Bekhus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Faaborg havn rundt 1840. «Kogehuset» sees nær bolverket i sentrum av bildet

Bekhus var små, men viktige bygninger ved skipsverft og i større havner frem til ca 1900. Bek til kalfatring ble kokt over åpen ild i bekhuset, i store bryggepanner. Tjære til impregnering av skip og talg til smøring av båtslipper ble også smeltet her.[1] Arbeidet med koking av bek og tjære var svært brannfarlig, så bekhusene lå gjerne i god avstand fra de andre havnebygningene, på samme vis som eldhus og smie ble satt opp et stykke unna de øvrige husene på en gård, på grunn av brannfaren.

Det var ofte forbudt, ved egne brannforordninger, med åpen ild om bord i skipene, særlig når de lå i havn, side ved side. I enkelte havner ble bekhuset derfor også brukt av skipskokkene til koking av mat, mens det i andre havner ble satt opp egne kokehus for dette formålet.[2]

Det fantes bekhus i havner over hele verden.[3] De få som ennå står, er ofte restaurert og fredet. Noen er fortsatt i bruk, men til helt andre formål enn det opprinnelige.

Ulike betegnelser[rediger | rediger kilde]

Andre betegnelser på bekhus, i norsk oversettelse, er «kokehus»[3] og «tjærehus».[4]

I Danmark ser «kogehus» ut til å ha vært et begrep som dekket både bygninger for koking av bek og matlaging, men det er usikkert om alle de tre eksisterende danske bygningene har vært anvendt for begge formål. Ellers var den danske betegnelsen «beghus». I dag står det bare tre «beghuse» tilbake i Danmark: i Dragør, Assens og Ærøskøbing.[5]

Danske Gyldendals nettleksikon Den store danske definerer «kogehus» slik: «mindre stenbygning med et fyrsted til madlavning og kogning af tjære til fiskegarn og tovværk».[6]

I Norge har betegnelsen «bekhus» vært den vanligste.[7] I tillegg er «tjærebod» funnet i en branntakst fra 1891.[8]

Når «kokehus» er nevnt i forbindelse med norske verft og havner, ser de ut til å gjelde bygninger for matlaging; som for eksempel ved Trondhjems værft, der det i 1840 ble oppført et kokehus og i 1854 et bekkokeri.[9]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I en artikkel fra 1962 står følgende om utbredelsen: «Sådanne kogehuse kendes bl.a. fra Middelhavs- og Østersølandene».[3] Så lenge fartøyene var av tre, og bek og tjære var nødvendig i skipsvedlikeholdet, er det sannsynlig at det fantes bekhus i langt flere land. Det er dokumentert at slike bygninger fantes blant annet i havner og verft i Port RoyalJamaica,[10] i Flensburg i Tyskland;[11] i USA[4][12] og i Skandinavia.

Innredning og utforming[rediger | rediger kilde]

Innredningen var enkel. Bekhusene inneholdt stort sett et åpent ildsted sentralt plassert i husets eneste rom.[13] Det viktigste var at vegger og tak måtte være ildfaste, så husene ble murt opp av stein eller tegl, som regel med en kraftig skorstein.

Bekhusene som hørte til skipsverft kunne være svært enkelt og nødtørftig utformet. Det viser både det eksisterende bekhuset[14] i Stavanger; et gammelt prospekt fra Bradbenken i Bergen; fotodokumentasjon av Mellemværftet i Kristiansund[1] og verftet på Gåseholmen i Farsund.[15]

De eksisterende bygningene i Danmark og USA var ikke del av skipsverft. De lå i viktige havner, og fikk en utforming som gjorde at de sto som godt synlige monumenter i havneområdet, sin beskjedne størrelse til tross. Noen var sylindriske, andre mangekantet, mens enkelte var vanlig rettvinklede små hus, men med svært bratte tak. Det sekskantede huset i Assens fra 1825 har et barokt tak som svinger opp på midten og ender i en vindfløy. Her er skorsteinen helt skjult av takets topp.[3] Ved Norfolk Naval Shipyard er «The Tar House» fra 1834 arkitekttegnet. Det antas å være tegnet av arkitekten Benjamin Henry Latrobe, som sto bak utformingen av sydvingen av kongressbygningen i Washington.

Eksisterende bekhus[rediger | rediger kilde]

«Kogehuset» i Ærøskøbing, Danmark. Bygget 1810. Fyrlykten montert rundt 1850

De få bygningene som fortsatt står, har ikke lenger noen nytteverdi som bekhus, men de har verdi som kulturminner. De er ofte restaurert og fredet. Noen inngår i maritime museer. Enkelte har også fått en ny funksjon.

«The Tar House» ved skipsverftet Norfolk Naval Shipyard i Portsmouth brukes nå som kiosk for salg av souvenirer. «The pitch house» i Port Royal på Jamaica er i bruk som butikk for dykkerutstyr. Det har også fungert som diskotek.[18]

I Danmark finnes det i dag tre bekhus; i Dragør, Assens og Ærøskøbing. De to siste kalles «kogehus», og det er usikkert om de har vært brukt til annet enn matlaging. Kommunene har ikke funnet indikasjoner på dette, men i Handels- og Søfartsmuseets årbog fra 1962 står det at det «blev lavet mad og kogt beg i sejlskibenes tid» i både disse bygningene og i kogehuset i Faaborg.[19]

Bygningene i Dragør og Assens er fredet, mens huset i Ærøskøbing havn (oppført 1810) er rehabilitert og igjen brukes til matlaging, for båtturister i gjestehavnen. Den opprinnelige bruken av huset opphørte rundt 1860. Fiskerne i byen brukte det deretter en periode til bekkoking av fiskegarn.[20]

De bekhusene som fantes i Norge, er stort sett forsvunnet, men det står fortsatt ett i Stavanger. Det skulle rives på midten av 1970-tallet, da havneområdet ble bygget ut, men bygningen ble reddet og restaurert – og har gitt navn til «Bekhuskaien» i havneområdet.

Bekkoking som sosialhjelp[rediger | rediger kilde]

Det vanligste var at skipenes eget mannskap kokte bek i bekhusene,[3] men det finnes også dokumentert at dette var en inntektskilde for andre.

I 1650 fikk De sjøfarendes fattighus i Bergen privilegium på å koke bek og tjære til verftet ved Bradbenken.[21] I Flensburg gikk gebyret man måtte betale for å bruke bekhuset, til understøttelse av Waisenhuset i nærheten.[11]

Annet[rediger | rediger kilde]

Alexander Kielland skildret i romanen Garman & Worse en dramatisk brann, som startet i verftets bekhus.[22] Handlingen i romanen er lagt til en by som er svært lik forfatterens hjemby Stavanger, der bekhuset i havnen fortsatt eksisterer.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Fotografi av Mellemværftet i Kristiansund med bildetekst om bekhuset». Arkivert fra originalen 21. september 2011. Besøkt 22. september 2011. 
  2. ^ Upublisert informasjon fra dokumenter i Dragør Lokalarkiv
  3. ^ a b c d e Handels- og Søfartsmuseets årbog 1962
  4. ^ a b om «The Tar house» Arkivert 26. januar 2012 hos Wayback Machine. ved Norfolk Naval Shipyard i Portsmouth, Virginia
  5. ^ Bekhus i Danmark
  6. ^ Den store danskes definisjon av kogehus
  7. ^ Eksempel fra Weyergang-Nielsen (1994) Fra seil til damp, s. 26
  8. ^ Opplysning fra «Et Balaklava i Kristiansund». I: Årbok for Nordmøre, 1985. s. 75–76
  9. ^ Bratberg, Terje: Trondheim byleksikon.
  10. ^ Brev fra 1771 om et jordskjelv som har delt «the pitch house» i to
  11. ^ a b «Museumshafen Flensburg». Arkivert fra originalen 31. mai 2013. Besøkt 22. september 2011. 
  12. ^ «Second report of the commandant» (1814). I: Hibben, H.: History of the Washington Navy Yard, s. 55
  13. ^ Informasjon ved beghuset i Dragør
  14. ^ «om bekhuset i Stavanger, med foto». Arkivert fra originalen 11. juni 2011. Besøkt 22. september 2011. 
  15. ^ Fotografi av bekhuset i Farsund i O.A. Abrahamsen: Farsund bys historie
  16. ^ På informasjonstavlen ved bekhuset står det at det ble bygget «i løbet av 1700-tallet». I Byforstanderskabets protokol fra rundt 1850 (i Dragør Lokalarkiv) bekjentgjøres at byen vil oppføre et hus til «begkogning». Huset som er gjengitt på Løvørens kart fra 1799 var kanskje revet på den tiden
  17. ^ https://snl.no/brabenk
  18. ^ Turistinformasjon som nevner denne bruken av bekhuset i Port Royal Arkivert 14. januar 2012 hos Wayback Machine.
  19. ^ Om kogehuset i Faaborg. I: Handels- og Søfartsmuseets årbog, Helsingør, 1959 [død lenke]
  20. ^ Nettside for Ærøskøbing havn. Blant annet med informasjon om det gamle kokehuset[død lenke]
  21. ^ Botheim, Ragnhild (27. september 2006) «De sjøfarendes fattighus». I: oppslagsverket oVe, Bergen Byarkiv
  22. ^ Om brannen som startet i bekhuset, Garman & Worse. Les i fulltekst

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Kogehuse» I: Handels- og Søfartsmuseets årbog , Helsingør, 1962. s. 172–174

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]