs forbrytelser», konstaterte den bayerske justisministeren Beate Merk, og påpekte at Klar tvert imot har gjort det tydelig at han fortsatt identifiserer seg med de målene RAF hadde og at ofrenes følelser ikke berører ham.[31] Også en rekke av RAFs ofre reagerte sterkt på løslatelsen av Klar.[32] [33] [34]

19. desember 2008 ble Klar løslatt fra Bruchsal fengsel i Karlsruhe etter 26 år bak murene.[35] Han hadde da sonet lenger enn noen annen fange i moderne tysk historie. Flere kommentatorer pekte på at Klar hadde sittet lenger i fengsel enn noen av de ledende nazistene som ble dømt etter annen verdenskrig.[36] [37]

Livet etter RAF[rediger | rediger kilde]

I 2016 kom Klar igjen i medienes søkelys, da Die Linke-politiker Diether Dehm forsøkte å skaffe ham adgangskort til den tyske riksdagen. Klar hadde arbeidet for Dehm, blant annet med driften av politikerens offisielle nettside. Søknaden om adgangskort ble imidlertid avslått.[38]

I kulturen[rediger | rediger kilde]

Christian Klar ble spilt av Daniel Lommatzsch i spillefilmen Der Baader-Meinhof Komplex (2008), regissert av Uli Edel. Filmen er basert på journalisten Stefan Austs bok med samme navn fra 1983.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hitler's Children, side(r) 387[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Amzoll, Stefan (21. desember 2007). «Ich bin nicht bereit, die RAF als Kriminalfall zu besprechen». Der Freitag. Besøkt 20. mars 2019. 
  3. ^ Amzoll, Stefan (21. desember 2007). «Ich bin nicht bereit, die RAF als Kriminalfall zu besprechen». Der Freitag. Besøkt 20. mars 2019. 
  4. ^ «Von Inge Meysel bis Christian Klar». Die Tageszeitung. 21. desember 2007. Besøkt 20. mars 2019. 
  5. ^ Winkler, Willi (17. mai 2010). «Ein Kriegsdienstverweigerer, der zum Krieger wurde». Süddeutsche Zeitung. Besøkt 20. mars 2019. 
  6. ^ Amzoll, Stefan (21. desember 2007). «Ich bin nicht bereit, die RAF als Kriminalfall zu besprechen». Der Freitag. Besøkt 20. mars 2019. 
  7. ^ Winkler, Willi (17. mai 2010). «Ein Kriegsdienstverweigerer, der zum Krieger wurde». Süddeutsche Zeitung. Besøkt 20. mars 2019. 
  8. ^ Becker, Jillian (1978). Hitlers barn : Historien om Baader-Meinhof-banden. Oslo: Dreyer. s. 246. ISBN 8209016539. 
  9. ^ Amzoll, Stefan (21. desember 2007). «Ich bin nicht bereit, die RAF als Kriminalfall zu besprechen». Der Freitag. Besøkt 20. mars 2019. 
  10. ^ Paterson, Tony (25. november 2008). «Germany in shock at release of Baader-Meinhof killer». The Independent. Besøkt 19. mars 2019. 
  11. ^ Weil, Ari (2017). «The Red Army Faction: Understanding a Measured Government Response to an Adaptive Terrorist Threat». Inquiries Journal - Cornell International Affairs Review. Besøkt 19. mars 2019. 
  12. ^ «Gezielt geschossen». Der Spiegel. 7. september 1981. Besøkt 20. mars 2019. 
  13. ^ Paterson, Tony (25. november 2008). «Germany in shock at release of Baader-Meinhof killer». The Independent. Besøkt 19. mars 2019. 
  14. ^ Monsen, Trygve (5. mars 2007). «En viktig sluttstrek». Aftenposten. Besøkt 20. mars 2019. 
  15. ^ «Terrordømt tysker fri etter 26 år i fengsel». VG. 19. desember 2008. Besøkt 20. mars 2019. 
  16. ^ J. Smith; André Moncourt (2009). The Red Army Faction - A Documentary History (engelsk). Volume 1: Projectiles for the People. Oakland: Kersplebedeb, PM Press. s. 617. ISBN 978-1-60486-029-0. 
  17. ^ «Germany Revisits RAF Terrorism Verdict». Der Spiegel. 23. april 2007. Besøkt 19. mars 2019. 
  18. ^ Monsen, Trygve (7. april 2007). «Skulle kidnappe Karl Lagerfeld». Aftenposten. Besøkt 20. mars 2019. 
  19. ^ «DNA Traces Link Ex-RAF Terrorist to Buback Murder». Der Spiegel. 21. august 2009. Besøkt 19. mars 2019. 
  20. ^ «Ex-RAF-Terroristin Becker wegen Beihilfe zu Buback-Mord verurteilt». Der Spiegel. 6. juli 2012. Besøkt 19. mars 2019. 
  21. ^ Stefan Aust (2008). The Baader Meinhof Complex (engelsk). London: The Boadly Head. s. 293-294. ISBN 978-1-847-92045-4. 
  22. ^ Stefan Aust (2008). The Baader Meinhof Complex (engelsk). London: The Boadly Head. s. 305-420. ISBN 978-1-847-92045-4. 
  23. ^ Sagflaat, Erik (25. november 2008). «Fengsel i 26 år uten anger». Dagsavisen. 
  24. ^ Stefan Aust (2008). The Baader Meinhof Complex (engelsk). London: The Boadly Head. s. 435. ISBN 978-1-847-92045-4. 
  25. ^ Montgomery, Nancy (5. august 2005). «Baader-Meinhof Gang attacked U.S. troops, bases in 1970s-1980s». Stars and Stripes. Besøkt 20. mars 2019. 
  26. ^ «Attack Against General Frederick Kroesen». germanguerilla.com. 15. september 1981. Besøkt 20. mars 2019. 
  27. ^ «Christian Klars umstrittene Erklärung im Wortlaut». Die Welt. 28. februar 2007. Besøkt 20. mars 2019. 
  28. ^ Sagflaat, Erik (28. februar 2007). «Kjempende terrorist søker nåde». Dagsavisen. 
  29. ^ Olsen, Kent (1. mars 2007). «Terrorist som ikke lar seg omvende». Bergens Tidende. 
  30. ^ Sagflaat, Erik (28. februar 2007). «Kjempende terrorist søker nåde». Dagsavisen. 
  31. ^ «Christian Klar: Kritik an Freilassung». Focus Online. 24. november 2008. Besøkt 20. mars 2019. 
  32. ^ «Ohne Reue zurück in die Freiheit». Stern. 24. november 2008. Besøkt 20. mars 2019. 
  33. ^ «Empörung über Freilassung von Ex-RAF-Terrorist Christian Klar». Berliner Morgenpost. 25. november 2008. Besøkt 20. mars 2019. 
  34. ^ Riedel, Daniel (24. november 2008). «Weshalb der "Landshut"-Pilot seinen Orden abgibt». Die Welt. Besøkt 20. mars 2019. 
  35. ^ Connolly, Kate (19. desember 2008). «German terrorist leader freed after 26 years». The Guardian. Besøkt 19. mars 2019. 
  36. ^ Paterson, Tony (25. november 2008). «Germany in shock at release of Baader-Meinhof killer». The Independent. Besøkt 19. mars 2019. 
  37. ^ Monsen, Trygve (5. mars 2007). «En viktig sluttstrek». Aftenposten. Besøkt 20. mars 2019. 
  38. ^ Schuster, Kathleen (22. februar 2016). «Left politico tries to get ex-RAF member Bundestag ID». Deutsche Welle. Besøkt 19. mars 2019. 
  39. ^ Internet Movie Database: Der Baader Meinhof Komplex (2008)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christian_Klar&oldid=23119564»