Blohm & Voss BV 222

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Blohm & Voss BV 222
En BV 222 beslaglagt i Trondheim etter krigen
Informasjon
RolleRekognoseringsfly
ProdusentBlohm & Voss Schiffswerk Abt. Flugzeugbau
Designet avRichard Vogt
Første flyvning7. september 1940
Introdusert1941
StatusPensjonert
Brukt avLuftwaffe
RAF
Produsert1940-1944
Antall produsert13

Blohm & Voss BV 222 "Wiking" (tysk: "Viking") var en stor, seks-motors tysk flybåt fra andre verdenskrig. Førkrigseksemplarer ble bygget som passasjerfly. Det var både den største flybåt og det største sjø-baserte tyske fly som fikk operativ status under krigen.

Konstruksjon og utvikling[rediger | rediger kilde]

Før andre verdenskrig hadde tyske Lufthansa gjennomført mange transatlantiske postflyvninger. Lufthansas største interesse var passasjertransport og de startet et program i 1936 som kulminerte i bestilling av tre BV 222 flybåter i 1937. Konstruktør var Dr. Richard Vogt. Etter krigens start ble disse og påfølgende eksemplarer brukt som militærfly. I alt 13 fly ble bygget der testversjonene fikk betegnelsene V1 - V8 og produksjonsversjonene C9 - C13.

Byggingen av den første prototypen, V1, begynte i januar 1938, med bygging av V2 og V3 i løpet av de følgende uker. V1 hadde sin jomfrutur 7. september 1940. Under en prøveturen kunne det ta opp til 92 passasjerer, eller 72 pasienter på bårer over korte avstander med en maksimal hastighet på 385 km/t[1] Dets flygeegenskaper var tilfredsstillende, men noen forbedringer var påkrevet. Videre tester pågikk til desember 1940, da V1 gikk inn Luftwaffes tjeneste, og ble malt som et militærfly, militær registrering Stammkennzeichen CC+EQ og plassert i Lufttransportgruppe 222.

Typen var kjent for sitt lange, flate gulv i kabinen og en stor firkantet lastedør bak vingen på styrbord side. Det hadde to støttepongtonger på hver vinge. [2]

Opprinnelig var det utstyrt med seks Bramo 323 Fafnir stjernemotorer, senere endret til 746 kW (i 1 000 kw) Jumo 207C rekke, to-takts dobbelt-stempel diesel-motorer. Bruk av dieselmotorer tillot tanking på sjøen og for bunkring av ubåter. C-13 flyet var det eneste utstyrt med Jumo 205C og senere Jumo 205D motorer.

Operativ historie[rediger | rediger kilde]

  • V1 gjennomførte syv flyvninger mellom Hamburg og Kirkenes frem til 19. august 1941 og transporterte tilsammen 65.000 kg rekvisita og 221 sårede menn, som dekker en distanse på 30 000 km totalt. Etter å ha blitt overhalt i Hamburg, ble V1 sendt til Athen der det utførte forsyninger for Afrikakorpset, og foretok 17 flyvninger mellom 16. oktober og 6. november 1941. V1 var på denne tiden ubevæpnet, og hadde en eskorte på to Messerschmitt Bf 110 jagerfly.

Dertetter ble V1 tatt tilbake til Hamburg for montering av bevæpning, bestående av et 7.92 mm MG 81 maskingevær i skroget, to tårn-monterte13,20 mm MG 131 maskingevær, og fire 7.92 mm MG 81 midt på skroget. Registreringen ble endret til X4+AH på samme tid og V1 dannet grunnlaget for den nye skvadron Lufttransportstaffel 222 (LTS-222). Mellom 1942 og 1943 var det stasjonert i Middelhavet før i midten av februar 1943 sank etter en kollisjon med et synlig vrak under landing i Pireus havn.

  • V2 (CC+ER) hadde sin jomfrutur 7. august 1941, og ble etter omfattende testing stasjonert ved LTS 222 den 10. august 1942 som X4+AB. Bevæpningen besto av to bakovervendte ving-monterte tårn med to 13,20 mm MG 131, tilgjengelig via en sjakt i vingen som var 1 meter i diameter.

I 1944 deltok V2 i Operasjonen Schatzgräber ("Skattegaver"), kodenavnet på en tysk værstasjon på Alexandra Land i Arktis for å hente som syke mannskap som trengte å bli evakuert. BV 222 droppet et reservehjul for en Fw 200 som hadde fått skader under landing i nærheten av stasjonen.[3]

  • V3 (i utgangspunktet DM+SD) fløy første gang den 28. november 1941, og ble overført til LTS 222 den 9. desember 1941. Etter V1 sank ble V3 sendt tilbake til Hamburg hvor den ble bevæpnet. Den ble ødelagt sammen med V5 den 20. juni 1943 i Biscarrosse av RAF de Havilland Mosquito fra Nr. 264 Squadron RAF.[4]
  • V4 (X4+DH) ble også plassert ved LTS 222 for oppdrag i Afrika. Ett BV 222, trolig V4, sies å ha skutt ned en US Navy Consolidated B-24 Liberator av VB-105 (BU#63917) ledet av Løytnant Evert, oktober 22, 1943. Siden krigen har dette ofte blitt feilaktig oppgitt som et BV 222 skyte ned en Avro Lancaster.[5][6][7]
  • V6 (X4+FH) ble skutt ned den 21. august 1942 på Taranto ved Tripoli av en Bristol Beaufighter;
  • V8 (X4+HH) ble skutt ned på samme sted (Taranto) den 10. desember 1942.
  • V7 (TB+QL) hadde sin jomfrutur 1. april 1943 og ble utstyrt med seks 746 kW (i 1 000 kw) Jumo 207C to-takts rekke dieselmotorer. Den hadde en startvekt på 50.000 kg og en rekkevidde på 6.100 km.

Etter Invasjonen i Normandie i juni 1944, ble de gjenværende BV 222 fly ble overført til 200 KG.[8] Av disse, var C-09 som trolig flyet som var rapportert å ha blitt ødelagt av Hawker Typhoon fly fra Nr 439 Skvadron RCAF den 24. april 1945 i Seedorf.,[9] mens V7 og V4 ble senket av sine mannskaper ved Travemünde og Kiel-Holtenau flyplassen henholdsvis på slutten av krigen.

C-10 var trolig den BV 222 rapportert skutt ned sørvest for Biscarosse natt til 8. februar 1944 av en Mosquito fra Nr 157 Squadron RAF.[4][10]

Kontakten med Japan[rediger | rediger kilde]

Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 ble det lagt planer om å knytte Tyskland og Japan sammen ved hjelp av Luftwaffes fly. BV 222 ble modifisert for svært lang rekkevidde. Kommersielle flygninger til Det fjerne østen med Lufthansa var ikke lenger mulig, og det hadde blitt veldig farlig for både skip og ubåter å ta turen. Feltmarskalk Erhard Melk godkjente en studie som skulle se på muligheten for slike direkte flyvninger og ulike ruter ble vurdert, blant annet en med avgang fra det tysk-okkuperte Russland og Bulgaria, og en annen med BV 222 fly fra Kirkenes i Nord-Norge til Tokyo via Sakhalin-øya, en strekning på 6.400 km.

BV 222 var et av tre fly som ble ansett som mulig for programmet, sammen med Focke-Wulf Fw 200 og Heinkel He 177.[11]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

V2 befant seg ved krigsslutt i Trondheim og ble senere senket av britene. Den ble fylt med BV 222 reservedeler fra basen på Ilsvika for å tynge henne ned. V2 ble senket nord for Munkholmen hvor hun ligger på over 300 meters dybde; flyet er relativ godt bevart på grunn av lavt oksygennivå i der kalde vannet.[12]

Tre BV 222s ble beslaglagt og senere benyttet av Allierte styrker: C-011, C-012, og C-013. C-012 ble beslaglagt i Sørreisa i Norge etter krigen (sammen med V2) og fløyet av kaptein Eric "Winkle" Brown fra Norge til RAFs base på Calshot i 1946. Etter testing på marines teststasjon i Felixstowe ble det overført til en RAF skvadron som brukte det frem til 1947, da det ble kondemnert.[5]

C-011 og C-013 ble beslaglagt av amerikanske styrker på slutten av andre verdenskrig. Den 15. august og igjen den 20. august 1945 utførte kommandørkaptein Richard Schreder fra den amerikanske marinen testflyvninger sammen med det tyske mannskapet på et av det BV 222 fly som var blitt beslaglagt av USA i to flyvninger på 38 minutter. Under testflygningene opplevde de at fire motorer kom i brann. Ekstra motorer var tilgjengelig, men de var av dårlig kvalitet på grunn av mangel på kvalitetslegeringer på slutten av krigen, og tok lett fyr. Siden flyet var ubrukbart med disse motorene, ble flyet etter sigende tatt ut til åpent vann og senket av en destroyer.[13]

Andre rapporter viser at USA beslagla flyet og det ble fløyet eller sendt til USA. Convair kjøpte et for evaluering ved Marinestasjonen i Patuxent River, og etter intensive studier førte det til at skroget på deres Modell 117 som i sin tur førte til R3Y Tradewind ble kopiert fra BV 222.[14][15]

Varianter[rediger | rediger kilde]

  • BV 222A :
  • BV 222B : Foreslått versjon drevet av 1470 hp (1100 kW) Junkers Jumo 208 dieselmotorer.
  • BV 222C : Produksjonsfly.

Spesifikasjoner (C-09)[rediger | rediger kilde]

Tekniske data
Mannskap 11-14
Lengde 36,575 m
Vingespenn 46,00 m
Høyde 10,90 m
Vingeareal 255 m²
Vekt (uten last) 30 407 kg
Vekt (maksimalt) 48 612 kg
Motor 6 × Junkers Jumo 207 C
(6 × 735 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet 390 km/t
Marsjfart 345 km/t
Rekkevidde 6 100 km
Marsjhøyde 7 300 m
Klatrefart 2,4 m/s
Bevæpning
Maskingeværer 5 × MG 131, 13 mm
Maskinkanoner 3 × MG 151/20, 20 mm

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicolaoæu 1998, s. 143.
  2. ^ Blohm & Voss BV-222 (YouTube). Luftwaffe3945. 1943. Hendelsen inntreffer 0:06. Archived from the original on 23. november 2014. Besøkt 3. desember 2014. 
  3. ^ Dege 2003, s. ?.
  4. ^ a b Bateson, Richard P. (februar 1982). «Biscarosse Do 24s». Air Pictorial. s. ???. 
  5. ^ a b Nicolaou 1998, s. 143.
  6. ^ Höfling 2003, s. 35.
  7. ^ Nowarra 1997, s. 28.
  8. ^ Norman and Allen 1996, s. 464.
  9. ^ «Summary of Events for No. 439 (CAN) Squadron». 
  10. ^ Bowman 1998, s. 18.
  11. ^ Sweeting and Boyne 2001, s. 125.
  12. ^ Jonas Follesø (13.10.2023). «DISCOVERY OF TWO HISTORIC WORLD WAR II AIRCRAFT WRECKS IN TRONDHEIMSFJORDEN». Blueeye AS. Besøkt 26.10.2023. 
  13. ^ Barbera, Karen Schreder (2001). 10,000 feet & climbing: The aviation adventures of Richard E. Schreder. Express Press. ISBN 978-0788016332. 
  14. ^ Trimble 2005, s. 46–47.
  15. ^ Höfling 2003, s. 39, 41.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blohm_%26_Voss_BV_222&oldid=24384320»