Dag Halvorsen (1934–2007)
| Dag Halvorsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 23. des. 1934[1] Oslo Nice[1] | ||
| Død | 17. nov. 2007 (72 år) | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, filolog | ||
| Far | Gunnar Reiss-Andersen | ||
| Søsken | Gry Waage (søster) | ||
| Nasjonalitet | Norge[1] | ||
Dag Halvorsen (født 23. desember 1934 i Oslo, død 17. november 2007 i Beograd) var en norsk journalist. Han var utenrikskorrespondent i en årrekke for blant annet NRK. Halvorsen dekket Øst-Europa for flere skandinaviske medier.
Oppvekst[rediger | rediger kilde]
Dag Halvorsen ble født utenfor ekteskap som sønn av bibliotekassistent Ida Halvorsen (1907–1984) (datter av høyrestatsminister Otto B. Halvorsen) og dikteren Gunnar Reiss-Andersen (1896–1964). Han vokste opp hos morens foreldre i Homansbyen, like bak Slottet. Under den andre verdenskrig var hans mor aktiv i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Halvorsen startet sin karriere som journalist tidlig med et blad kalt Den røde front.
Mens han studerte kriminologi arbeidet han som ungdomsarbeider i Oslos rocke-klubber i årene 1956–57. Han regnet seg tidlig som intellektuell marxist, men brøt med Arbeiderpartiets Sosialistisk Studentlag og gikk over til Sosialistisk Folkeparti under splittelsen av Arbeiderpartiet i 1961. Siden skulle han igjen gå tilbake til Arbeiderpartiet.
Halvorsen var utdannet magister i polsk litteratur (1965) og hadde dessuten en nesten fullført magistergrad i sosiologi, blant annet med studier i kriminologi. Han talte svensk, dansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk, serbokroatisk og polsk stort sett aksentfritt.[trenger referanse] I tillegg var han i stand til å kommunisere på flere andre språk, i likhet med tsjekkisk, slovakisk, makedonsk, bulgarsk og rumensk.[trenger referanse]
Polen og Øst-Europa[rediger | rediger kilde]
Dag Halvorsen pendlet mellom leiligheter i Wien og Warszawa i den perioden han var utenrikskorrespondent. Polen regnet han som sitt annet hjemland, og han betegnet seg selv som «nordmann fra Kraków». Han studerte flere år i Kraków som regnes for Polens kultursentrum. Hans første besøk i Polen var en kort visitt i 1953 sammen med blant annet Johan Galtung og andre radikalere. Andre gang var i 1959 som formann i Sosialistisk Studentlag. Han var blitt kjent med den polske forfatteren Anna Kowalska som hadde holdt foredrag i Det Norske Studentersamfund, og hun hadde ifølge Halvorsen forført ham (Dahl, «Polakken...») til å komme til Polen. I Warszawa møtte Kowalska ham personlig på jernbanestasjonen, og hun viste ham rundt i Warszawas kulturelle miljø, og introduserte ham for «alle». Dag Halvorsen ble etter hvert venn med sentrale polske kommunister som for eksempel Mieczysław Rakowski (som ble statsminister og deretter førstesekretær) og kom også til å stå på god fot med Jerzy Urban. Denne nærheten til den polske makteliten skulle siden vise seg å bli et dilemma som ledet til problemer da han ble bedt om å intervjue Lech Wałęsa da denne vant Nobels fredspris (se under). Halvorsen var også blant de første nordmenn som reiste til Øst-Tyskland, dit han drog som kulturjournalist.
Nobelpris-saken[rediger | rediger kilde]
Dag Halvorsen fikk mye oppmerksomhet i norske medier da han i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris til Lech Wałęsa i 1983 nektet å intervjue prisvinneren kort tid før selve utdelingen skulle finne sted i Oslo.
Halvorsen hadde startet som norsk og nordisk korrespondent for blader og aviser i Øst-Europa frem til han i 1967 ble fast korrespondent for norske og danske medier. Han leverte reportasjer også til svenske medier. Han hadde i flere år skrevet kronikker i Aftenposten om polske samtidsforfattere da han begynte som Arbeiderbladets faste Øst-Europa-korrespondent, en stilling han hadde i flere år. Siden skulle han velge en friere stilling som frilans-korrespondent for ulike medier, blant annet for NRK. Blant annet denne frilansavtalen var bakgrunnen for at NRK ikke forsøkte å presse ham til å intervjue den polske fagforeningslederen og stålarbeideren Lech Wałęsa, som var blitt tildelt Nobelprisen. Den skulle bli mottatt av hans kone (Wałęsa våget ikke selv å komme til Oslo av frykt for at myndighetene skulle gi ham innreiseforbud før han kunne vende tilbake). Halvorsen opplevde at hans stilling overfor de polske makthaverne ville bli vanskelig dersom han utførte intervjuet. Det ble reist alvorlige spørsmål ved Dag Halvorsens journalistiske integritet, men vel så mye måtte ledelsen i NRKs nyhetsavdeling tåle kritikk for unnfallenhet[2] for å akseptere Halvorsens nyhetsfaglige vurdering av at tildelingen av Nobelprisen til en polsk opposisjonell elektriker ikke var av så stor betydning at det var påkrevet å gjennomføre intervjuet i tilknytning til selve prisutdelingen. Halvorsen mente selv han hadde gjort sitt gjennom et intervju med Wałęsa noen uker i forveien.
Intervjusaken førte til at Dag Halvorsen ble løst fra sin garantiavtale som frilansmedarbeider og at han midlertidig måtte avstå fra å dekke polske forhold, men det fikk ikke følger for hans fortsatte stilling som korrespondent.[3]
Andre vurderinger av Halvorsen[rediger | rediger kilde]
Halvorsens tiltrekning mot landene bak jernteppet, og først og fremst Polen, beskrives av journalistkolleger som en lengsel mot en svunnen tidsånd – det Europa som forsvant i vesten med krigen, men som på mange vis ble værende igjen i det stagnerende Øst-Europa – der kultiverte samtaler om politikk og kultur ennå kunne føres i salonger med sliten rød plysj (Calmeyer). Dag Halvorsen hadde store fagkunnskaper om europeisk politikk og historie. I forbindelse med saken rundt Wałęsa-intervjuet skrev vennen Per Egil Hegge at den opplevelsen av kulturell tyngde han fikk i sitt første møte med Halvorsen «i likhet med det meste av hva Dag Halvorsen sier og gjør», hadde litterære kvaliteter. Selv viste Dag Halvorsen til farens dikt «Huset på den andre siden» som en dypt motiverende faktor i valget av det liv han førte, og han uttalte, «Ethvert fornuftig menneske bør ha et hus på den andre siden. Komme vekk, bytte perspektiv. Mitt har mange rom, for Øst-Europa og alle landene der interesserer meg.»(Dahl, «Polakken...»)
Dag Halvorsens journalistikk bar preg av søken etter de store linjer. Han har blitt beskrevet som inkarnasjonen av Norges unge urbane radikalisme: borgerlig av opphav, marxistisk i orientering, litterær i sitt uttrykk, bohemisk i sin livsførsel. Per Egil Hegge har beskrevet Halvorsen som en mann med store faglige kunnskaper om europeisk politikk og historie og vare kunstnerantenner, men samtidig blottet for politisk sans og evne til å registrere tidens puls – uunnværlige egenskaper for en politisk journalist hvis evne til å bevege seg rundt blant vanlige folk må sies å være avgjørende for at man skal bevare sin politiske bakkekontakt.
Dag Halvorsen var halvbror til kulturmedarbeider i NRK P2, Gry Waage og onkel til høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- usignert, «Polen-karantene», Arbeiderbladet 14. januar 1984
- Stanghelle, Harald, «Dag Halvorsen: –Føler meg ikke som offer», Arbeiderbladet 14. januar 1984
- Hegge, Per Egil, «Ukens navn: Dag Halvorsen. Journalisten fra igår», Aftenposten, 17. desember 1983
- Calmeyer, Bengt, «Bengt Calmeyer: Ukens profil». Arbeiderbladet 17. desember 1983
- Nordland, Ester. «Skal dere sparke Halvorsen, Riste?». Arbeiderbladet, 13. desember 1983
- Elvik, Halvor. «~i dag snakker vi om... Polen-kjenneren». Dagbladet, 12. desember 1983
- Dahl, Hans Fredrik. «Dagens gjest. Stemmen fra Øst-Europa». Dagbladet, 22. august 1980
- Dahl, Hans Fredrik. «Polakken fra Eilert Sundts gate». Dagbladet 30. august 1980
- Kokkvold, Per Edgar. «Halvorsen fyller 50». Arbeiderbladet 22. desember 1984