Hopp til innhold

Émile Picard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Émile Picard
FødtCharles Émile Picard
24. juli 1856[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[4][5]
Død11. des. 1941[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (85 år)
Paris[4][5]
BeskjeftigelseMatematiker, universitetslærer Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedÉcole normale supérieure (18741877) (akademisk grad: doktorgrad, studieretning: matematikk)
Lycée Henri IV (18681874)
Lycée Michelet, Vanves (18641868)
Doktorgrads-
veileder
Gaston Darboux (first doctoral advisor)[7]
Charles Hermite
NasjonalitetFrankrike[8]
GravlagtCimetière du Montparnasse
Medlem av
15 oppføringer
Royal Society
Académie française (19241941) (erstatter: Charles de Freycinet, erstattet av: Louis de Broglie)[9]
Det franske vitenskapsakademiet
Sovjetunionens vitenskapsakademi
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
Ligue de la patrie française
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Det pavelige vitenskapsakademi[10]
American Academy of Arts and Sciences
Det ungarske vitenskapsakademiet
Det russiske vitenskapsakademi
Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL
Académie internationale d’histoire des sciences
National Academy of Sciences (1903–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)
Accademia delle Scienze di Torino (1897–)[4]
UtmerkelserStorkors av Æreslegionen (1932)[11]
Prix Poncelet (1886)
Grand prix des sciences mathématiques (1888)
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Utenlandsk medlem av Royal Society (1909)[12]
Signatur
Émile Picards signatur

Charles Émile Picard (født 24. juli 1856 i Paris, død 11. desember 1941 samme sted) var en fransk matematiker.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en silkefabrikksjef i Vauxbuin nær Soissons, som hadde utsalg i Rue du Faubourg Saint-Denis i Paris. Han fikk klassisk utdannelse ved Vanves 1864-1868, også ytterligere høyere utdannelse.

Picard ble i 1877 maître de conférences og i 1886 professor ved universitetet i Paris. Hans fremste arbeider er innen matematisk analyse. Slik utviklet han Picard-satsen som sier at en hel analytisk funksjon tar alle komplekse verdier med høyst ett unntak. Picard skrev Traité d'analyse som kom ut i tre bind i flere utgaver og er blitt en av de mest brukte lærebøkene i funksjonsteori.

Videre oppdaget han visse funksjoner av to variabler, som er analoge med de av Henri Poincaré oppdagede Fuchsiske funksjoner. Undersøkelsene rundt disse nye funksjoner henger sammen med arbeider over algebraiske former og over transformasjonsgrupper.

Til teorien for differensialekvasjoner gav Picard viktige bidrag. Slik grunnla og utviklet han innen teorien for lineære differensialekvasjoner en teori analog med den Évariste Galois gav for algebraiske ekvasjoner. Videre utviklet han en metode til ved hjelp av suksessive approksimasjoner bevise eksistensen av integralen til en gitt differensialekvasjon og i visse tilfeller studere egenskapene hos den. Samme metode hadde han tidligere med stor framgang anvendt ved studiet av partielle differensialekvasjoner av andre orden.

Blant Picards øvrign arbeider merkes de som behandler teorien for algebraiske overflater og de til disse hørende integraler. Sammen med Max Noether skapte og till sine grunntrekk utviklet han her en teori som vel i visse tilfeller fremviser likheter med den for de algebraiske kurver og de dertil hørende abelske integraler, men som imidlertid i en mengde vesentlige deler er forskjellig fra denne og der enda større vanskeligheter fremtrer. Disse undersøkelser er av stor betydning også for teorien for differensialekvasjoner.

Picards arbeider over algebraiske overflater er sammenstilte i Théorie des fonctions algébriques de deux variables (1897). I Traité d'analyse (1891) gav han en mesterlig oversikt over oppdagelsene og fremskrittene innen analysen under de forugående tiårene.

Senere vendte han seg med iver mot utviklingen av teorien for lineære integralekvasjoner.

Han ble i 1889 medlem av Institut de France, og var også medlem av Bureau des longitudes, ble Det franske vitenskapsakademis stående sekretær (1917) og medlem av Det franske akademi (1924, etter Charles de Freycinet).

  • Picard, Émile (1891–1896). Traité d'Analyse. Paris: Gauthier-Villars et fils. OCLC 530823. [13]
  • Picard, Émile (1905). La science Moderne et son état Actuel. Paris: E. Flammarion. OCLC 43307396. 
  • Picard, Émile (1922). La Théorie de la Relativité et ses Applications à l'astronomie. Paris: Gauthier-Villars. OCLC 1025334. 
  • Picard, Émile (1922). Discours et Mélanges. Paris: Gauthier-Villars. OCLC 4855336. 
  • Picard, Émile (1931). Éloges et Discours Académiques. Paris: s.n. OCLC 13473598. 
  • Picard, Émile (1978–1981). Œuvres de Ch.-É. Picard. vol. I–IV. Paris: Centre National de la Recherche Scientifique. OCLC 4615520. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Base biographique, oppført som Emile Picard, BIU Santé person ID 2733[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 100247, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID charles-emile-picard, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Пикар Эмиль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ GeneaStar, oppført som émile Picard, GeneaStar person-ID picardcharl[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Mathematics Genealogy Project, www.genealogy.math.ndsu.nodak.edu, besøkt 14. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 2. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID emile-picard, besøkt 6. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.pas.va[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Léonore LH//2144/15[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 282[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Craig, T. (1893). «Picard's Traité d'Analyse». Bull. Amer. Math. Soc. 3 (2): 39–65. doi:10.1090/s0002-9904-1893-00166-3.