Carlo Andrea Pozzo di Borgo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carlo Andrea Pozzo di Borgo
Pozzo di Borgo.jpg
Født8. mars 1764[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
AlataRediger på Wikidata
Død15. februar 1842[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Paris[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Père Lachaise[6]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i PisaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomatRediger på Wikidata
Embete Deputert, pair de France, ambassador of Russia to FranceRediger på Wikidata
Parti MonarchiensRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser
23 oppføringer
Ridder av Sankt Ludvigsordenen, ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Den sorte ørns orden, ridder av ordenen Det gylne skinn, 1. klasse av Sankta Annas orden, 2. klasse av Sankt Vladimirs orden, 1. klasse av Sankt Vladimirs orden, Andreasordenen, 4. klasse av Sankt Georgsordenen, 1. klasse av Den røde ørns orden, Medal "For the Capture of Paris", Guelferordenen, Konstantinordenen, Sankt Ferdinand-ordenen, Sankt Georgsordenen, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Sankt Stefans orden, Den røde ørns orden, Sankt Ludvigsordenen, Tårn- og sverdordenen, Ordenen det gylne skinn, Karl IIIs orden, Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' ordenRediger på Wikidata

Carlo Andrea Pozzo di Borgo (født 8. mars 1764, død 15. februar 1842) var en fransk politiker og diplomat fra Korsika, for ettertiden mest kjent for sitt fiendskap med Napoléon Bonaparte.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Carlo Andrea Pozzo di Borgo ble født i Alata, nær AjaccioKorsika, familien tilhørte adelen. Han studerte rettsvitenskap ved Universitetet i Pisa og ble etter studiene advokat og Procureur général på Korsika. I sine unge dager hadde han kontakt med både Napoléon Bonaparte og hans eldre bror Joseph Bonaparte. Pozzo var en av to delegater fra Korsika til nasjonalforsamlingen i Paris hvor de krevde full politisk integrasjon av Korsika i Frankrike.

Han unnslapp opprøret 10. august 1792 (avskaffelsen av monarkiet i Frankrike) og kom seg trygt tilbake til Korsika hvor han ble varmt mottatt av Pasquale Paoli. Han ble etterhvert motstander av brødrene Bonaparte for deres støtte til jakobinerne. Pozzo ble under den nye konstitusjonen valgt til regjeringssjef på Korsika (Fransk: procureur-general-syndic) mens Paoli var sjef for de væpnede styrkene. Paoli og Pozzo aksepterte etterhvert utenlandsk hjelp mot Frankrike og i årene 1794 til 1796 var Korsika et britisk protektorat hvor Pozzo var president for statsrådet under Gilbert Eliott.

I Russlands tjeneste[rediger | rediger kilde]

Da Napoléon sendte tropper for å okkupere Korsika ble Pozzo ekskludert fra det generelle amnestiet og han flyktet til Roma. De franske myndighetene forlangte han utlevert og utstedte en arrestordre i det nordlige Italia. Han unnslapp til Storbritannia og etter et kort opphold i London fulgte han i 1798 sir Gilbert Eliott til Wien, der ble han vel tatt imot og levde der i seks år. Hans hat mot Napoléon dominerte hans liv og selv som flyktning uten noen offisiell status ble han av den franske regjeringen ansett som en farlig fiende. Ved hjelp av prins Adam Jerzy Czartoryski kom han i 1804 i russisk tjeneste som diplomat, i 1805 var han russisk utsending til den anglo-neapoletanske arméen og i 1806 til den prøyssiske arméen. Han ble betrodd med et viktig oppdrag til Konstantinopel i 1807, men inngåelsen av freden i Tilsit mellom Aleksander I av Russland og Napoléon i juli samme år gjorde at han midlertidig måtte trekke seg tilbake fra russisk tjeneste etter oppdraget.

Han returnerte til Wien, men etter krav fra Napoléon om utlevering til Frankrike ble han av den østerrikske utenriksminister Klemens von Metternich bedt om å forlate byen. Han flyktet igjen til Storbritannia hvor han fornyet gamle vennskap og hadde et forhold til sosietetsdamen Emily Lamb, senere gift med lord Palmerston. Han oppholdt seg i London inntil 1812, da han igjen ble bedt om å gå i russisk tjeneste. Han fortsatte sitt arbeide mot Napoléon og besøkte blant annet Stockholm for å sikre støtte fra Sverige ved kronprins Karl Johan. Ved den sjette koalisjonens inntog i Paris ble han kommissærgeneral for den provisoriske regjeringen. Ved restaurasjonen i Frankrike ble Pozzo di Borgo russisk ambassadør til landet og han forsøkte blant annet å arrangere ekteskap mellom Karl Ferdinand, hertug av Berry og den russiske storgrevinnen Anna, tsar Aleksaders søster.

Pozzo assisterte ved Wienerkongressen og under Napoléons retur og de hundre dagene fulgte han Ludvig XVIII av Frankrike til eksil i Belgia og diskuterte også situasjonen med hertugen av Wellington. Han deltok under slaget ved Waterloo og ble nevnt og takket av Wellington i hans rapport om slaget.[7] Den russiske tsaren drømte om å tillate en appell til det franske folk over spørsmålet om styringsform. Pozzos forslag overfor Wellington i denne retningen ble møtt med sterk motstand, han avslo å vise noen ettergivenhet mot hva han anså var opprør. Ved hoffet i St. Petersburg ble imidlertid Pozzos tilknytning til det franske Bourbondynastiet sett som overdrevet.

Under hans første år som russisk ambassadør i Paris arbeidet Pozzo hardt for å minske byrden de allierte la på Frankrike og for å begrense perioden med fremmed okkupasjon. At hans arbeide for Frankrike ble anerkjent vises av at det ble foreslått at han burde tilbys tjeneste i det franske utenriksdepartementet. Han støttet konsekvent de moderate kreftene ved hoffet og støttet regjeringen til hertugen av Richelieu. Pozzo ble ved det mislikt av Metternich som holdt han ansvarlig for fornyet liberal agitasjon i Frankrike. Pozzos innflytelse ved det franske hoffet avtok ved Karl X, hvis reaksjonære holdninger Pozzo alltid hadde mislikt. Ved julirevolusjonen i 1830 hvor tsar Nikolaj I var avventende til å anerkjenne Ludvig Filip som fransk konge gjorde Pozzo en viktig innsats for å unngå problemer med Russland.

Han besøkte St. Petersburg i 1832, året etter besøkte han London og gjenopptok sine kontakter med Wellington. Tidlig i 1835 ble han brått overført til ambassaden i London for å etterfølge prins Christoph Heinrich von Liewen. Selv om hans offisielle posisjon ikke ble redusert var Pozzo klar over at overføringen var basert på mistanker ved det russiske hoffet at hans diplomatiske innsats i Paris var alt for gunstig for franskmennene. Han klaget over at den britiske utenriksministeren lord Palmerston behandlet han ufint, han ble en gang holdt ventende i to timer. Det faktum at Pozzo en gang hadde hatt Palmerstons kone som elskerinne bidro ikke til forholdet mellom de to menn. Hans helse hadde ikke godt av oppholdet i London og han trakk seg tilbake fra tjenesten i det russiske diplomatiet i 1939 for å tilbringe resten av livet i Paris. Han ble utnevnt til greve og Pair av Frankrike (Fransk: pair de France) i 1818.

Dekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118793187, besøkt 16. oktober 2015
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ a b GeneaStar, oppført som Charles André Pozzo Di Borgo, GeneaStar person ID pozzodiborgoc
  4. ^ a b Find a Grave, oppført som Charles Pozzo di Borgo, Find a Grave 7853, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
  6. ^ Deux siècles d'histoire au Père Lachaise, side(r) 652
  7. ^ The London Gazette, 22. juni 1815, s. 1213

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Larsen, Egon: Carlo-Andrea Pozzo Di Borgo: One Man Against Napoleon, forlaget Dennis Dobson (1968), ISBN 978-0234770252
  • McErlean, J. M. P.: Napoleon and Pozzo Di Borgo In Corsica and After, 1764-1821, Edwin Mellen Press (1996), ISBN 978-0-7734-8853-3