Beleiringen og erobringen av Bagdad i 1258

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hülegüs hær beleirer Bagdad. Illustrasjon fra ca 1430. Bibliothèque nationale de France.
Mongolene angrep Bagdad med forskjellige våpen. Man kan her se beleiringsvåken og pongtongbroer (persisk miniatyr fra Jami' al-tawarikh (Universalhistorie), av Rashid ad-Din, 1300-tallet).

Beleiringen og erobringen av Bagdad, innledet 29. januar og fullbrakt 10. februar 1258, var et angrep på Bagdad, hovedstaden for abbasidkalifatet, gjennomført av Ilkhanatets mongolske og allierte styrker. Ved erobringen ble byen plyndret og i stor utstrekning ødelagt. Mongolene ble anført av Hulagu Khan, bror av khaganen Möngke Khan, som hadde til hensikt å ytterligere utvide sitt område ned i Mesopotamia, men ikke å direkte styrke kalifatet. Möngke hadde imidlertid instruert Hulagu om å angripe Bagdad dersom kalifen Al-Musta'sim nektet å etterkomme de mongolske krav om hans fortsatte underkastelse under khaganen og å betale tributt i form av militær støtte til de mongolske styrker i Iran.

Hulagu begynte sitt felttog i Iran med en rekke offensiver mot grupper av nizarier, blant dem mot assasinerne, som tapte sin befestning Alamutborgen. Han marsjerte deretter mot Bagdad, og krevde at Al-Musta'sim aksepterte Möngkes kraf overfort abbasidene. Ennskjønt abbasidene ikke hadde forberedt seg på invasjon, trodde kalifen at Bagdad ikke kunne falle, og nektet å overgi seg. Hulagu beleiret da byen, som kapitulerte etter tolv dager. I løpet av den påfølgende uken plyndret mongolene Bagdad, og begikk mange overgrep og ødela abbasidenes store biblioteker, blant den Visdommens hus. Mongolene henrettet Al-Musta'sim og massakrerte mange av byens innbyggere. Byen ble etterlatt for det meste avfolket. Beleiringen regnes sim sluttpunkt for den islamske gullalder, den tid da kalifene hadde utvidet sitt herredømme til Den iberiske halvøy i vest til Sindh i øst, og som var preget av mange kulturelle bragder.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Djengis Khans rike

Bagdad hadde i århundrer vært hovedstad for abbasidekalifatet, det tredje kalifat hvis herskere nedstammet fra Abbas, en av Muhammads onkler. I 751 hadde abbasidene styrtet umayyadene og flyttet kalifatets sete fra Damaskus til Bagdad. Da byen var på sitt største hadde den om lag én million mennesker og ble forsvart av en hær på 60.000 soldater.

Men ved midten av 1200-tallet var abbasidenes makt svekket, og tyrkiske og mamelukkiske krigsherrer utøvde ofte stor makt over kalifene. Bagdad hadde fortsatt stor symbolsk betydning, og var fortsatt en rik kulturby.

Kalifene hadde på 1100- og 1200-tallet begynt å utvikle forbindelser med det fremvoksende Mongolriket i øst. Kalif an-Nasir li-dini'llah, som regjerte i tiden 1180–1225, kan ha forsøkt å alliere seg med Genghis Khan da Muhammad II av Khwarezm truet abbasidene med angrep.[2] Det gikk forlydender om at noen fangne korsfarere ble sendt som tributt til den mongolske khagan.[3]

Ifølge Mongolenes hemmelige historie beordret Genghis og hans etterfølger Ögedei Khan general Chormaqan til å angripe Bagdad.[4] I 1236 anførte Chormaqan en avdeling av den mongolske hær mot Irbil,[5] som fortsatt var under abbasidenes styre. Ytterlige angrep mot Irbil og andre regioner av kalifatet ble nesten årvisse.[6] Noen av raidene skal ha nådd selve Bagdad,[7] men disse mongolske fremstøtene var ikke alltid seierrike, idet abbasidene beseiret de invaderende styrker i 1238[8] og 1245.[9]

Til tross for deres fremganger håpet abbasidene å kunne komme til en forståelse med mongolene, og i 1241 hadde de etablert den praksis å sende en årlig tributt til khaganens hoff.[7] Utsendinger fra kalifen var til stede ved Güyük Khan kroning til khagan i 1246[10] og likeså da Möngke Khan ble kronet i 1251.[11] Under sitt korte styre krevde Güyük på at kalif Al-Musta'sim skulle underkaste seg fullstendig mongolene og begi seg personlig til Karakorum. Skylden for kalifens avslag og for annen motstand fra abbasidene mot mongolenes økende påtrykk la khaganene på Chormaqans stedfortreder og etterfølger, Baiju.

Hulagus felttog[rediger | rediger kilde]

Planlegging[rediger | rediger kilde]

I 1257 satte Möngke seg fore å skaffe seg fast kontroll over Mesopotamia, Syria og Iran. Khaganen gav sin bror Hulagu (eller Hülegü) befal over et understilt khanate med sin egen hær, Ilkhanatet, og oppdraget å tvinge en rekke muslimske stater, deriblant kalifatet, til å underkaste seg. Skjønt det ikke var hans plan å styrte Al-Musta'sim, gav Möngke ordre til Hulagu om å ødelegge Bagdad dersom kalifen ikke bøyde seg og personlig underkastet seg, og ytte tributt i form av en militær enhet som skulle forsterke Hulagus hær i dens kamper mot iranske ismailistater.

Som forberedelse til felttoget bygde Hulagu og en stor ekspedisjonsstyrke. Han innkalte hver tiende mann av militær alder fra hele det mongolske rike. Dette ble muligens den største mongolske hærstyrke noensinne. Den kan ha vært på 150.000 mann.[12] Generaler var den oiratiske administrator Arghun Agha, Baiju, Buqa Temür, den kinesiske artillerigeneral Guo Kan og Kitbuqa, dessuten Hulagus bror Sunitai og en rekke andre krigsherrer.[13]

Styrken var også forsterket med kristne enheter; som kongen av Armenia og hans hær, en frankisk kontingent fra fyrstedømmet Antiokia,[14] og en georgisk styrke som ville ha hevn etter at de muslimske abbasider noen tiår før hadde plyndret deres hovedstad Tiflis.[15] Om lag 1000 kinesiske artillerieksperter ledsaget hæren,[16] og det var også med persiske og tyrkiske hjelpestyrker, ifølge Ata-Malik Juvayni, en persisk observatør.

Tidlig fase[rediger | rediger kilde]

Hülegü og hans armé

Hulagu førte sin hær først til Iran, der han med fremgang rykket frem mot lurerne, bukharene og det som var igjen av Khwarezm-Shah-dynastiet. Etter å ha underkuet dem, rettet Hulagu oppmerksomheten mot de ismailske assasinere og deres stormester, Imam 'Ala al-Din Muhammad, som hadde forsøkt å drepe både Möngke og Hulagus venn og underordnede, Kitbuqa. Assasinene hadde mislyktes i begge tilfeller, og Hulagu førte nå sin hær mot deres festning Alamut og erobret den. Mongolene henrettet senere assasinenes stormester, Imam Rukn al-Dun Khurshah, som hadde etterfulgt 'Ala al-Din Muhammad og ledet dem årene 1255-1256.

Erobringen av Bagdad[rediger | rediger kilde]

Det gamle Bagdad

Hulagus fremmarsj mot Bagdad[rediger | rediger kilde]

Etter å ha nedkjempet assasinerne sendte Hulagu bud til Al-Musta'sim og forlangte at han gikk med på Möngkes krav. Al-Musta'sim nektet, i stor grad etter anbefaling fra sin rådgiver og storvisir Ibn al-Alkami. Historikere har forskjellige hypoteser om hva al-Alkamis motstand mot underkastelse kan ha skyldtes; noen hevder det var et forræderi[17], andre inkompetanse,[18] og det synes som om han løy til kalifen som den fare som truet, og forsikret Al-Musta'sim om at dersom kalifatets hovedstad virkelig ble truet av mongolhæren ville den islamske verden ile ham til unnsetning.[18]

Selv om han besvarte Hulagus krav på en måte som den mongolske kommandant fant truende og krenkende nok til å avbryte forhandlingene,[19] forsømte Al-Musta'sim å tilkalle forsterkninger av de svake styrker han hadde til disposisjon i byen. Han styrket heller ikke bymurene. Den 11. januar stod mongolene nær byen,[18] og etablerte seg på begge bredder av floden Tigris slik at de kunne holde byen i sitt grep. Al-Musta'sim bestemte seg for å gå til kamp, og sendte ut et kavaleri på 20.000 til angrep. Kavaleriet ble nedkjempet, og sappører brøt dikene langs Tigris slik at landet bak dets rygg ble overflommet og styrkene avskåret.[18]

Beleiringen av Bagdad[rediger | rediger kilde]

Den 29. januar begynte mongholenes beleiring av Bagdad. De bygde en palisade og et dike rundt byen. Med beleiringsmaskiner og katapulter forsøkte mongolene å bryte åpninger i bymurene, og den 5. februar hadde de inntatt en betydelig del av forsvarsverkene. Da han skjønte at hans styrker ikke hadde store sjanser til å gjenvinne forsvarsverkene, forsøkte Al-Musta'sim å åpne forhandlinger med Hulagu, men ble avvist. Rundt 3.000 av Bagdads notabiliteter forsøkte også å forhandle, men ble myrdet.[20] Fem dager etter, den 10. februar, kapitulerte byen. Men mongolene rykket ikke inn i byen før den 13., og innledet da en ukelang massaker og ødeleggelse.

Ødeleggelser[rediger | rediger kilde]

Visddommens hus, miniatyr fra 1237
Hulagu (til venstre) innesperrer kalif Al-Musta'sim i sitt skattkammer der han så sliter i hjel. Fra Le livre des merveilles, 1400-tallet.

Mange er historiske skildringer av ødeleggelsene.

  • Visdommens hus, med en mengde uvurderlige historiske dokumenter og bøker om emner fra medisin til astronomi, ble ødelagt. Det ble hevdet at vannet i Tigris ble farget svart av blekket fra bøkene som ble slynget ut i elvel, og rødt av blodet fra de lærde som ble drept.
  • Borgere, også kbvinner og barn, som forsøkte å flykte ble tatt igjen av mongolene og drep. Martin Sicker mener at nær 90.000 døde.[21] Andre overslag er vesentlig høyere. Wassaf påstår det var flere hundretusener. Ian Frazier skriver i The New Yorker at det var mellom 200.000 og én million.[22] (Noen av innbyggerne ble spart med vilje; Hulagus hustru Doquz-Chatun, som var kristen av folkegruppen keraitene, fikk sin mann til å skåne Bagdads kristne, som likesom henne overveiende var nestorianere.)
  • Mongolene plyndret og så ødela moskeer, palasser, biblioteker og hospitaler. Storslagne bygninger som var resultater av århundrers byggearbeider ble brent ned.
  • Kalif Al-Musta'sim ble fanget, og tvunget til å se på at sine undersåtter ble drept og sine skatter plyndret. Ifølge de fleste beskrivelser ble han så trampet ihjel av hester - han ble rullet inn i tepper og så red mongolene over ham. Det skal ha vært fordi de ikke ville krenke jorden ved at det kongelig blod fløt ned over den. Men den venezianske reisende Marco Polo påstod at Al-Musta'sim ble innelåst i et tårn der det var intet å spise, bare gull, og der «døde han som en hund».[23]
  • Alle av Al-Musta'sims sønner ble drept, med unntak av én som ble sendt til Mongolia, der han skal ha giftet seg og fått barn. Han spilte ingen rolle i islams historie etter Bagdads fall.
  • Hulagus leir, som var nedenvinds fra det ødelagte Bagdad, måtte flyttes på grunn av forråtnelsesstanken.

Bagdad ble en avfolket og ødelagt by i århundrer; bar gradvis skulle den gjenvinne noe av sin fordums glans.

Noen historikere tror at mongolenes invasjon ødela meget av irrigasjonsinfrastrukturen som hadde opprettholdt Mesopotamia i flere tusenår.[trenger referanse] Kanaler som ble brutt av militære grunner, ble ikke reparert. Mannefall og fraflyning fjorde at det uansett ikke var mange nok til å vedlikeholde et intrikat kanalsystem. Det brøt sammen eller tetnet til.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Matthew E. Falagas, Effie A. Zarkadoulia, George Samonis (2006). "Arab science in the golden age (750–1258 C.E.) and today", The FASEB Journal 20, s. 1581–1586.
  2. ^ Jack Weatherford Genghis Khan and the making of the modern world, p.135
  3. ^ Jack Weatherford Genghis Khan and the making of the modern world, p.136
  4. ^ Sh.Gaadamba Mongoliin nuuts tovchoo (1990), s.233
  5. ^ Timothy May Chormaqan Noyan, s.62
  6. ^ Al-Sa'idi, op. cit., ss. 83, 84, from Ibn al-Fuwati
  7. ^ a b C. P. Atwood Encyclopedia of Mongolia and the Mongol Empire, s.2
  8. ^ Spuler, op. cit., from Ibn al-'Athir, vol. 12, s. 272.
  9. ^ «Mongol Plans for Expansion and Sack of Baghdad». alhassanain.com. 
  10. ^ Giovanni da Pian del Carpine (translated by Erik Hildinger) The story of the Mongols whom we call the Tartars (1996), s. 108
  11. ^ http://depts.washington.edu/silkroad/lectures/wulec3.html
  12. ^ «European & Asian History». telusplanet.net. 
  13. ^ Rashiddudin: Histoire des Mongols de la Perse, E. Quatrieme ed. and trans. (Paris, 1836), s. 352.
  14. ^ Demurger, 80-81; Demurger 284
  15. ^ Khanbaghi, 60
  16. ^ L. Carrington Goodrich (2002). [[[:Mal:Google books]] A Short History of the Chinese People] Sjekk |url=-verdien (hjelp) (illustrated utg.). Courier Dover Publications. s. 173. ISBN 0-486-42488-X. Besøkt 28. november 2011. «In the campaigns waged in western Asia (1253-1258) by Jenghis' grandson Hulagu, "a thousand engineers from China had to get themselves ready to serve the catapults, and to be able to cast inflammable substances." One of Hulagu's principal generals in his successful attack against the caliphate of Baghdad was Chinese.» 
  17. ^ Zaydān, Jirjī (1907). [[[:Mal:Google books]] History of Islamic Civilization, Vol. 4] Sjekk |url=-verdien (hjelp). Hertford: Stephen Austin and Sons, Ltd. s. 292. Besøkt 16. september 2012. 
  18. ^ a b c d Davis, Paul K. (2001). Besieged: 100 Great Sieges from Jericho to Sarajevo. New York: Oxford University Press. s. 67. 
  19. ^ Nicolle
  20. ^ Fattah, Hala. A Brief History of Iraq. Checkmark Books. s. 101. 
  21. ^ (Sicker 2000, p. 111)
  22. ^ Frazier, Ian (25. april 2005). «Annals of history: Invaders: Destroying Baghdad». The New Yorker. s. 4. 
  23. ^ "In Threatening Baghdad, Militants Seek to Undo 800 Years of History"

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Amitai-Preiss, Reuven. 1998. Mongols and Mamluks: The Mamluk-Ilkhanid War, 1260–1281 (first edition). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-46226-6.
  • Alain Demurger. 2005. Les Templiers. Une chevalerie chrétienne au Moyen Âge. Éditions du Seuil.
  • ibid. 2006. Croisades et Croisés au Moyen-Age. Paris: Groupe Flammarion.
  • Khanbaghi, Aptin. 2006. The fire, the star, and the cross: minority religions in medieval and early modern Iran. London: I. B. Tauris.
  • Morgan, David. 1990. The Mongols. Boston: Blackwell. ISBN 0-631-17563-6.
  • David Nicolle and Richard Hook (illustrator). 1998. The Mongol Warlords: Genghis Khan, Kublai Khan, Hulegu, Tamerlane. London: Brockhampton Press. ISBN 1-86019-407-9.
  • Runciman, Steven. A history of the Crusades.
  • Saunders, J.J. 2001. The History of the Mongol Conquests. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1766-7.
  • Sicker, Martin. 2000. The Islamic World in Ascendancy: From the Arab Conquests to the Siege of Vienna. Westport, Connecticut: Praeger. ISBN 0-275-96892-8.
  • Souček, Svat. 2000. A History of Inner Asia. Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-65704-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 33°20′00″N 44°26′00″Ø