Delingsøkonomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Delingsøkonomi er forretningsmodeller som er basert på transaksjoner mellom privatpersoner, formidlet gjennom digitale plattformer. Delingsøkonomi utnytter at nettsider og mobilapper gjør det lettere for koble tilbydere og å finne hverandre, og reduserer transaksjonskostnader. Forretningsmodellene bygger ofte på å gjøre det enkelt å leie ut eiendeler som er ubrukt det meste av tiden.

Delingsøkonomiforetak stiller nettsted og mobilapplikasjon (oftest gratis) til rådighet for tilbydere og kjøpere, og denne er ofte integrert med betalingsløsning. Selskaper er ofte finansiert ved å ta betalt en viss prosent av transaksjonene. Delingsøkonomiselskapene legger til rette for at brukerne kan publisere vurderinger av tilbydere, disse vurderingene bygger tillit til tjenestens sikkerhet og kvalitet. Økonomisk vil delingsøkonomiselskaper opprette tosidige markeder der det legges til rette for at tilbydere og kjøpere kan handle uten at delingsøkonomiselskapet selv eier det som omsettes.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Delingsøkonomi er initiativer basert på horisontale nettverk og deltagelse i et samfunn. Økonomien er basert på distribuert makt og tillit innad i samfunnet i motsetning til sentraliserte institusjoner. Grensen mellom produsent og konsument er utydelig. Disse samfunnene møtes og samhandler på Internett i sosiale nettverk og i likemannsnettverk, i tillegg til delte områder som fablabs, samarbeidsrom, og folkefinansiering.[2]

Et utvalg som analyserte regulering av delingsøkonomi for Finansdepartementet definerte delingsøkonomi som «økonomisk aktivitet som formidles gjennom digitale plattformer som legger til rette for ytelse eller utveksling av tjenester og kompetanse, eiendeler og eiendom, ressurser eller kapital, uten å overføre eierrettigheter og i hovedsak mellom privatpersoner».[3]

Debatt[rediger | rediger kilde]

Det er påpekt at noen av forretningsmodellene har store fellestrekk med franchiseforetak.[4]

Mange ser delingsøkonomi som et gjennombrudd for mer bærekraftig atferd.[5] Dessuten kan teknologiene som muliggjør delinsøkonomi brukes til såkalt sirkulær økonomi.

I mange land og byer er reguleringen av delingsøkonomiselskaper uavklart eller i en juridisk gråsone, fordi virksomheten kan være delvis hobbyinntekt eller virksomheten kan være i strid med gjeldende næringsreguleringer.[6][7]

Noen har tatt til orde for at formidlingsøkonomi er det mere dekkende oversettelse av engelske «sharing economy», og at delingsøkonomi bør ha snevrere betydning.[8][9][10]

Et Civita-notat argumenterte i 2016 for at de reduserte formidlingkostnadene i delingsøkonomien innbyr til en omfattende deregulering.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arne Krokan Tosidige markeder og disruptive innovasjoner 15.10.2015
  2. ^ «The collaborative economy». Besøkt 7. mars 2016. 
  3. ^ «Definisjon av delingsøkonomi i NOU 2017: 4». Regjeringen.no (norsk). Finansdepartementet. 2. februar 2017. Besøkt 6. februar 2017. 
  4. ^ «Oppfinnsom tåketale», fra nrk.no 27. mars 2016
  5. ^ «Delingsøkonomi – ny vin eller nye flasker?». Penegvirke nr 4 -2015. Cultura Sparebank. Besøkt 30. mars 2016. 
  6. ^ Informasjon om delingsøkonomi på skatteetaten.no
  7. ^ Skatteutfordringer i delingsøkonomien ‐ Når deling skaper inntekter som ikke beskattes. En casestudie av Uber og Airbnb Arkivert 12. mars 2016 hos Wayback Machine. av Kristin Lind Thornes og Vibeke Thuve
  8. ^ Anne Skalleberg Gjerde og Markus Tobiassen (16. november 2015). «Surfer på delebølgen». Dagens Næringsliv. 
  9. ^ Torstein Nesheim og Kristin Jesnes (30. november 2015). «Formidlingsøkonomi, ikke delingsøkonomi». Aftenposten. 
  10. ^ Roger Schjerva (13. januar 2016). «Delingsøkonomien kommer - er det bra eller dårlig?». IKT-Norge. 
  11. ^ Steinar Juel (18. april 2016). «Delingsøkonomi – hva er egentlig nytt?» (PDF). Civita. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]