NOU 2017: 4, Delingsøkonomiutvalget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

NOU 2017: 4 «Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer» er en norsk offentlig utredning (NOU) fra et utvalg som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 4. mars 2016 og som avga sin innstilling til Finansdepartementet 6. februar 2017. Utvalget ble ledet av professor Tommy Staahl Gabrielsen og ble referert til som «Delingsøkonomiutvalget».[1]

Noen sentrale vurderinger fra flertallet i utvalget[rediger | rediger kilde]

Begrepet «delingsøkonomi»[rediger | rediger kilde]

«Delingsøkonomi» er en fellesbetegnelse på økonomiske transaksjoner, hovedsakelig mellom privatpersoner, som formidles via en digital plattform. Ettersom betaling ofte inngår, gjorde utvalget det klart at «deling» ikke må tolkes bokstavelig. Lederen for utvalget, Tommy Staahl Gabrielsen, presiserte at de kunne ha omtalt det som «formidlingsøkonomi», men la til at han kunne vanskelig se at hvilken merkelapp som blir satt på dette, skulle ha noen som helst betydning.[2]

Potensielle samfunnsøkonomiske gevinster[rediger | rediger kilde]

Utvalget mener «delingsøkonomien» åpner for økt verdiskaping ved at kapital og arbeidskraft kan allokeres mer effektivt. Kapitalgjenstander som står ubenyttet deler av tiden, slik som husholdningenes biler (transport), hytter og hus (overnatting), kan ved hjelp av digitale plattformer bli utnyttet bedre. Dersom kapitalgjenstander utnyttes bedre, kan behovet for å eie for eksempel privatbiler reduseres. Arbeidskraft kan også bli formidlet bedre og mer effektivt ved hjelp av digitale plattformer. Særlig er dette knyttet til småjobber («gigs» eller vikarstillinger). Ny teknologi gjør det i større grad mulig å tilby arbeidskraft når og hvor husholdningene måtte finne det ønskelig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gabrielsen, Tommy Staahl; Moen, Espen R. (2017-02-07), «Deling åpner for økt verdiskaping», Dagens Næringsliv 128 (32): 4 
  2. ^ Gabrielsen, Tommy Staahl (2017-02-27), «Kaskis delingsbommert», Dagens Næringsliv 128 (49): 27