Christian Olsen Thon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian Olsen Thon
Født19. juli 1844
Modum
Død4. juli 1919 (74 år)
Eidsfoss
Beskjeftigelse Verkseier og ingeniør
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Medaljen for borgerdåd (1913), 7. juni-medaljen (1906)
Stortingsrepresentant
1. januar 1904–31. desember 1906
ValgkretsJarlsberg og Larviks amt
Hofs ordfører
1. januar 1908–31. desember 1916
ForgjengerSven Pedersen Goverud
EtterfølgerNils Unnemark
1. mars 1902–31. desember 1902
ForgjengerJacob Olsen Lindseth
EtterfølgerSven Pedersen Goverud

Christian Olsen Thon (født 19. juli 1844 i Modum, død 4. juli 1919Eidsfoss) var en norsk verkseier, ingeniør og politiker (H). Han var medeier i Eidsfoss verk, ordfører i Hof og stortingsmann for Jarlsberg og Larviks amt fra 1904 til 1906.

Familie og forretninger[rediger | rediger kilde]

Han var yngste sønn av gårdbruker Ole Halvorsen Thon og dennes andre hustru Else Christoffersdatter Rud. Han hadde to eldre brødre, og to eldre halvbrødre fra farens første ekteskap. Han vokste opp på et lite gårdsbruk på Ton i Modum.[1][2]

Mellom 1864 og 1874 arbeidet han på jernbanen og førte tilsyn med forefallende ingeniørarbeider der. Det siste jernbaneanlegget han deltok på, var på Rørosbanen gjennom Østerdalen. «Som arbeidsherre var han meget avholdt av sine arbeidere», het det i en nekrolog.[3] I 1868 overtok han også gården hjemme på Ton etter faren.[1][4]

Han var første gang gift med Maren Stenersdatter Formo fra Modum, som døde i 1885. I 1888 giftet han seg på nytt med Karoline Eleonore Hansen fra Jonsrud i Modum. Han fikk syv barn i hvert ekteskap.[2]

Eidsfoss verk, sent på 1800-tallet.

I 1874 kom han til Eidsfoss jernverk som forvalter for verkets daværende eneeier, stadshauptmann Johan Jørgen Schwartz. Olsen Thon og hans familie bodde på gården Bekken ved verket.[5] Mellom 1886 og 1891 solgte Schwartz verket til sin sønn, major Paul Lassen Schwartz, og ingeniørene Olsen Thon og Jacob von der Lippe, som kom til å eie en tredjepart hver. I 1886 ble Jacob von der Lippe løst ut av de to andre, men overtok agenturet for salget av verkets produkter i Kristiania. I 1903 skjøtet de verket med tilhørende eiendommer til et familieaksjeselskap, hvor styret frem til 1959 bestod av én direktør fra hver av deres familier.[6][7]

Olsen Thon og Schwartz la om produksjonen ved verket til støpegods, i første rekke ovner, og til maskiner og redskaper til landbruket. De reiste nye støperibygninger og utvidet det mekaniske verkstedet med det firedobbelte. I 1899 begynte de også å bygge jernbanevogner i et eget verksted. Tønsberg–Eidsfossbanen åpnet i 1901. Fra 1895 ble verket forsynt med elektrisk kraft fra Eidsfoss kraftverk, så de gamle vannturbinene kunne erstattes med mekanisk motordrift.[6][7]

Verket eide store skogeiendommer.[6] Olsen Thon var styremedlem i Drammensdistriktets skogeierforening fra 1910 til 1915 (som formann fra 1914 til 1915) og medlem av representantskapet i Borregaard.[7]

Politiske og offentlige verv[rediger | rediger kilde]

Uten at dette vites sikkert, var Olsen Thon antageligvis med på å danne grunnlovsforeningen i Hof i 1883. Høyreorienterte grunnlovsforeninger over hele landet gikk sammen om å danne et sentralstyre, og dermed Høyre som et velgerparti, året etter.[8] Han var styremedlem i Den konstitusjonelle fellesforening for Jarlsberg og Larviks amt (Vestfold Høyre) fra 1893 til 1894 og fra 1898 til 1905, og medlem av Høyres sentralstyre fra 1910 til 1915, en tid som viseformann. Ved overgangen til flertallsvalg i enmannskretser ved stortingsvalget i 1906, ble han formann i den liberal-konservative foreningen i Skoger krets.[9]

Han ble medlem av herredsstyret i Hof i 1890 og varaordfører i 1902, og rykket opp til ordfører da Jacob Olsen Lindseth døde i februar 1902. Olsen Thon satt som ordfører ut året, og på nytt fra 1908 til 1916. Han var også forlikskommissær og formann i skolestyret.[8]

Han var 4. varamann til Stortinget fra Jarlsberg og Larviks amt fra 1901 til 1903, og ble et naturlig valg som representant ved Høyres seier i amtet ved stortingsvalget i 1903. Han satt i Stortingets sosialkomité.[4] Han var ønsket av partiet å fortsette, og ble beskrevet som «en meget dyktig, kunnskapsrik, livserfaren, rettsindig og kirkelig interessert mann, vel inne i merkantile forhold og med god kjennskap til arbeidernes kår», men frabad seg gjenvalg i 1906.[9]

Han var medlem av det første forstanderskapet i Hof sparebank.

Død, begravelse og etterslekt[rediger | rediger kilde]

Han døde av hjerneblødning i 1919, nesten 75 år gammel, og ble begravet fra Eidsfoss kirke.[10]

På gravminnet er han benevnt som Christian Olsen Thon. Han brukte navnet Thon, etter gården, som slektsnavn frem til 1872, deretter bare Olsen.[2][4] Hans etterkommere bruker slektsnavnet Thon: Sønnene Stener, Christian og Harald Thon ble i tur direktører ved Eidsfoss verk.[2]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Han ble tildelt Medaljen for borgerdåd i 1913 og 7. juni-medaljen i 1906.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ruud, Arnt (1969). Modums historie. Bind V: Gårdshistorien. Modum sparebank. s. 351. 
  2. ^ a b c d e Unneberg, Sigurd H. (1964). Hof bygdebok. 1. bind, 1. del: Gårds- og slektshistorie. Hof kommune. s. 305–309. 
  3. ^ «Dødsfald». Aftenposten (morgen utg.): 2. 5. juli 1919. 
  4. ^ a b c Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet 1814–1914. Bind 1, del 2: Biografier L–Ø samt tillæg. Kristiania. s. 663. 
  5. ^ Christensen, Erling (1992). Eidsfoss-minner. Stiftelsen Gamle Eidsfoss. s. 12. 
  6. ^ a b c A/S Eidsfos Verk 1697–1947. Illustrert av Jørgen Thorsrud. Oslo. 1947. s. 18–19. 
  7. ^ a b c Unneberg, Sigurd H. (1964). Hof bygdebok. 1. bind, 1. del: Gårds- og slektshistorie. Hof kommune. s. 298–299. 
  8. ^ a b Nøkleby, Andreas (1987). Hof kommune i Vestfold. Kommunejubileet 1837–1987. Hof kommune. s. 97. 
  9. ^ a b Helberg, Leif (1958). Høire i Vestfold. Fra omkring 1870 til 1958. Tønsberg. s. 111–113, 125 og 360. 
  10. ^ «Statsarkivet på Kongsberg (SAKO): Hof kirkebøker, F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. I 7, 1878–1940». Digitalarkivet. s. 320. Besøkt 3. juni 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]