Hopp til innhold

Güyük Khan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Güyük Khan
Fødtᠭᠦᠶ᠋ᠦᠭ, Гүюг
19. mars 1206Rediger på Wikidata
Khamag Mongol
Død20. apr. 1248Rediger på Wikidata (42 år)
Mongolriket (ligger i nåværende administrative område: Qinggil)
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Khagan of the Mongol Empire (Mongolriket, 1246–1248) Rediger på Wikidata
EktefelleWuwuerheimishi
Oghul Qaimish
Naimanzhen
FarÖgedei Khan[1]
MorTöregene Khatun
Søsken
7 oppføringer
Sürkhakhan
Godan Khan
Kadan
Melik
Khochu
Khorachar
Khashi
BarnKhoja[1]
Naqu[1]
Khokhoo[1]
Babahaer[1]
Yelimishi[1]
NasjonalitetMongolriket

Güyük Khan (kyrillisk: Гүюг хаан; født ca. 19. mars 1206, død 20. april 1248) var Mongolrikets tredje storkhan. Han var sønn av Ögedei Khan (sønnesønnen av Djenghis Khan), og regjerte fra 1246 til 1248.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Güyük fikk militær opplæring og tjente som offiser under Djenghis og Ögedei. Han giftet seg med Oghul Qaimish av merkitenes klan. I 1233 erobret Güyük sammen med sin nevø Alchidai og general Tangghud det kortlivede kongedømmet Dongxia under Puxian Wannu, en opprørsk embedsmann som var brutt ut fra det kinesiske Jin-dynastiet.[2] Erobringen tok bare noen få måneder.

Güyük deltok i den mongolske invasjon av Russland og Sentral-Europa i 1236-1241 sammen med nevøen Batu og halvbroren Khadan. Güyük ledet styrkene under beleiringen av Rjazan og den mer langvarige beleiringen av den ossetiske hovedstaden Maghas.

Under erobringene kranglet Güyük voldsomt med Batu under en seiersbankett, og skrek mot Batu at «Batu er bare en gammel kvinne med et kogger».[3][4] Güyük og Buri, barnebarn av Chagatai, stormet ut av banketten og red av sted. Da Storkhanen fikk høre om dette ble de kalt tilbake til Mongolia for en tid. Ögedei nektet å gi dem foretrede og truet med å la sin sønn Güyük henrette. Men etter en tid roet Ögedei seg, og lot Güyük komme inn i hans ger. Ögedei kritiserte Güyük: «Tror du at russerne overgav seg fordi du var så gemen mot dine egne menn ... Fordi du tok en eller to krigfere til fange, tror du at du vant krigen. Men du fanget ikke en gang en geitekilling». Etter overhalingen for å ha kranglet innen familien og behandlet sine soldater dårlig, ble han sendt tilbake igjen til Russland.

Güyük overtar etter Ögedeis død

[rediger | rediger kilde]

Ögedei døde i 1241, og hans enke Töregene overtok som regent, en stilling som hun benyttet til fordel for sin sønn Güyük. Batu trakk seg ut av Europa slik at han skulle klare å ha noe innflytelse over valg av storkhan, men trass i hans innsats for å hindre henne, lyktes det Töregene å få Güyük valgt til khan i 1246. Da Djenghis Khans yngste bror, Temuge, truet med å gripe tronen, hastet Güyük til Mongolia fra Russland for straks å befeste sin stilling.

Storkhan 1246-1248

[rediger | rediger kilde]
Güyük Khans brev til pave Innocens IV av 1246.

Under hans tid ved makten fortsatte krigen mot Song-dynastiet, og man planla et angrep mot Bagdad. Han nedkjempet den siste vestasiatiske trusselen mot mongolfremrykningene, Abbasidekalifatet, ved hjelp av sin bror Hülegü.

Güyük Khan ble i 1246 oppsøkt nær sin hovedstad Karakorum av en utsending fra Pavestolen, fransiskanerpateren Giovanni da Pian del Carpine, og det var den første diplomatiske kontakten mellom en mongolleder og pavestolen. Pater Giovanni hadde allerede kommet for å være tilstede da Güyük ble innsatt som khan, men måtte vente i 4 måneder før det ble noen audiens.

Ved audiensen skulle Giovanni da Plan del Carpine overrekke storkhanen et brev der pave Innocens IV oppfordret ham til å innstille kamphandlingene mot de kristne. Men det er noe uklart om han gjorde dette; kanskje lot han det være av taktiske grunner, redd for en kraftig motreaksjon. Uansett forstod Güyük det slik at paven ønsket ikke bare fred, men også at storkhanen selv gikk over til kristendommen, og han tok avstand fra det. Han gav pavens sendebud et eget budskap, der han skrev at paven og de andre europeiske konger måtte reise til ham og underkaste seg ham personlig.

Guyuk forordnet en folketelling over hele riket. I 1246 utskrev han ved dekret skatter på mellom 1/30 og 1/10 av alle inntekter, og en tung skatt på 60 sølvdram ble innhentet fra alle menn i Georgia og Armenia.[5] Storkhanen foretok også administrative forandringer. Under hans styre fikk uyghurske embedsmenn større innflytelse, på bekostning av nordkineserne og muslimene.

I 1247 startet Güyük den fjerde mongolinvasjonen av Korea. Det koreanske kongedømmet Goryeo hadde etter den første mongolinvasjonen i 1231 flyttet hovedstaden, kong Gojong og hele hans hoff til den etter hvert befestede øya Ganghwa ved munningen av Hanelva. Mongolene forlangte som etter det andre invasjonsforsøket at hovedstaden skulle flyttes tilbake til Songdo på fastlandet og at kongefamilien skulle utleveres.

På ny nektet Goryeo-kongen å flytte tilbake til fastlandet, der mongolene kunne kontrollere han. Etter at Güyük døde i 1248 trakk mongolene seg på ny tilbake, men mongolske styrker plyndret Koreahalvøya jevnlig de neste tre årene.

Da den russiske fyrsten døde i 1247, sørget Batu, som ikke hadde støttet valget av Güyük, men som respekterte storkhanembedet, for at fyrstens to sønner Andreij og Alexander Nevskij ble sendt til Karakorum i Mongolia. Güyük utnevnte Andreij til storfyrste av Vladimir-Suzdal og Alexander til fyrste av Kiev.[6]

I 1248 krevde Güyük at Batu skulle komme til Mongolia og møte ham. Angivelig ville han at de to skulle forsones. Batus nærmeste tolket dette som et knep for å få ham arrestert. Batu etterkom ordren, men tok med seg en stor hær. Güyük trakk vestover med sin egen store hær mot Ilifor å møte ham der.

Borgerkrig truet. Men slik skulle det ikke gå, for Güyük døde under ferden, i det som nå er Xinjiang. De to hærene var da syv dagsmarsjer fra å møtes. Han bukket under i en alder av 42 år for en kombinasjon av alkoholisme og gikt. Det er også mulig at han ble forgiftet, men noen moderne historikere mener at han døde fordi hans helse var blitt naturlig svekket av hans livsførsel.[7] Hans enke Oghul Qaimish overtok som regent, men skulle vise seg ute av stand til å holde storkhanatet innen sin gren av familien. Etter tre år lyktes det for Batu under et kurultai å få valgt Möngke til leder.

Død og virkninger

[rediger | rediger kilde]

Djenghis Khans sønner og sønnesønner var plaget av alkoholmisbruk, en last som Djenghis selv hadde foraktet. Güyüks død hadde store ettervirkninger på historien. Güyük hadde ønsket å sette inn mongolenes makt mot europeerne. Men Güyüks tidlige død gav rom for at andre krefter i familien fikk overtaket, slik at mongolenes energi ble rettet mot Kina i stedet, slik at det riket til slutt ble erobret under Kublai-khan.

Güyüks regjering avdekket at skillet mellom Batus slektslinje, Jöchis etterkommere, og retsen av familien, var en grunnleggende svakhet for mongolrikets enhet. Oghul Qaimish, som Möngke hadde kalt «mer foraktelig enn en tispe» overfor en europeisk besøkende, ble henrettet etter at Batu og Möngke gjennomførte familiekuppet.

Da Kublai-khan etablerte Yuan-dynastiet i 1271 fikk han Güyük Khan innføyd i den offisielle regentfortegnelse som Dingzong (定宗, pinyin: Dìngzōng).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • C.P. Atwood: Encyclopedia of Mongolia and the Mongol Empire
  • J.A. Boyle: Genghis Khan: The History of the World Conqueror, Manchester 1997 (en oversettelse av Ata-Malik Juvaini)
  • J.A. Boyle: The successors of Genghis Khan. New York / London 1971 (en oversettelse av Rashid ed Din)
  • David Christian: Inner Eurasia from Prehistory to the Mongol Empire
  • Rene Grousset: Die Steppenvölker, Essen 1975
  • Richard G. Hovannisian: The Armenian People from Ancient to Modern Times
  • John Man: Kublai khan
  • Janet Martin: Medieval Russia, 980-1584
  • Pál Nyíri: Chinese in Eastern Europe and Russia
  • F. Schmieder: Kunde von den Mongolen, Sirmaringen 1997 (en oversettelse av Giovanni da Pian del Carpines rapport)
  • Manfred Taube (utg.): Geheime Geschichte der Mongolen, Leipzig, Weimar 1989
  • J. McIver Weatherford: Genghis Khan and the making of the modern world‎

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Pál Nyíri: Chinese in Eastern Europe and Russia, s. 4
  3. ^ David Christian: Inner Eurasia from Prehistory to the Mongol Empire, s. 412
  4. ^ J. McIver Weatherford: Genghis Khan and the making of the modern world‎, s. 162
  5. ^ Richard G. Hovannisian: The Armenian people from ancient to modern times, s. 259
  6. ^ Janet Martin: Medieval Russia, 980-1584, s. 152
  7. ^ C.P. Atwood: Encyclopedia of Mongolia and the Mongol Empire, s. 213