Charles Hermite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles Hermite, omkring 1887

Charles Hermite (født 24. desember 1822 i Dieuze i Lothringen, død 14. januar 1901 i Paris) var en fransk matematiker.

Hermites familie stammet fra Marseille og Santo Domingo. Slik tilfellet ofte har vært med store matematikere, viste det seg tidlig at Hermite hadde en uvanlig matematisk begavelse. Allerede mens han gikk på skolen i Paris syslet han med studier av de klassiske mesternes arbeider på fritiden. Han har selv fortalt at Niels Henrik Abels skrifter gjorde et så dypt inntrykk på ham at han allerede i tidlig skolealder besluttet seg for å vie livet sitt til matematiske studier. Han begynte å studere ved École Polytechnique, men allerede etter et år avbrøt han studiene for å bruke all sin tid på matematikken.

Allerede da han var 19 år fikk han hele den matematiske verdens oppmerksomhet rettet mot seg gjennom en løsning av divisjonsproblemet for de ultra-elliptiske funksjonene. På den tiden hørte dette området til et av de minst tilgjengelige emnene innenfor den høyere matematikken. Arbeidene om de ultra-elliptiske funksjonene ble snart etterfulgt av oppdagelsen av en rekke nye og enkle egenskaper hos de elliptiske funksjonene, og dette var oppdagelser som Abel og Jacobi helt hadde oversett.

Etter disse arbeidene innenfor matematisk analyse, konsentrerte Hermite seg hovedsakelig om aritmetikk og algebra. Særlig sentralt er arbeidet hans om femtegradsligninger. Abels første banebrytende arbeide var et bevis for at allmenne algebraiske ligninger av høyere enn fjerde grad ikke kunne løses gjennom rotutdragning. Dermed var det vist at den allmenne femtegradsligningen ikke kunne løses på samme måte som vanlige ligninger av lavere grad.

I 1858 gjorde de tre matematikerne Hermite, Brioschi og Kronecker nesten samtidig oppdagelser som førte til en fullstendig løsning av dette vanskelige problemet. Hermite var den første som publiserte sitt arbeide, og han viste at de elliptiske funksjonene ga de nødvendige opplysningene som måtte til for å løse femtegradsligninger, og dermed kunne disse behandles omtrent på samme måte som en tidligere hadde gjort med tredjegradsligninger gjennom såkalt casus irreductibilis.


Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]