Brungoral

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Brungoral
Voksen brungoral, bukk
Voksen brungoral, bukk
Vitenskapelig(e)
navn
:
Nemorhaedus goral
(Hardwicke, 1825)
Naemorhedus goral
Norsk(e) navn: brungoral,
himalayagoral,
grågoral,
sørkinagoral,
burmagoral
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: pattedyr
Orden: klovdyr
Familie: kvegfamilien
Slekt: goraler
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet
Duckworth & MacKinnon (2008)[1]

Habitat: terrestrisk, fjellregioner
Utbredelse: fra Kasjmir i Pakistan via Himalaya og sørøstover via fjellene i Myanmar og Thailand til fjellene i Sørøst-Kina
Underarter:

Brungoral (Nemorhaedus goral) er en art i slekten goraler (Nemorhaedus) som inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten består som fire underarter, som er utbredt fra Kasjmir i Pakistan via Himalaya og sørøstover via de nordlige fjellene i Burma og Thailand til fjellene i Sørøst-Kina. Arten har status som nær truet, men den har ikke blitt revidert siden 2008.[1]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Mange staver fortsatt det vitenskapelige navnet på denne gruppen som Naemorhedus, men det hevdes at dette er feil som skyldes en feilstavelse Charles Hamilton Smith gjorde i 1827.[2] Feilstavelsen har fått signifikant utbredelse, men korrekt stavemåte skal være Nemorhaedus.[2] Det er imidlertid fortsatt uklart hva som er korrekt, for kildene spriker.

Serovgeiter (Capricornis) ble i en tid inkludert i Nemorhaedus, men dette ble siden omgjort.[3] Goraler inkluderte inntil ganske nylig mer enn tre arter. Noen regnet med fire,[4] andre med opptil seks arter.[5] En nylig reklassifisering av de to gruppene serovgeiter og goraler, basert på fullstendig mitokondrielt genom, førte til at taxonene griseus, bedfordi og evansi mistet sin status som selvstendige arter og ble inkludert under brungoral (N. goral).[6]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Arten utviser i noen grad kjønnspreg, i det bukkene bærer noe lengre og kraftigere horn og blir fysisk noe større enn geitene, men fysikken varierer også mellom underartene.[5]

Brungoral, geit

Brungoral (N. g. goral) er synonym med nomainatformen og blir typisk 82–120 cm lang og har ei skulderhøyde på 60–71 cm. Halen utgjør 7,5–20 cm. Horna måler 15–18 cm. Vekten utgjør 35–42 kg. Dette er en stor goral med tydelig buet lendeparti. Pelsen er mellombrun med dekkhår som blir sorte mot tuppen. Ryggen er rødbrun og buken og nedre del av ekstremitetene blekbrun. Horna er korte og buer bakover. Begge kjønn har en stor hvit halsflekk. Vinterpelsen blir ragget. Geita ligner hannen, men er noe mindre og har kortere og spinklere horn. Underarten er utbredt i fra Kasjmir i Pakistan og østover gjennom Himalaya (India, Kina, Bhutan og Nepal). Habitatet ligger i bratte fjellskråninger, typisk i høyder omkring 1 000–4 000 moh. Denne underarten kalles også himalayagoral.

Grågoral (N. g. bedfordi) blir typisk 82–130 cm lang og har ei skulderhøyde på 60–80 cm. Halen utgjør 7,5–18 cm. Horna måler 15–18 cm. Vekten utgjør 35–42 kg. Denne goralen er noe slankere enn nomainatformen og har ikke like tydelig buet lendeparti. Pelsen er gråbrun til gulgrå med dekkhår som har sorte innslag i tuppen. Buken og nedre del av ekstremitetene har mer innslag av sort og begge kjønn har en stor hvit halsflekk. Horna er korte og buer bakover. Vinterpelsen blir ragget. Geita ligner hannen, men er noe mindre og har kortere og spinklere horn. Underarten er utbredt i Kasjmir (Pakistan og India). Habitatet ligger i bratte fjellskråninger, typisk i høyder omkring 350–3 000 moh. Denne underarten kalles også grå himalayagoral.

Sørkinagoral, geit

Sørkinagoral (N. g. griseus) blir typisk 82–130 cm lang og har ei skulderhøyde på 50–78 cm. Halen utgjør 8–20 cm. Horna måler inntil 23 cm. Vekten utgjør 20–35 kg. Denne goralen er noe slankere og lettere enn nomainatformen og litt mindre grågoralen. Den har ikke like tydelig buet lendeparti som nominatformen. Pelsen er tett og mørkere gråbrun med dekkhår som har sorte innslag i tuppen. Buken og nedre del av ekstremitetene har mer innslag av lysebrunt og begge kjønn har en stor lysebrun halsflekk. Horna er korte og buer bakover. Vinterpelsen blir er svært tett, men er uten innslag av ull. Geita ligner hannen, men er noe mindre og har kortere og spinklere horn. Habitatet ligger i bratte fjellskråninger og fjellplatåer, av og til ned i subtropisk blandingsskog og eviggrønn nær klippeformasjoner. Underarten er utbredt i Sørøst-Kina. Denne underarten kalles også gråkinagoral.

Burmagoral (N. g. evansi) blir typisk 50–70 cm lang (et tvilsomt mål, men det eneste som har latt seg referere) og har ei skulderhøyde på 50–70 cm. Halen utgjør 12–18 cm. Horna måler 15–18 cm. Vekten utgjør 20–30 kg. Dette er den minste av underartene og den har tydelig buet lendeparti. Pelsen er tett og har blekgrå dekkhår som har sorte innslag i tuppen. Nedre del av ekstremitetene er hvite og begge kjønn har en stor hvit halsflekk. Halen har sort behåring. Horna er korte og buer bakover. Vinterpelsen blir er svært tett, men er uten innslag av ull. Geita ligner hannen, men er noe mindre og har kortere og spinklere horn. Underarten er utbredt i fjellene på grensen mellom Kina, Myanmar og Thailand. Habitatet ligger i bratte fjellskråninger, typisk i høyder omkring 1 600–1 970 moh. Denne underarten kalles også thaigoral. En ny studie, publisert 9. juni 2020, hevder at burmagoral er en selvstendig art.[7]

Brunsttiden varierer litt, men i hovedsak skjer parringene i novemberdesember. For tre av underartene går geita drektig i 170–218 dager, mens cirka 180 dager er det normale for burmagoralen. Geitene føder normalt kun ett kje, og bare sjelden to eller tre. Avkommet avvennes etter cirka 7–8 måneder og når kjønnsmoden alder rundt 1,5 år gamle.[5]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016),[5] med justeringer av gruppene serovgeiter (Capricornis) og goraler (Naemorhedus) i henhold til Mori, Nerva & Lovari (2019).[6]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Duckworth, J.W. & MacKinnon, J. 2008. Naemorhedus goral. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T14296A4430073. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T14296A4430073.en. Downloaded on 17 October 2020.
  2. ^ a b Colin Groves, David Leslie, Brent Huffman, Raul Valdez, Khushal Habibi, Paul Weinberg, James Burton, Peter Jarman & William Robichaud. Family Bovidae (Hollow-horned Ruminants). In Don E. Wilson, Russell A. Mittermeier (eds.), Handbook of the Mammals of the World – Volume 2: Hoofed Mammals, pp. 886, pub. August 2011, Lynx Edicions, Barcelona, ISBN 978-84-96553-77-4
  3. ^ Groves, C. P., and P. Grubb. 1985. Reclassification of the serows and gorals (Nemorhaedus: Bovidae). Pp. 45-50, in The biology and management of mountain ungulates (S. Lovari, ed.). Croom Helm, London, 271 pp.
  4. ^ Grubb, P. (2005). In Wilson, D.E.; Reeder, D.M. (eds.). Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed.). Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-8221-0. OCLC 62265494.
  5. ^ a b c d Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 312–317. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  6. ^ a b Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12154
  7. ^ Li, G., Sun, N., Swa, K., Zhang, M., Lwin, Y. H., & Quan, R. C. Phylogenetic reassessment of gorals with new evidence from northern Myanmar reveals five distinct species. Mammal Review, 50(4) 325-330. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12200

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]