De sjøfarendes fattighus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De sjøfarendes fattighus
Sjøfarendes aldershjem kapell.JPG
Sjøfarendes aldershjem kapell på Nordnes
Posisjon

De sjøfarendes fattighus
60°23′55″N 5°18′21″Ø

De sjøfarendes fattighus i Bergen var fra starten av et fattighus for sjømenn, senere ble det også sykehus og aldershjem. I 1912 endret institusjonen navn til Sjøfarendes Aldershjem. Bygget er i dag driftet av Bergen og Omegn Boligbyggelag (BOB), og huser rundt 90 beboere.

Historie[rediger | rediger kilde]

På initiativ fra Byrådet i Bergen ble Det almindelige Hospital bygget i 1571. Navnet ble endret til De sjøfarendes fattighus i 1599.

Beboerne[rediger | rediger kilde]

Institusjonen skulle gi husrom til fattige, skipbrudne, syke og gamle sjøfolk. Ved ferdigstillelsen var det plass til 130 personer i tillegg til 48 øremerkede rom for skippere, styrmenn og maskinister. I tillegg hadde fattighuset et rom for kongelige matroser, og det er mulig at dette sikret fattighuset tryggere inntekter enn mange andre tilsvarende institusjoner.

Hver beboer hadde her fri bolig, brensel, lege og medisiner samt kr. 1.80 i ukentlig «Pengeunderstøttelse». Institusjonen hadde god økonomi og mange beboere, mot slutten av 1600-tallet huset det 60–70 lemmer. I 1715 fikk De sjøfarendes fattighus en ny vedtekt som slo fast at minst en fjerdedel av beboerne skulle være menn. Med andre ord rommet huset en del kvinner, trolig var disse enker etter sjøfolk. I 1801 bodde det 50 kvinner og 19 menn der. Fattighuset rommet da flest "lemmer" av alle fattighus og lignende institusjoner i hele byen.

Bygningen[rediger | rediger kilde]

De sjøfarendes fattighus ble oppført på en av Allehelgenskirkens eiendommer, like overfor Domkirken i Bergen. Fattighuset brant i bybrannene i 1623, i 1640 og i 1702, men ble gjenreist gang på gang. I 1896 ble fattighuset flyttet til Haugeveien 35 på Nordnes der det fortsatt ligger. Bygget ble tegnet av arkitekt Schak Bull, og består av tre hele etasjer med loft og underetasje. Dette er et praktbygg av rød teglstein med grått skifertak, inspirert av tysk romantisk stil med tårn og spir over karnappene i alle hjørner. Her hadde beboerne tilgang til oppholdsrom med peisestue, bibliotek og røkeværelse. I tillegg finnes et eget vigslet kirkerom i nygotisk stil. Bygningen ble modernisert i 1936-37 og rehabilitert ved Institutt for Byfornying i 1989. I 2009 disponerte aldershjemmet 90 leiligheter.

Finansiering[rediger | rediger kilde]

I sin dagbok forteller Absalon Pederssøn Beyer at fattighuset ble finansiert av en bot på 800 riksdaler, hvorav 400 skulle gå til byggingen. Det var Christofer Nilssøn, lagmannen i Stavanger, som ble bøtelagt for drapet på Peter Adrianssøn, sønnen til Trondheims borgermesteren , Adrian Falkener.

Fattighuset fikk etter hvert statsunderstøttelse, da Kongen overlot stiftelsen flere privilegier. I 1576 ble kongetienden fra Vik prestegjeld overført til stiftelsen. Ellers mottok fattighuset fra 1602 halvparten av inntektene fra skipsverftet ved Bradbenken. Senere måtte verftet betale en avgift til stiftelsen for hver kjølstrekking. I 1650 fikk fattighuset privilegium på å koke bek og tjære til verftet.

De sjøfarendes fattighus bekostet og la i 1602 ut en fortøyningsbøye kalt Sjøtønnen. Til gjengjeld skulle fattighuset motta de såkalte tønnepengene, dvs. en avgift alle fartøy som anløp Bergen havn måtte betale. I 1603 ble det fastsatt en mulkt for skippere som ikke betalte havneavgiften, halvparten av den skulle også gå til fattighuset.

Alle fartøy som kom til Bergen var på denne tiden pålagt å betale en annen avgift også, de såkalte ringpengene. Fra 1633 tilfalt 1/3 av disse pengene De sjøfarendes fattighus. I 1677 skulle også en viss prosent av tollinntektene i Bergen tilfalle fattighuset. Således ser vi at redere og skippere til en viss grad dekte utgiftene for sjømennene som ble plassert på huset.

Avgiftene ble betalt til tollboden sammen med de øvrige havneavgiftene. Etter hvert har alle disse privilegiene blitt avviklet, bortsett fra tønnepengene. I dag utgjør tønnepengene imidlertid en svært liten del av de samlede inntektene.

Arkivet[rediger | rediger kilde]

En kan finne opplysninger om denne institusjonen i De Sjøfarendes fattighus sitt arkiv, samt i arkivene etter Bergen kommunes legatinspeksjon, Havnekontoret og Fattigvesenet. Nevnte arkiver er oppbevart ved Bergen Byarkiv. En kan også finne opplysninger hos Bergens Sjøfartsmuseum og ved Statsarkivet i Bergen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bakka, Dag jr. 2004: "Sjøfarendes og Sjøtønnen." Bergen 2004
  • Berg, Adolph 1933: "Bergens Havnebetjenters Forening 1908-26.april-1933." Bergen 1933
  • Fossen, Anders Bjarne 1979: "Bergen bys historie II." Bergen 1979
  • Fossen, Anders Bjarne 1985: "Bergen havn gjennom 900 år I." Bergen 1985
  • Frimann, Christopher 1774: "Stiftelser og Gavebreve i Bergen Stift. Del I." København 1774
  • Hagelsteen, J. 1932: "Om Sjøtønden" i Bergens Historiske Forenings skrifter 38/1932
  • Hartvedt, Gunnar Hagen 1994: "Bergen byleksikon." Bergen 1994
  • Haaland, Anders 2005: "Bergen havn gjennom 900 år II." Bergen 2005
  • Korsvold, Jens 1958: "Bergens Havnebetjenters Forening 1908-1958." Bergen 1958
  • Meyer, Hildebrand 1904: "Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Handel-Stad Bergen (1764)." Utgitt av Bergens historiske forening ved B. E. Bendixen. Bergen 1904

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]