Den norske velferdsstaten

Den norske velferdsstaten er en variant av velferdsstaten som kjennetegnes ved sin størrelse og sin utpregede grad av universialisme. Grunnstenen i den norske velferdsstaten er Folketrygden^{[trenger referanse]}. Alle som bor eller jobber i Norge er pliktige medlemmer av og alle lønnsmottakere betaler premie til folketrygden, og har dermed også rettigheter i forhold til tilbudene. I bredere forstand og i dagligtale regner man også andre universelle rettigheter og fellesgoder som deler av velferdsstaten, for eksempel adgangen til gratis, høyere utdanning.

Det er i Norge bred, tverrpolitisk enighet om opprettholdelsen av velferdsstaten. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om hvilket omfang og hva slags organisering velferdsstaten skal ha. En typisk problemstilling er om velferdsoppgaver skal løses av offentlige eller private aktører. En annen typisk problemstilling er hvilke oppgaver som bør omfattes av statens velferdsansvar.

Historikk

Utviklingen fram mot å etablere Norge som velferdsstat gikk over en periode på ca. 80 år. Universelle velferdsgoder ble første gang introdusert på slutten av det nittende århundre, og har siden blitt kraftig utvidet både med tanke på hva og hvem som er omfattet av den.

På slutten av 1800-tallet gikk det en velferdsreformbølge over Europa, med blant annet Tyskland under Bismarck som viktig modell. I Norge ble Arbeiderkommisjonen opprettet i 1885 og denne påbegynte et omfattende sosialforsikringssystem som blant annet førte til innføring av ulykkesforsikring og sykeforsikring.

Sentralt i utviklingen av den norske velferdsstaten står også Johan Castberg. De castbergske barnelovene i 1915, lovene om sykeforsikring 1909 og 1915, ulykkesforsikring for fiskere (1908), sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915) er alle reformer knyttet til Castberg. Castberg stod også bak opprettelsen av Sosialdepartementet i 1913. Titimersdagen ble innført i 1915 og åttetimersdagen ble innført i 1919. Reformene som ble gjennomført i denne perioden var av typen sosialforsikringsordninger.

I 1935 ble sosiallovkomiteen nedsatt, blant annet for å effektivisere og bygge ut godene. Dette førte til opprettelsen av lov om alderstrygd (1936), lov om hjelp til blinde og vanføre (1936) og lov om arbeidsløshetstrygd (1938). Barnetrygden ble innført i 1946, i 1956 ble syketrygden utvidet til å gjelde alle og i 1957 ble behovsprøving av alderstrygd avskaffet. I 1961 avløste loven om uføretrygd lov om hjelp til blinde og vanføre, men den nye loven forholdt seg til et langt mer omfattende uførebegrep. Det samme året ble attføringshjelp innført. Alminnelig enke- og morstrygd ble innført i 1964. Samme år ble lov om sosial omsorg innført og denne markerer et vannskille i forhold til hvordan staten så på sin omsorgsoppgave, med en endring fra synet på fattighjelp som almisse og gave mot et mer rettighetsbasert og universialistisk system.

I 1966 vedtok Stortinget loven om folketrygd, som ble innført fra 1. januar 1967 og som samlet og samordnet alle velferdsordningene under ett. Den nye loven endret også pensjonsordningen fra å være en ordning som skulle gi en minimumshjelp til å bli en ordning som skulle ligge på et nivå som inntil visse grenser hadde sammenheng med det vedkommende var vant til fra sitt yrkesaktive liv. Systemet med ytelsesregulering i forhold til G ble innført.

Litteratur

• Stein Kuhnle (1983). Velferdsstaten. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 8210023748. 
• Stein Kuhnle (1983). Velferdsstatens utvikling : Norge i komparativt perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200065456.