Al-Musta'sim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hülegü (til venstre) innesperret kalifen al-Mustasim med sine skatter, for å laham sulte ihjel. Bilde fra Le livre des merveilles, 1400-tallet. Denne populære skildringen skildringen av kalifens endelikt er neppe den riktige, men den var den best kjente i Vesten.

al-Musta'sim bi-'llah (arabisk: المستعصم بالله عبد الله بن المستنصر, al-Musta'sim bi-'llah 'Abd Allah ibn al-Mustansir; født 1212; død 20. februar 1258 i Bagdad) var den 37. kalif for abbasidene (1242–1258).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Abu Ahmad Abd Allah ibn al-Mustansir etterfulgte kalif al-Mustansir (1226–1242). Han var en ineffektiv hersker, og hans manglende politiske sans stilt overfor den mongolske trussel skulle få skjebnesvangre følger.

Han var motstander av Shajar al-Durrs tronbestigelse i Egypt under det syvende korstog. Han sendte da et budskap fra Bagdad til mamelukkene i Egypt: «Hvis dere ikke har menn der, så si fra så skal jeg sende dere menn».[1]

De mongolske angrep rettet seg først primært mot rum-seldsjukkenene i Anatolia. Hen det forekom til stadighet mongolske streiftog inn i Irak. Ved siden av de ødeleggende oversvømmelser som fant sted til samme tid, førte disse angrepene til at folk flyktet unna, og dermed gikk det dårligere med landets økonomi. Det var hyppige sulteperioder, og dette førte så til uroligheter i byene, også i hovedstaden Bagdad. De forskjellige reformer som ble innført hadde knapt noen lindrende virkning, og kostet mange penger. Hæren kunne ikke lenger finansieres godt nok, og den ble redusert fra 60.000 mann til 10.000 mann.

Da det samtidig oppkom skarbere spenninger mellom sunnitter og sjiitter var forholdende til tider borgerkrigsaktige. Folket var dypt splittet. Mange av de høyere embedsmenn under al-Musta'sim var mest opptatt med å sjalte ut sine konkurrenter.

I denne innenrikspolitiske situasjon viste det seg vanskelig å tenke på et effektivt forsvar mot de mongolske horder i nord. Under Hülegü angrep de i 1258 selve hovedstaden Bagdad. Al-Musta'sim var ute av stand til realistisk erkjennelse av faren og nektet å underkaste seg mongolene, noe som ville ha dikret kalifatets fortsatte beståen. Mongolene hadde ikke til hensikt å styrte kalifatet. Dermed ble Bagdad erobret i februar 1258, etter en kort beleiring, og byen ble plyndret og ødelagt.[2]

Kalif Al-Musta'sim ble fanget, og tvunget til å se på at sine undersåtter ble drept og sine skatter plyndret. Ifølge de fleste beskrivelser ble han så trampet ihjel av hester - han ble rullet inn i tepper og så red mongolene over ham. Det skal ha vært fordi de ikke ville krenke jorden ved at det kongelig blod fløt ned over den. Det skal ha skjedd den 20. februar. Men den venezianske reisende Marco Polo påstod at Al-Musta'sim ble innelåst i et tårn der det var intet å spise, bare gull, og der «døde han som en hund».[3]

Alle av Al-Musta'sims sønner ble drept, med unntak av én som ble sendt til Mongolia, der han skal ha giftet seg og fått barn. Han spilte ingen rolle i islams historie etter Bagdads fall.

Dermed var det slutt på abbasidenes dynasti i Bagdad. Et slags abassidisk skyggekalifat kunne imidlertid fortsette, under mamelukkene i Kairo fra 1261 til 1517.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Sources[rediger | rediger kilde]

  • Al-Maqrizi: Al Selouk Leme'refatt Dewall al-Melouk, Dar al-kotob, 1997.

Referanser[rediger | rediger kilde]