Émile Picard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Émile Picard
Emile Picard 1926 Meurisse det.jpg
FødtCharles Emile Picard
24. juli 1856[1][2][3][4]
Paris[5]
Død11. desember 1941[1][2][3][6] (85 år)
Paris[5]
Gravlagt Cimetière du Montparnasse
Utdannet ved École normale supérieure, Lycée Henri IV
Doktorgradsveileder Gaston Darboux, Charles Hermite
Beskjeftigelse Matematiker, professor
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av
14 oppføringer
Royal Society, Académie française (1924–), Det franske vitenskapsakademiet, Sovjetunionens vitenskapsakademi, Vitenskapsakademiet i St. Petersburg, Ligue de la patrie française, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Det pavelige vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Det ungarske vitenskapsakademiet, Det russiske vitenskapsakademi, Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL, Accademia delle Scienze di Torino, International Academy of the History of Science
Utmerkelser Storkors av Æreslegionen, Prix Poncelet (1886), Grand prix des sciences mathématiques (1888), Fellow of the American Academy of Arts and Sciences, Foreign Member of the Royal Society

Charles Émile Picard (født 24. juli 1856 i Paris, død 11. desember 1941 samme sted) var en fransk matematiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en silkefabrikksjef i Vauxbuin nær Soissons, som hadde utsalg i Rue du Faubourg Saint-Denis i Paris. Han fikk klassisk utdannelse ved Vanves 1864-1868, også ytterligere høyere utdannelse.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Picard ble i 1877 maître de conférences og i 1886 professor ved universitetet i Paris. Hans fremste arbeider er innen matematisk analyse. Slik utviklet han Picard-satsen som sier at en hel analytisk funksjon tar alle komplekse verdier med høyst ett unntak. Picard skrev Traité d'analyse som kom ut i tre bind i flere utgaver og er blitt en av de mest brukte lærebøkene i funksjonsteori.

Videre oppdaget han visse funksjoner av to variabler, som er analoge med de av Henri Poincaré oppdagede Fuchsiske funksjoner. Undersøkelsene rundt disse nye funksjoner henger sammen med arbeider over algebraiske former og over transformasjonsgrupper.

Til teorien for differensialekvasjoner gav Picard viktige bidrag. Slik grunnla og utviklet han innen teorien for lineære differensialekvasjoner en teori analog med den Évariste Galois gav for algebraiske ekvasjoner. Videre utviklet han en metode til ved hjelp av suksessive approksimasjoner bevise eksistensen av integralen til en gitt differensialekvasjon og i visse tilfeller studere egenskapene hos den. Samme metode hadde han tidligere med stor framgang anvendt ved studiet av partielle differensialekvasjoner av andre orden.

Blant Picards øvrign arbeider merkes de som behandler teorien for algebraiske overflater og de til disse hørende integraler. Sammen med Max Noether skapte og till sine grunntrekk utviklet han her en teori som vel i visse tilfeller fremviser likheter med den for de algebraiske kurver og de dertil hørende abelske integraler, men som imidlertid i en mengde vesentlige deler er forskjellig fra denne og der enda større vanskeligheter fremtrer. Disse undersøkelser er av stor betydning også for teorien for differensialekvasjoner.

Picards arbeider over algebraiske overflater er sammenstilte i Théorie des fonctions algébriques de deux variables (1897). I Traité d'analyse (1891) gav han en mesterlig oversikt over oppdagelsene og fremskrittene innen analysen under de forugående tiårene.

Senere vendte han seg med iver mot utviklingen av teorien for lineære integralekvasjoner.

Han ble i 1889 medlem av Institut de France, og var også medlem av Bureau des longitudes, ble Det franske vitenskapsakademis stående sekretær (1917) og medlem av Det franske akademi (1924, etter Charles de Freycinet).

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Picard, Émile (1891–1896). Traité d'Analyse. Paris: Gauthier-Villars et fils. OCLC 530823. [7]
  • Picard, Émile (1905). La science Moderne et son état Actuel. Paris: E. Flammarion. OCLC 43307396. 
  • Picard, Émile (1922). La Théorie de la Relativité et ses Applications à l'astronomie. Paris: Gauthier-Villars. OCLC 1025334. 
  • Picard, Émile (1922). Discours et Mélanges. Paris: Gauthier-Villars. OCLC 4855336. 
  • Picard, Émile (1931). Éloges et Discours Académiques. Paris: s.n. OCLC 13473598. 
  • Picard, Émile (1978–1981). Œuvres de Ch.-É. Picard. vol. I–IV. Paris: Centre National de la Recherche Scientifique. OCLC 4615520. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119196377
  2. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Émile Picard, w6nk5jzn
  3. ^ a b Comité des travaux historiques et scientifiques, 9. okt. 2017, Émile Picard, 100247
  4. ^ Léonore database, 9. okt. 2017, Charles Emile Picard, LH/2144/15
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Пикар Эмиль, 28. sep. 2015
  6. ^ MacTutor History of Mathematics archive, 22. aug. 2017
  7. ^ Craig, T. (1893). «Picard's Traité d'Analyse». Bull. Amer. Math. Soc. 3 (2): 39–65. doi:10.1090/s0002-9904-1893-00166-3.